FNs Intergovernmental panel on climate change (IPCC) legger i disse dager aller siste hånd på den fjerde rapporten om tilstanden til jordens klima.

Organ for verdens myndigheter

Først og fremst er IPCC et panel satt sammen av representanter fra styresmaktene i rundt 140 forskjellige land.

Dette panelet vurderer når det er på tide med en ny rapport, og så finner de forskere som kan vurdere den enorme mengden litteratur om klimaendringer.

De blir bedt om å lage en rapport som skal summere opp de viktigste og mest relevante funn. Siden 1990 har det kommet en rapport omtrent hvert femte år.

Når forskerne har skrevet rapporten, lages såkalte sammendrag for beslutningstagere (Summary for Policymakers), som i en nitidig prosess forhandles og godkjennes setning for setning av forskere og myndighetsrepresentanter, på IPCCs møter.

Selve grunnlagsrapportene offentliggjøres senere, og kan endres for å korrespondere bedre med det man blir enige om i forhandlingene om sammendragene.

Må akseptere

Slik tvinges verdens myndigheter til å akseptere det som legges frem om klimaendringer og global oppvarming.

IPCCs klimarapporter skal altså være en oppsummering av dagens kunnskap, som styresmakter må ta inn over seg.

Dette er bakteppet for anklagene om overdrivelser så vel som underdrivelser om jordens virkelige klimatilstand.

- Gruppetenkning og flokkinstinkt

John R. Christy er professor og leder ved Earth System Science Center ved University of Alabama i USA. Han har bidratt til alle de fire klimarapportene fra IPCC, og er en av verdens ledende forskere innen temperaturendringer.

- Det er to ting å huske på: Dette er en politisk prosess til en viss grad, og forskere er vanlige dødelige som studerer et system som er så sammensatt at vi ikke presist kan forutsi dets tilstand selv fem dager frem i tid, skriver han i en kommentar på BBCs nettsider.

- Tendensen til å gi etter for gruppetenkning og flokkinstinkt er kanskje like fristende blant forskere som blant andre grupper, fordi vi per definisjon må være “de som vet”, skriver han.

- Skepsis, som er et kontrollstempel for vitenskapen, blir mislikt (Jeg mistenker at byråkratiet i IPCC vrir seg hver gang jeg identifiseres som en hovedforfatter for IPCC), fortsetter Christy.

Klimamodeller

Han er spesielt kritisk til vektleggingen av datasimulerte klimamodeller i IPCCs klimarapporter.

Mens hovedbudskapet i den siste rapporten kan sammenfattes til “Vi er 90 prosent sikre på at mesteparten av oppvarmingen de siste 50 årene skyldes menneskelig aktivitet”, har Christy et annet forslag.

Siden utsagnet er basert på modellberegninger og ikke faktiske observasjoner, mener han at konklusjonen heller burde være:

“Våre klimamodeller klarer ikke å reprodusere de siste 50 årene med overflatetemperatur uten en dytt fra hvordan vi tror drivhusgasser påvirker klimaet. Andre faktorer kan også forklare mye av denne endringen.”

- Fundamental feil

Han beskriver et fengende bilde av kurver med data om tidligere temperaturendringer som stemmer nærmest perfekt overens med klimamodellenes simuleringer av det samme. Dette brukes gjerne til å implisere at modellene er så gode at de kan simulere fortiden.

- Det er en fundamental feil ved denne tankegangen, skriver Christy.

- Du skjønner, hver enkelt modellerer visste hva svaret var på forhånd. Slik jeg ser det er ikke dette et vitenskapelig eksperiment i det hele tatt. Overensstemmelsen kan ha like mye å gjøre med smart programmering som med vitenskapens grunnleggende prinsipper, skriver han.

- Det ordentlige og objektive eksperimentet er å teste modellenes resultater mot mål som ikke er kjent på forhånd, skriver Christy.

- Grove uoverensstemmelser

Han forteller hvordan hans forskergruppe jobber med å samle sammen forskjellige datasett fra bunnen av, nettopp for å gjennomføre denne typen tester.

