Teller bæsj på båt

Det finnes mange veier til klimakunnskap. På G.O. Sars teller dansker bæsjeklumper fra plankton.

Publisert
Full konsentrasjon - først i filtreringen, deretter over mikroskopet. Resultatet av Mette D. Agersted og kollegenes arbeid kan fortelle noe om hvor mye CO2 hoppekrepsen raudåte tar ut av lufta for oss. (Foto: Hanne Østli Jakobsen)
Full konsentrasjon - først i filtreringen, deretter over mikroskopet. Resultatet av Mette D. Agersted og kollegenes arbeid kan fortelle noe om hvor mye CO2 hoppekrepsen raudåte tar ut av lufta for oss. (Foto: Hanne Østli Jakobsen)

forskning.no på tokt

Forskningsskipet G. O. Sars går denne våren fra Bergen, via Reykjavik til Nuuk, og den samme veien tilbake igjen.

Toktet ledes av Havforskningsinstituttet, i samarbeid med Universitetet i Bergen, og er en del av det felles europeiske prosjektet EURO-Basin.

Målet er å se økosystemene i de forskjellige havområdene i sammenheng.

forskning.no er med på toktet på veien østover, fra Nuuk til Bergen og kost og losji dekkes av Havforskningsinstituttet.

Artiklene i denne serien er:

Julie Cornelius Grenvald, en danske som til daglig er doktorgradsstudent ved Universitetssenteret på Svalbard, sitter bøyd over mikroskopet på forskningsskipet G.O. Sars. I den ene hånden har hun en klikketeller, en slik som konduktøren brukte på bussen i gamle dager. I den andre har hun en blyant.

Sammen med doktorgradsstudent Mette Dalgaard Agersted og masterstudent Frederik Wolff Teglhus fra Danmarks Tekniske Universitet, er Grenvald på vakt denne morgenen.

Hun forteller at hun opprinnelig hadde lyst til å bli tropisk marinbiolog. Agersted ønsket å studere hval. Teglhus skrev på sin side bacheloroppgave om kronhjort.

Nå er de alle her, midt i det arktiske hav i lett snøstorm og ruskete sjø, i ferd med å telle bæsj.

Foran Grenvald, på filteret under lupen, ligger nemlig det som ser ut som ørsmå luftbobler og grønne minipølser. Det ene er egg, det andre er bæsj – og begge deler skal telles og måles.

Jordens klima er så komplisert et system, med så mange påvirkninger og tilbakevirkninger, at alt fra det minste til det største – fra plankton til sola – må med i beregningsmodellene.

På G.O. Sars forsøker de danske forskerne å finne ut av planktonavføringens rolle i det hele.

En gasspedal for haves CO2-lagring

Raudåta – Calanus finmarchicus – er dyreplankton, og den spiser planteplankton. Planteplankton, som alt annet planteliv på jorda, lagrer CO2 og sender ut oksygen i sin fotosyntese. Den CO2-en slippes deretter ut igjen når planktonet dør og brytes ned i havet.

Men ikke alltid. Havner planktonet på dypt vann, blir det bevart der nede. Da er CO2-en utenfor klimasystemets rekkevidde.

En del alger i havet faller selvsagt ned til bunnen av seg selv. Men det går ekstremt sakte, og det er dessuten uhyre vanskelig å måle hva enkeltalger tar seg til. Det er her raudåta kommer inn.

Når den spiser plankton, blir restene presset sammen til det forskerne kaller fecal pellets – avføringspellets, og det vi på godt norsk kan kalle bæsj. Avføringen ligner til og med på menneskelig avføring: små, grønne kabler. 

Når man ser ordentlig nøye på ei raudåte, ser man tarmen, full av grønn algemat, som kveiler seg nedover kroppen. Den hvite pølsa inne i kroppen er fettsekken som Sigrun Jonasdottir måler. (Foto: Sigrun Jonasdottir)
Når man ser ordentlig nøye på ei raudåte, ser man tarmen, full av grønn algemat, som kveiler seg nedover kroppen. Den hvite pølsa inne i kroppen er fettsekken som Sigrun Jonasdottir måler. (Foto: Sigrun Jonasdottir)

De er imidlertid mye større, og ikke minst mye tyngre enn enkeltalger. Dermed synker de også mye kjappere ned til bunnen. Mens en alge kanskje synker én meter i døgnet, faller en pellet 100 meter på samme tid.

Dermed er raudåta som en gasspedal på havets karbonlagring: Den sørger for at CO2 raskt hentes ut fra lufta og lagres i havet. Men hvor mye karbon? Og hvor raskt?

Det er det danskenes oppgave å holde styr på.

Lengde og volum gir CO2-svar

De kalles ”danskene” på skipet, skjønt de egentlig bare er fire femtedels danske. Sigrun Jonasdottir fra DTU er egentlig islending, men bosatt i Danmark. De fem deler et laboratorium på den andre siden av hangaren på G.O. Sars, tre dører og en kort gang bortenfor der Havforskningsinstituttets forskere samler inn sine prøver.

I laboratoriet svinser de rundt i tøfler og sandaler. Kurt Vile, Coldplay og The Tallest Man on Earth strømmer ut fra laptopen og en lakrispose ligger hendig plassert mellom vasken og mikroskopene.

