Hm, mose ja. Mose er det lenge siden jeg har tenkt på, tatt på. Og bark. Når lukta jeg på bark sist? Følelsen av steiner og røtter under skosålene. Vinden i håret, mot kinnet. Lukten av luft – kald og frisk i neseborene, fargen på et rognebærblad, lyden fra en sildrende bekk. Og den store, store stillheten.

– Hva er det vi jobber med i psykologien? Relasjoner, ikke sant? Parforhold, forholdet mellom terapeut og pasient, mellom forsker og den som blir forsket på.

Per Espen Stoknes ser utover flokken av første års masterstudenter i psykologi på Universitetet i Oslo – som han på en hustrig torsdag midt under hjemmeeksamen, har greid å lokke med seg uti skauen.

• Les også i Apollon: Politikerne tjener på svake klimaavtaler

– Men det er én relasjon vi lett glemmer: den mellom kroppen vår og den store kroppen, naturen som omgir oss, som vi er en del av, som vi er i.

Da Per Espen Stoknes utdannet seg psykolog på Universitetet i Oslo for 25 år siden, ga han samtidig klimapsykologien et ansikt i Norge. Han satte seg fore å gjøre psykologien grønn – deretter økonomien: For ni år siden tok en doktorgrad i økonomi. Nå leder han Senter for grønn vekst på Handelshøyskolen BI i Nydalen i Oslo.

Men i dag er det Frognerseteren, Frønsvollen og fellesskapsfølelsen. Studentene, skogen og den store sammenhengen.

Er bark viktig?

Flokken beveger seg, stopper opp, ned på alle fire, kjenner på kjuker og sopp, lukter på greiner og blader. Sammen to og to, blindebukk mellom trestammene, som en flokk barnehagebarn. Men dette er tross alt voksne folk. På universitetsnivå. Hva er det han vil?

– Naturnærvær, sier Stoknes. – Å bli var det vakre rundt oss, kvaliteten på lufta, skjønnheten i omgivelsene. Å kjenne i kroppen at vi er del av noe større. Følelsen av å se – og bli sett. Hvorfor bry seg om naturen? Jeg tror den dypeste motivasjonen er lengselen vår etter skjønnhet.

Noe gikk galt

Han sier at noe gikk galt for 300 år siden. I opplysningstiden oppstod den dualistiske virkelighetsoppfatningen. Nå ble mennesket subjekt, naturen objekt. Stoknes protesterer mot oppdelingen, og mener det heller er snakk om to subjekter, to kropper som møtes – og at det i dette møtet oppstår noe som vi kanskje har gått glipp av.

• Les også i Apollon: Norsk ungdom ble nazister

– Er barken på denne furua viktig? Livsviktig. Uten bark, ingen trær. Uten trær ingen luft. Uten luft intet liv. Vann fordamper fra havet, vann regner ned over skogen her vi står, siver gjennom mose, røtter, stein og sand, renner ut i Maridalsvannet, sendes i inn rør, ut av kran, jeg fyller vannflaska, legger den i sekken og nå tar jeg meg en slurk. Jeg drikker skog. Hvor slutter jeg – hvor begynner naturen? Tenk på at 70 prosent av deg og meg er vann som akkurat har rent gjennom Nordmarka. Hvert pust vi tar forbinder oss med trærne vi sanset i stad. Tretti-førti prosent av oksygenet vi trenger for å leve kommer fra trærne, resten fra algene i havet.

– Overmoden

– Tiden er overmoden. Klima og miljø må inn i psykologien, inn på pensum, sier Ole Jacob Madsen, i det banen passerer Holmenkollen på vei opp i marka en times tid tidligere.

Også Madsen har valgt skogen denne dagen, Stoknes og studentene. Dagens forelesning er del av det nå tre år gamle masterkurset Identitet, kultur og kritisk psykologi.