- I disse sammenligningene mellom modeller og datasett finner vi grove uoverensstemmelser - derfor er jeg skeptisk til vår evne til å påstå årsak og virkning om både fortidige og fremtidige klimaendringer, skriver han.

Christy foreslår et kvasi-offisielt forum hvor syn som avviker fra IPCC-konklusjonene kan komme frem.

- Disse forfatterne med alternative synspunkter burde få den samme protokollen som IPCC, det vil si at de selv gjør den endelige vurderingen av sitt eget arbeid, og dermed har siste ord for hva som publiseres, skriver han.

- Konsolideringer

Hans skepsis deles ikke av Martin Parry, professor i miljøvitenskap ved University of East Anglia i Storbritannia. Han har vært hovedforfatter eller medforfatter på alle FNs klimarapporter.

- Vi kan ikke forvente at IPCC-rapportene skal være fulle av nytt og spennende materiale. De er konsolideringer av det vi allerede vet, mener han.

- Dette er grunnen til at de feiler, om noe, ved å være for konservative, og har blitt kritisert for å ikke utforske ytterkantene av kunnskap, skriver han i en kommentar på BBCs nettsider.

- Global oppvarming synlig

Parry tilbakeviser kritikken mot datamodellene ved å poengtere at den siste klimarapporten forteller om en global oppvarming nå er synlig i observasjonsdataene.

- En ny utvikling i den fjerde rapporten er at den konkluderer, ut fra en vurdering av 29 000 datasett, med at virkningene av klimaendring nå kan observeres over alt på planeten, skriver han.

Parry mener at IPCC-rapportene er ekstremt verdifulle nettopp fordi verdens styresmakter aksepterer det som står der. Prosessen for å få dette til er lang og noen ganger smertefull, skriver han.

For forsiktig?

Når det tar flere år å få ferdig en IPCC-rapport, er det ikke utenkelig at noen av konklusjonene går ut på dato. Da sammendraget av den første delrapporten ble offentliggjort i februar, var det flere norske aktører som sa at dokumentet var konservativt.

Eystein Jansen er professor og direktør ved Bjerknessenteret i Bergen. Han har vært en av de ledende forfatterne på årets første delrapport fra IPCC, nemlig The Physical Science Basis.

På pressekonferanser og i andre uttaleser har han flere ganger poengtert at det IPCC legger fram i årets rapport er “forsiktige anslag”. Dette er også fokus på mandag, under Jansens innlegg på pressekonferansen i forbindelse med offentliggjøringen av den fjerde delrapporten.

Her er overskriften: “Er FNs klimarapport for konservativ?”

- Tonet ned

Stadig flere aktører mener nå at klimaendringene skjer så raskt at klimarapporten ikke klarer å henge med.

- Klimapanelet kan bare forholde seg til vitenskapelige artikler som er publisert før sommeren 2006. Det betyr at nyere forskningsrapporter ikke er med. I senere tid har noen studier antydet enda høyere havnivå, og et par forskningsrapporter viser at CO2-opptaket i havet blir svekket med varmere vann, sier Jansen til Stavanger Aftenblad.

- Dessuten tar ikke FN-rapporten med resultater som er vanskelige å kvantifisere, som for eksempel at CO2-opptaket i naturen vil svekkes i en stadig varmere verden. Dermed vil mer CO32 gå ut i atmosfæren og forsterke den globale oppvarmingen, sier Jansen.

- Sterke interesser har vært interessert i å tone ned rapportene, sier seniorrådgiver Knut Alfsen ved klimainstituttet Cicero til NTB.

Her antydes det at enkelte land, særlig USA, Kina og oljeproduserende land som Saudi-Arabia, har forsøkt å svekke konklusjonene ved å fokusere mer på vitenskapelig usikkerhet.

Lenker:

BBC: John Christy: No consensus on IPCC’s level of ignorance
BBC: Martin Parry: The IPCC: As good as it gets
Stavanger Aftenblad: - Klimapanelet for forsiktig
NRK: - FN er for forsiktige