Til lyden av artisten Kurt Vile og med stødige sjøbein gjør Julie C. Grenvald (t.v) og Mette D. Agersted klar til telling. (Foto: Hanne Østli Jakobsen)
Til lyden av artisten Kurt Vile og med stødige sjøbein gjør Julie C. Grenvald (t.v) og Mette D. Agersted klar til telling. (Foto: Hanne Østli Jakobsen)

Raudåtehunner har fått 24 timer på seg til å legge så mange egg og gjøre så mye fra seg som mulig.

Så filtreres vannet ut, og egg og bæsjepellets telles. Forskerne måler dessuten lengden og volumet på pelletene. Det gir et nøyaktig svar på hvor mye raudåta har spist.

Alle går på skift, alle teller og alle klargjør til nye testrunder etter hvert som det trengs – prosjektleder Torkel Gissel Nielsen så vel som mastergradsstudenten.

Lagringsevnen til én x totallantall = lagringsevne

Avføringen er bare én del av danskenes klimaforskning. De har dessuten egne prosjekter, som går parallelt med avføringstellingen og utgjør hver sine små biter i klima-alge-puslespillet.

Hvor mange egg en hunn-raudåte legger, teller danskene ganske enkelt for å finne ut av hvor mye raudåte som finnes i havet. De måler dessuten hvor mange av eggene som til slutt klekker - suksessraten, om du vil.

Én raudåtes karbonlagringsevne, ganget med det totale antallet raudåter i havet, vil gi svar på hvor mye karbon de små dyra totalt sett henter ut av systemet.

Men verken vi eller raudåte bæsjer ut alt vi spiser. Faktisk kommer bare rundt én tredjedel ut på baksiden av hoppekrepsen – og dermed er det et poeng å vite hva som skjer med selve dyret også.

Kroppsfett, egg og klekking

Raudåter spiser karbonholdig plankton ved overflaten, men det er bare en kort stund.

I ti måneder av året ligger den i dvale på havdypet og venter på neste vårs algeoppblomstring. Der nede vil den puste ut en del av karbonet som den spiste ved overflaten, med samme konsekvens som når avføringen faller ned – CO2-en blir der.

Derfor måler Sigrun Jonasdottir også hvor mye fett hoppekrepsene har i kroppen. Det forteller hvor i livssyklusen de er, hvor lenge siden det er de kom til overflaten. Dermed kan hun forutsi hvor mye karbon de etter hvert kommer til å ta med seg ned i dypet igjen.

Latteren sitter løst i danskenes laboratorium. En oversiktsbok over fiskearter i Norskehavet, på norsk, skaper stor stemning ved vaktskifte. Rognkjeks og taggknurr heter åpenbart ikke det samme på dansk.

I kjøleskapet har de til og med fått seg et lite kjæledyr.

En liten og nesten engleaktig havsnegle flakser rundt i ei flaske med plankton. Den kom opp med en av planktonprøvene, og er tatt vare på kun fordi den er fin.

Tokt er ikke bare alvor, og også forskere blir begeistret over fine havdyr. Denne dyphavssneglen lever nå de glade dager i kjøleskapet i det danske laboratoriet. (Foto: Frederik W. Teglhus)
Tokt er ikke bare alvor, og også forskere blir begeistret over fine havdyr. Denne dyphavssneglen lever nå de glade dager i kjøleskapet i det danske laboratoriet. (Foto: Frederik W. Teglhus)

Spiser mindre i det åpne hav

Omtrent annenhver dag holdes det vitenskapelige møter på G.O. Sars. De forskerne som ikke har vakt møtes i auditoriet på tredje dekk, og der presenteres prosjekter og resultater etter hvert som forskerne har noe å fortelle om.

I dag er det Torkel Nielsens tur: Han forteller om hensikten og de foreløpige resultatene av eggtelling, avføringstelling og de andre eksperimentene som skjer på den danske siden av forskningslaboratoriene.

– Det vi har sett er at gressingshastigheten har gått veldig ned siden vi forlot kysten, forklarer Nielsen til sine kolleger.

Raudåta tar altså til seg mindre alger her ute hvor det er dypt, enn inne ved land.

– Ved kysten er det kiselalger, som er god mat for Calanus – den spiser de lett og i store mengder. Men den typer alger som vi ser mest av her ute samler seg i store flak, og de er vanskeligere for å Calanus å få i seg. Det tror vi er årsaken, forklarer Nielsen til forskning.no etter møtet.

Torkel Gissel Nielsen presenterer foreløpige resultater for de andre medlemmene på EURO-Basin-toktet. (Foto: Hanne Østli Jakobsen)
Torkel Gissel Nielsen presenterer foreløpige resultater for de andre medlemmene på EURO-Basin-toktet. (Foto: Hanne Østli Jakobsen)

Noe nøyaktig tall for hvor mye karbon som ender på havbunnen i form av alger og algebæsj får man aldri. Men forskerne kan få tydeligere resultater enn det de har i dag.

– Raudåta bidrag til karbonlagring er ikke den største delen av det totale regnskapet for havet, men det er en målbar del, påpeker Nielsen.

”Man tager hvad man haver”, man sier på dansk.