– Studentene skal få muligheten til å utforske hvordan psykologien kan brukes for å forstå noen av vår tids mest omstridte spørsmål, sier Madsen, og lister opp: innvandring, nasjonalitet, etniske konflikter, kjønn, identitet – og miljø.

Madsen er professor i kultur- og samfunnspsykologi på Universitetet i Oslo, og understreker at det å bruke psykologisk kunnskap på aktuelle samfunnsutfordringer ikke er helt uproblematisk. Derfor skal studentene oppøves i kritikk.

– Kritisk psykologi er en retning i psykologien som er inspirert av kritisk teori i filosofien og perspektiver fra samfunnsvitenskapen. En slik mer aktivistisk tilnærming til faget har ingen lang tradisjon i Norge, men internasjonalt er dette blitt en stor bevegelse, forteller han.

Ole Jacob Madsen er en av bidragsyterne i en bok som kom ut sist høst: Kollaps. På randen av fremtiden.

Klimaparadoks

Ja, for vi skulle tro at trusselen ville motivere folk flest til å endre levesettet sitt. Men slik er det åpenbart ikke. Madsen snakker om klimaapati: Vårt rasjonelle jeg har kanskje innsett at klimaendringene er menneskeskapte og at verden slik vi kjenner den, kan være i ferd med å kollapse.

Men følelsesmessig bryr vi oss ikke. Det psykologiske klimaparadokset, kaller Stoknes det i en artikkel fra 2014. Den ytre trusselen skaper ikke indre responser som kunne gitt en mer bærekraftig måte å leve på. En del av forklaringen, mener Madsen, er at følelsene våre er resultat av en lang evolusjonsprosess.

• Les også i Apollon: Bruker gjestearbeidere i kynisk maktspill

– Frykten retter seg heller mot edderkopper og terrorister enn mot global oppvarming og økosystemer som kollapser – en gang i framtiden og kanskje helst et annet sted enn der vi bor. Følelsene våre er helt enkelt i utakt med tiden, konstaterer han.

Madsen er likevel skeptisk til å bruke følelser som rettesnor. – Hvis politikken skal styres etter det som vekker mest følelsesmessig engasjement, tror jeg klimaet taper. SSB har fått kritikk for å unnlate å føre innvandringsregnskap, for å fornekte virkeligheten. Men når vi snakker om fornektelse, er klimaendringene uten sammenlikning den største virkelighetsfornektelsen av dem alle.

– Forbløffende

Psykologiprofessoren øyner likevel håp. Vi mennesker er mer tilpasningsdyktig enn vi ofte tenker på.

– Det finnes mange eksempler – la oss ta et riktig godt et fra 2004. Da opplevde vi et av de mest forbløffende mentalitetsskiftene vi har sett i Norge noen gang, sier han, og viser til innføringen av tobakkskadeloven, mer kjent som røykeloven.

– Men, du verden som det ble jamret på forhånd. Statlig overformynderi, overgrep på den individuelle friheten. Men når restaurantene og barene først ble røykfrie, snudde opinionen fort. Da begynte etterrasjonaliseringen blant folk: Så deilig ikke å måtte lufte klærne etter en kveld på byen, så godt å slippe å inhalere andres røyk. Ansatte i utelivsbransjen beskrev hvordan hodepinen forsvant. KrF-politiker Dagfinn Høybråten ble nasjonens nye helt.

400 dager er nok

Vi trenger flere visjonære politikere som tør å gå foran, mener Madsen, og forteller at psykologisk forskning viser at slike mentalitetsskifter tar 400 dager. Altså, litt over ett år – og et flertall av befolkningen synes endringen har vært til det bedre.

– Det bør politikerne våre merke seg. Da har de tid nok til å ta upopulære avgjørelser – og rekke å bli populære igjen før neste valg.

Psykologene forklarer mentalitetsskifter med at holdningene våre påvirkes av status quo. Vi mennesker har sterk preferanse for tingenes tilstand, og alle endringer, også de som er til det bedre, opplever vi som et tap – såkalt status quo bias. Ja, vi verdsetter ting dobbelt så høyt simpelthen fordi vi allerede eier dem, viser forskning.

