I radioprogrammet “Sånn er livet” diskuterte nylig en offensiv næringslivsmann, en optimistisk miljøverner og en bekymret forfatter hva man kan gjøre for å redusere klimatrusselen.

De hadde det ikke lett, for dette er mildt sagt et vrient problem.

To ulike typer spørsmål ble diskutert i studio. Det første dreier seg om løsninger, altså hva vi må gjøre. Det andre dreier seg om hvordan vi skal omsette løsningene til handling.

Mindre forbruk

Vi står overfor to typer løsninger. Den første typen løsninger er dem vi vet bidrar til å redusere klimautslipp, men som de færreste vil ha.

Alle løsninger av denne typen har det til felles at vi må gjøre mindre av det vi i dag setter mest pris på: Kjøpe og kjøre mindre bil, reise mindre med fly, bruke mindre strøm, og kjøpe mindre klær, møbler og elektroniske dingser.

Det går ikke an å argumentere mot klimagevinsten av disse løsninger. Motargumentene må derfor ta utgangspunkt i hva det er vi går glipp av dersom vi velger dem.

Andre valg

Den andre typen løsninger er å gjøre ting annerledes. Vi kan bytte ut bensinbilen med en elbil eller en bil som går på biodrivstoff, vi kan ta tog i stedet for å fly og vi kan knaske grønnsaker heller enn å spise kjøtt.

Disse løsningene er lettere å svelge, fordi de ikke krever altfor store ofre av oss.

Problemer med den andre typen løsninger er at klimagevinsten alltid kan diskuteres. Under de riktige betingelsene bør det imidlertid være mulig å velge løsninger som samlet sett er bra for både klima og andre miljøproblem.

Så løsningene finnes. Hvordan skal vi omsette løsningene til praktisk handling?

En tur hjemom

La meg ta deg med en tur hjemom til mine to tenåringsdøtre. Det er bortimot umulig å få den ene til å vaske et bad dersom den andre ikke også deltar.

Tanken på at den andre slipper unna er så utholdelig at det blir mer spetakkel enn rent bad. Hvis de derimot begge må ta hver sitt bad samtidig, blir det gjort (om enn motvillig).

Går vi fra badet til samfunnsvitenskapen finner vi en forklaring på denne oppførselen.

I boka “Nuts and Bolts for the Social Sciences” beskriver den anerkjente norske samfunnsforskeren Jon Elster situasjonen på badet som et kollektivt handlingsproblem.

Et kollektivt handlingsproblem har man når det er bedre for alle dersom noen bidrar enn dersom ingen bidrar, men alltid best for den enkelte å ikke bidra.

For mine døtre er det bedre for begge at det ene badet blir rengjort enn ingen, men begge kommer best ut dersom de var den som slapp å rengjøre sitt.

Fra løsning til handling

Det kollektive handlingsproblemet finner vi igjen når vi skal omsette løsninger på klimaområdet til handling. Det vil alltid være best for alle dersom noen reduserer sine utslipp enn hvis ingen gjør det, men alltid best for den enkelte å slippe å reduser sine utslipp.

Med andre ord: det er fristende å være gratispassasjer.

Vi finner det kollektive handlingsproblemet og opplevelse av urettferdighet igjen på flere ulike nivåer.

På det individuelle nivået kan det være tungt å presse seg selv gjennom krevende omstillinger mens naboen gir blanke. Hvorfor skal jeg vasse i snø på ubrøytede fortau til en buss som er forsinket, når naboen triller av gårde i sin forhåndsoppvarmede SUV med differensialsperre og firehjulsdrift?

Problemet oppstår også når ulike sektorer i samfunnet krangler om hvem som skal ta den største byrden. Hvorfor plage flyselskapene når det er bilene som står for det største utslippet?

Debatten likner her til forveksling på eventyret om Bukkene Bruse, der de minste geitene tynt ber trollet (dvs. myndighetene) om å bli spart til fordel for broren som kommer rett bak. Til slutt kommer den største klimabukken (som utvinner olje og gass) og stanger myndighetene ned i fossen.

Kollektiv handling

Bedre er det ikke på det internasjonale nivået, der for eksempel Norge finner det tungt å begrense sine utslipp når USA ikke bryr seg. Hvorfor skal den amerikanske livsstilen være fritatt for omstillinger, mens nordmenn må spare strøm og kjøre mindre bil?

I tillegg til at det oppfattes som urettferdig og nytteløst, er det verdt å merke seg at det er bedre for alle (også USA) at for eksempel Norge og EU reduserer sine utslipp enn at ingen gjør det.

Løsningen på det kollektive handlingsproblemer på alle tre nivåer er samarbeid, eller det Elster kaller kollektiv handling.

Et slikt samarbeid kan skje frivillig eller ved at en sentral institusjon pålegger alle å handle i tråd med det kollektivt beste. Elster peker på at betingelsene for at folk skal samarbeide frivillig ut av egeninteresse er svært strenge.

Blant annet må hvert individ ikke tenke kortsiktig, alle må være enig i målet og dessuten må den enkelte være trygg på at andre tenker som en selv.

Uselvisk motivasjon

I praksis mener Elster at dette ikke er mulig og at frivillig samarbeid derfor må bygge på folks ikke-egoistiske motivasjon. Det er mulig at det kan føre frem. Vi kan starte med en liten gruppe Kantianerne som, uavhengig av hva andre gjør, ønsker å gjøre det som er best for alle.

De kan så trigge utilitaristene som alltid ønsker å fremme det kollektivt beste. Blir disse to gruppene store nok, kan de så få med seg dem som motiveres av rettferdighet.

Problemet er at det er for få Kantianere og utilitarister til å utløse den store gruppen av folk som motiveres av rettferdighet. Eller sagt på en annen måte: det er for få grønne idealister.

Rettferdige begrensninger

Løsningen blir da å overføre styringen til nasjonale og internasjonale institusjoner som kan lage regler alle må forholde seg til. Det finnes en rekke studier av hva som skal til for at folk endrer atferd i mer klimavennlig retning.

De fleste sier her at de vil akseptere tiltak som begrenser deres handlefrihet dersom andre også får de samme begrensningene. Det oppleves som rettferdig at ingen får være gratispassasjerer, noe mine døtre nok kan skrive under på.

Så da burde saken være klar, eller? Vel, det gjenstår én viktig forutsetning: Et flertall må akseptere at nasjonale og internasjonale institusjoner får lov til å iverksette de løsninger som jeg var inne på innledningsvis.

Jeg tror ikke vi er der riktig ennå.

Fortsetter den klimamessige holdningsendringen vi har sett i løpet av 2007 både her i landet og i mange andre land, er det kanskje håp om et gjennombrudd i løpet av noen år.

I så fall har “Sånn er livets” næringslivsmann grunn til å være offensiv og miljøverneren kan fortsette å være optimistisk. Den bekymrete forfatteren kan på sin side kanskje sove bedre om natten.