Hvis prognosene for klimautviklingen i verden slår til, kan 2022 bli Oslos siste sjanse til å arrangere et vinter-OL. Lillehammer kan kanskje ha mulighet en stund til, mens byer som Sotsji, Garmisch-Partenkirchen, Grenoble og Chamonix er på grensen allerede i dag.

Selv med de mest konservative anslagene som utgangspunkt, er det bare halvparten av de 19 OL-byene så langt som vil kunne arrangere lekene på nytt på 2080-tallet, ifølge en ny studie fra de to rutinerte OL-arrangørlandene Canada og Østerrike.

University of Waterloo i Ontario står bak den sammen med Management Center i OL-byen Innsbruck.

• Les også: Dyre drømmer om OL i Norge

– Den kulturarven som verdens feiring av vintersport hvert fjerde år er, havner mer og mer i faresonen, sier professor Daniel Scott, som er førsteforfatter av den ferske studien om vinter-OLs fremtid i en varmere verden.

– Færre og færre tradisjonelle vintersportsregioner kommer til å være istand til å være vertskap for et vinter-OL.

Allerede om 30-40 år er det slutt for byer som Vancouver, Sarajevo og Oslo, ifølge studien.

Oslo pekes ut som en høyrisiko-by for nye vinterleker på 2050-tallet, uavhengig av om det er høye eller lave prognoser for utslipp av klimagasser som legges til grunn.

30 år senere, på 2080-tallet, vil et høyt anslag bety at Oslo er helt utelukket, mens Lillehammer har havnet i høyrisikosonen.

7,4 grader varmere allerede

I verste fall, med de høyeste anslagene over fremtidige utslipp, vil det være igjen bare seks tidligere OL-byer som har nok vinter og snø til å arrangere OL på 2080-tallet: Sapporo. Salt Lake City, St. Moritz, Cortina d'Ampezzo, Calgary og Albertville.

– Rapporten viser tydelig de utfordringene som ligger foran oss på grunn av klimaendringer, sier Chris Steinkamp.

Han er direktør for Protect Our Winters; en organisasjon som arbeider for å engasjere vintersportsutøvere i arbeidet mot klimaendringer.

– Det er ekstra sterkt å se hvordan tidligere olympiske vertsbyer kan bli påvirket av et høyutslippsscenario, sier Steinkamp i en pressemelding fra University of Waterloo.

I løpet av de 90 årene som er gått siden historiens første vinter-OL, i franske Chamonix, har lekene blitt lagt til stadig varmere arrangørbyer.

Den gjennomsnittlige temperaturen på dagtid i februar lå på 0,4 grader i Oslo og de andre byene som arrangerte vinter-OL på 1920-, 30-, 40- og 50-tallet. I arrangørbyene fra 1960 til 1998 var temperaturen 3,1 grader i snitt. I de fire byene som har arrangert vinter-OL siden årtusenskiftet, har snittemperaturen en februardag vært 7,8 varmegrader.

Snøkanoner og ishaller

– I dag er det vanskelig å forestille seg hvordan det allsidige konkurranseprogrammet skulle kunne gjennomføres utelukkende på naturlig is og snø, slik som det skjedde de første tiårene med vinter-OL, sier Robert Steiger på Management Center Innsbruck.

Frem mot midten av dette århundret ventes februartemperaturen i de tidligere OL-byene å stige med mellom 1,9 og 2,1 grader, og på 2080-tallet spås den å ligge 2,7 til 4,4 grader høyere enn i dag.

• Les også: Særnorsk oppskrift for OL-gull

Den kanadisk-østerrikske studien slår fast at suksess med et OL-arrangement i stor grad henger sammen med godt vær, mens arrangørene trekker frem dårlig vær som en av de største utfordringene.

Været påvirker muligheten til å forberede seg på lekene, og det kan påvirke både åpnings- og avslutningsseremoniene, tilskuerkonfort, transport, synlighet og timing av tv-sendingene – og ikke minst om utøverne får jevne og rettferdige forhold.

Teknologien har utviklet seg kraftig gjennom OL-historien. Snøkanoner, kunstig kjøling av sporene og bedre værmeldinger er viktige deler av et vellykket arrangement i våre dager.

Lenger mellom ski og skøyter

– Men til tross for teknologiske fremskritt er det grenser for hva dagens strategier for risikostyring kan klare å håndtere, sier Daniel Scott.

– Innen midten av dette århundret kommer disse grensene til å være passert i flere tidligere OL-vertsregioner.

Det at gjennomsnittstemperaturen er høyere i de ferskeste OL-byene enn hos tidligere arrangører, henger også sammen med at flere øvelser nå arrangeres innendørs. Men den utviklingen har ikke noe å si for konklusjonene i rapporten:

– Klimatilpasninger som er utviklet gjennom de siste 50 årene, gjør det mulig å holde lekene i varmere regioner som Vancouver og Sotsji, hvor et komplett program utendørs ville vært umulig. Det er de konkurransene som fremdeles holdes utendørs, som er sårbare for vær og klimaendringer på sikt, sier Scott.

• Les også: Hvilken vinteridrett er farligst?

– De arrangørbyene som vi peker på, vil kunne fortsette å arrangere innendørsdelen av lekene. Men de kommer i tilfelle til å måtte arrangere sammen med nye partnerregioner som ligger lenger unna, konstaterer han overfor forskning.no.

OL i to land?

Det betyr at Vancouver, for eksempel, kan arrangere OL en gang til, men da må skiøvelsene flyttes lenger inn i landet. – Det ville endre dynamikken i lekene, på den måten at hovedarrangementet ville komme til å ligge lenger unna de snøbaserte konkurransene, sier Scott.

For noen arrangørbyer betyr det også at de vil måtte finne seg en snødekt partnerregion i et annet land. Garmisch-Partenkirchen er for eksempel Tysklands høyestliggende vintersportsområde. Blir det for varmt der, så må München slå seg sammen med et område i Østerrike, Tyskland eller Sveits om byen skal søke om et fremtidig vinter-OL.

– Samtidig kommer det selvsagt til å bli nye regioner som egner seg klimatisk og har de andre kritiske faktorene som trengs for å arrangere OL. Det betyr at lekenes geografi kommer til å utvikle seg i takt med klimaendringene, sier Daniel Scott til forskning.no.

Referanse:

Daniel Scott m.fl: The Future of the Winter Olympics in a Warmer World, University of Waterloo/Management Center Innsbruck/Interdisciplinary Centre on Climate Change, januar 2014