– Vi trenger politikk som hever seg over de naturlige tilbøyelighetene våre. Ta flytrafikken. Kritikk og ramaskrik til å begynne med, men når et vedtak for eksempel om et begrenset antall reiser per person først settes ut i livet, endres holdninger og blir mer i tråd med tingenes tilstand. Da husker vi mest hvor stressende det var med disse langhelgene i New York, hvor lang tid det egentlig tok i sikkerhetskontrollen på Gardermoen, og hvor deilig «sakte reising» og sammenhengende ferie i grunnen er.

Varmt? Kaldt?

Et kort blikk tilbake. Uka før Marka-forelesningen, satt studentene benket i Seminarrom 3 på Psykologisk institutt for å høre stipendiat Erik Nakkerud forelese om klimapsykologi.

– Da jeg syklet hit i morges og kjente kulda på hendene, kom jeg til å tenke på en amerikansk- australsk studie fra 2011 om opplevelsen vår av temperatur – om den avviker fra normalen eller ei, forteller han studentene, og fortsetter:

– Det har nemlig en god del å si for hvor mye vi er villig til å gjøre for å motvirke klimaendringer. Vi går ut av døra og kjenner etter: Kaldt? Varmt? I dag er vi for dyrere bensin, i morgen kanskje ikke. I dag gir vi penger til grønt fond, i morgen kanskje ikke. Det er med andre ord et interessant, men vanskelig felt vi har å gjøre med, når subjektive opplevelser spiller så sterkt inn som de gjør, bemerker han.

Erik Nakkerud holder på med et doktorgradsprosjekt der han utforsker hvordan psykologien kan bidra innen klima- og miljøvitenskapen.

– Jeg er opptatt, ikke bare hvordan miljøet påvirker mennesker, men også hvordan mennesker påvirker miljøet. Jeg ser på miljøholdninger og hvordan det henger sammen med miljøatferd.

Ikke all miljøatferd er like god.

– I miljøpsykologien snakker vi om signifikant miljøatferd. Hvor stort CO2 -utslipp gir en bestemt atferd? Hvor stort er ressursforbruket? Når vi vurderer ulike miljøtiltak, er helheten av fysisk, kjemiske, biologiske konsekvenser regnet med. Det økologiske fotavtrykket er ofte svært komplekst å beregne. Da er det enklere å beregne CO2 -utslipp av ett miljøtiltak, det vi kan kalle karbonavtrykket.

Nakkerud viser til de amerikanske forskerne Seth Wynes og Kimberly Nicholas som har undersøkt hvilken individuell atferd som er den mest effektive. Nakkerud støtter seg til utregninger de, og flere andre har gjort.

Ett barn mindre

– Å bytte ut de gamle glødepærene med sparepærer, lufttørke klærne istedenfor å bruke tørketrommel, resirkulere, vaske klær i kaldt vann istedenfor i varmt, og å bytte ut bensinbilen med en hybridbil, har alle relativt liten effekt. Tiltak med mer futt i, er å gå fra å spise kjøtt og fisk til plantebasert diett og å gå fra elektrisk bil til ingen bil. Atferd som monner enda mer, er å droppe én transatlantisk flytur i året og å leve bilfritt.

Men det tiltaket som har aller størst effekt er likevel noe annet: Å få ett barn mindre.

–Det vil spare enorme utslipp: nesten 60 tonn CO2-ekvivalenter i året. Hvor mye dette er, skjønner vi når vi sammenlikner med det vi sparer i året ved å leve bilfritt og å resirkulere: 2,4 tonn og 0,2 tonn.

Nakkerud viser til at vi vet lite om hva folk mener om barnebegrensning som miljøtiltak, altså det å få ett barn istedenfor to, to barn istedenfor tre. Hva vil færre barn som miljøtiltak bety for folk, hva tenker de om det, kan vi i det hele tatt tenke på det å få færre barn som et miljøtiltak?

– Om vi bare ser på karbonavtrykket, er det jo ingen tvil om at færre barn er et viktig miljøtiltak. Samtidig handler valget om å få barn om langt mer: mening, relasjoner og hvordan samfunnet og økonomien skal se ut. Mer kunnskap om miljøbegrunnet barnefri, vil forhåpentligvis gi oss en bedre forståelse av hvordan dette kan henge sammen, sier forskeren.

Psykologien er medskyldig

Flokken har kommet til Frønsvollen. Det ryker fra pipa i den gamle seterbygningen. Stoknes var innom tidlig på morgenen og fyrte i ovnen. Naturvernforbundet i Oslo driver setra til vanlig. Varmen blusser i kinnene, det knitrer i tørr ved, damper av fuktig tøy. Matpakkene kommer fram.

– Som dere vet, psykologien har utviklet en fantastisk god metode og forskningstradisjon. Faget gir oss stor innsikt i hvordan vi mennesker tenker og føler og opplever oss selv i relasjon til andre mennesker. Det er utmerket. Men hva med menneskets forhold til naturen?

Hele måleapparatet i psykologien er utviklet for å prøve å kartlegge hvordan vi mennesker opplever omgivelsene våre. Miljøpsykologien, påpeker Stoknes, benytter seg av de samme metodene, blant annet for å finne ut hvordan det er mulig å utløse miljøvennlig atferd hos folk.

Men, sier han, midt oppe i dette blir naturen selv borte, lufta blir borte, vannet som renner igjennom oss blir borte.

Når vi forurenser grunnvannet vårt, jordsmonnet vårt, lufta vi puster, så er det nesten så vi ikke legger merke til det en gang. Vi lar det ikke påvirke våre daglige lengsler, bekymringer eller handlinger. Ja, hvordan ble det egentlig slik at vi ikke lenger føler med naturen rundt oss – når lufta, vannet og dyrelivet ødelegges?

– Medansvarlig

– Jeg mener psykologifaget er medansvarlig for klimakrisen. Psykologien har i over hundre år studert det enkelte menneskets sinn og følelser – som om klimaet, lufta vi puster, maten vi spiser, ikke egentlig har noe ting å si. Det er hjernen, menneskets bevissthet alene, som gjelder. Økologiske problemstillinger er irrelevante, de hører til utenfor hodeskallen, i skogen eller havet.

Noe endrer seg nå

Stoknes sier at noe er i ferd med å endre seg. Stadig flere innser at det indre og ytre henger sammen, at økologi påvirker psykologi – og omvendt. Men likevel fortsetter mange psykoterapeuter som før, som om psyken kan fikses, mens lufta forpestes. Folk får beskjed om å gå i seg sjæl, inn lukkede terapirom og drive med selvutvikling «as if the soul might be saved while the biosphere crumbles».

Sitatet er hentet fra den amerikanske historieprofessoren, Theodore Rozsak. I 1992 ga han navn til et nytt perspektiv som forsøker å bygge bro mellom psykologi og økologi, mennesket og naturen, økopsykologi. Økopsykologien ser menneske og natur, på lik linje med familie og venner, som en relasjon preget av gjensidig avhengighet – og dermed også forpliktelse.

Psykologi + økologi

Økopsykologien gir oss tre hovedinnsikter, poengterer Stoknes, og ser utover studentflokken: For det første at er det er uunngåelige og sterke bånd mellom mennesket og landskapet det bor i – både materielt og psykisk. For det andre at illusjonen om at menneske og natur er atskilt fører til lidelse både for miljøet og for mennesket. Og for det tredje at det å erkjenne de dype relasjonene er helende for begge.

Stoknes merker økt interesse for å kombinere økologiske og psykologiske perspektiver. Stadig blir han kontaktet politikere, næringsliv og andre psykologer som vil vite mer.

– Flere terapeuter tar nå naturen i bruk når de jobber med syke mennesker, såkalt økoterapi. Når meditasjon, mindfulness og selvutvikling utvides fra bare å være opptatt av egen pust til også å omfatte lufta vi puster og skapningene vi har rundt oss, så kan det skje en utvidelse av bevisstheten fra det snevert personlige. Opplevelsen av å være en del av naturen kan gi mer livsglede og indre ro – og motivere til handling.

Stoknes er opptatt av hvordan økopsykologien kan brukes i politikk og samfunn.

– Den økopsykologiske tilnærmingen bør få en større plass i politisk forvaltning, mener han.

– Da er det naturlig å se verdien av naturkapital og såkalte økosystemtjenester for menneskers livskvalitet. Og verdsette menneskenes behov for levende natur rundt seg høyere enn i dag. Mennesker er som kjent ikke rasjonelle vesener. Derfor trenger vi politikk og politiske institusjoner som jobber med menneskenaturen, og ikke bare antar at informasjonskampanjer er nok for å få endret atferden.

Han etterlyser en ny måte å snakke om klimakrisen på, en måte som er mindre belærende og moraliserende, og mer engasjerende. Også her bidrar økopsykologien.

– Miljøaktivismen må bort fra sin konfronterende måte å kommunisere på: Slutt å fly! Nei til olje!!, og heller velge en mer dialogisk og involverende form. Økopsykologien kan tilføre aktivismen en psykologisk sensitivitet, slik at folk som brenner for klimasaken i mindre grad blir utbrent og i større grad opplever å få kontakt med motparten. Å gå fra angst, skyld, tvang og kontroll, til å bli mer inviterende, rette oppmerksomheten mot kjærligheten til naturen, sorgen over ødeleggelsene. Muligheten for å få til endring blir større da.

Schwarzenegger og Stortinget

Det er blitt kjøligere i rommet. Stoknes putter en kubbe til i ovnen. På bordet ligger en bok. Det vi tenker på når vi prøver å ikke tenke på global oppvarming. Forfatter er Per Espen Stoknes selv. Boka fikk god mottakelse her til lands, nesten overveldende i USA, da den kom ut for fire-fem år siden.

Han ble invitert til Arnold Schwarzenegger Institute, ble rådgiver for klimatalene hans, og var den første norske forskeren som fikk snakke om sine ideer på prestisjetunge TED Global i New York. Den 14 minutter lange videoen – der han blinker ut fem psykologiske barrierer mot klimahandling (se faktaboks) – er sett av over én million mennesker.

En fødselspermisjon bragte Stoknes til Stortinget for halvannet år siden. I åtte måneder var han Miljøpartiet De Grønnes vikar for Une Aina Bastholm.

– Politikerne vet godt hva de burde gjøre med klimakrisen. Ikke la noen lure dere til å tro at det er vanskelig og komplisert. I prinsippet er det kjempeenkelt: Skru prisen kraftig opp på alle CO2-utslipp.

Stoknes mener politikerne ikke tør, de venter på at folk skal synes høyere avgifter er greit. Mens vi på vår side, venter på at politikerne skal løse klimaproblemet for oss.

– Og der står vi – midt i styringsfella. Selv om vi endrer atferd individuelt, er det likevel utilstrekkelig. Det må kollektive løsninger til. Hvis en ekstra 10-15 prosent av befolkingen er positive avgiftene, så blir det flertall stort nok til at en politiker kan gå inn for det – og bli gjenvalgt.

Han bedyrer likevel at han er optimist. Og animist.

– Jeg snakker med trærne, jeg tror alt har sjel. For kan det være sånn at fugler, maur og trær ikke har noen form for kognisjon, ingen bevissthet? spør han, og vender seg mot studentene.

– Det tror ikke jeg.

Denne saken ble først publisert i Apollon.