Folk med makt får mer makt. Folkegrupper blir tvunget på flyttefot. Andre blir låst fast i usikre jobber og i områder som er sårbare for klimaendringer. Sosiale og økonomiske ulikheter forsterkes.

Det er noen av eksemplene som kommer fram i en fersk artikkel publisert i det vitenskapelige tidsskriftet World Development. Forskerne har gått igjennom 33 studier på prosjekter for klimatilpasning fra hele verden.

Dette kan være prosjekter som for eksempel skal øke tilgang til vann i tørkeutsatte områder eller som skal forhindre skader ved flom.

Også norskfinansierte prosjekter inngår i studien.

– Vi må slutte å gjenta de samme, gamle feilene og begynne å tenke nytt. Det er behov for å løfte blikket både geografisk, sosialt og politisk for å forstå hvordan tiltak for klimatilpasning faktisk virker på lang sikt, sier NMBU-professor Siri Eriksen.

Gir mer makt til allerede sterke aktører

– Vi vet at slike prosjekter ofte fører til at de som allerede er mest sårbare fra før, får det enda verre. Noe av grunnen er at prosjektene styres og organiseres av aktører som allerede har stor makt og innflytelse. Menneskene som trenger klimatilpasningstiltakene aller mest, blir ikke involvert. Det er et problem, sier Eriksen.

Medforfatter av artikkelen, professor Lisa Schipper ved Universitetet i Oxford, peker på det samme:

– Måten prosjektene legges opp på fører til at pengene går til feil personer. Det er ofte allerede godt etablerte og mektige aktører som står bak prosjektene. Disse støtter sine egne interesser og legger premissene for hva som er god klimatilpasning. De som er usynlige forblir usynlige og holdes bare mer og mer utenfor, sier hun.

Gjetere fikk mindre område

Et av de mest ekstreme eksemplene, ifølge forskerne, er når tiltak for klimatilpasning bidrar til at folk blir nødt til å flytte eller gi opp sine levekår.

I Etiopia har for eksempel gjetere blitt tvunget til å bli fast på et sted som del av landets strategi for en klimatilpasset grønn økonomi.

Ved å etablere områder som lokalbefolkningen ikke kunne bruke, reduserte tiltakene gjeternes tilgang til land og ressurser som de tradisjonelt har brukt i perioder med flom og tørke. Områdene skulle nå bli brukt til kommersielt landbruk.

– Spesielt i områder med konflikt, hvor det er mye politisk spenning, ser vi at prosjektene kan bidra til å forsterke allerede eksisterende sosial og politisk ulikhet. Det kan være ved å endre på landrettigheter eller å gi enkelte aktører mer makt, sier Siri Eriksen.

Også i land som Malawi og Colombia finner forskerne utvetydige eksempler på det samme. Tiltakene settes i verk gjennom etablerte maktnettverk og i områder som er lettere tilgjengelig med tanke på infrastruktur som allerede er på plass.

Der hvor marginaliserte grupper bor, er det ofte vanskeligere å gjennomføre prosjekter, fordi de er langt mer utilgjengelige og krever derfor mer.

De som trenger hjelpen mest, holdes dermed utenfor og nyter ikke like godt av tiltakene.

Tiltakene skaper nye problemer

Forskerne finner også en rekke eksempler på at tiltak innført i et bestemt område skaper nye og uforutsette problemer i et annet.

I Vietnam har for eksempel vannkraftverk og skogverntiltak ved første øyekast bidratt til flomregulering i lavtliggende landområder. Men lenger opp i terrenget mistet fjellfolk tilgang til land og ressurser som lenge har vært viktige for dem.

– Dette er befolkningsgrupper som allerede har en svak posisjon i landet, og som får det verre etter at tiltakene for klimatilpasning er på plass, sier Eriksen.

Et annet sted i Vietnam førte det som er ansett for å være et miljøvennlig utbyggingsprosjekt i Hanoi, til at 4000 familier som tidligere bodde i området, måtte flytte. I området skulle det bygges såkalte Ecopark housing development, altså utvikling av bærekraftige boligområder.

For lite sosial og politisk forståelse

– Apparatet som skal utføre prosjektene, er ofte naturvitere med god teknisk kompetanse, men samfunnsforståelsen varierer. Det legges ikke vekt på å forstå hva det er som fører til at enkelte befolkningsgrupper holdes utenfor, sier Eriksen.

Hun er kritisk til det tekniske fokuset som mange av prosjektene har.

Professoren hevder at kriteriene for hva som er et vellykket prosjekt ikke stemmer overens med hva som faktisk fører til varig, positiv endring til de som trenger det:

– Når prosjektet er fullført evalueres det ut ifra kriteriene som ble satt for prosjektet, som ofte handler om tall og økonomiske vurderinger. Da kommer det blant annet ikke fram om tiltaket har negative virkninger. I det hele er evalueringene lite gjennomtenkt. For hva vil det egentlig si at man har lykkes med klimatilpasning?

Falsk trygghet hindrer tilpasning

– Vi ser også at noen prosjekter bidrar til falsk trygghet i lokalbefolkningen. Dette ser vi blant annet når infrastruktur som skal demme opp mot flom og havnivåstigning, bygges. Det gjør at folk, i stedet for å tilpasse seg endringene både ved å tenke på hvor det er trygt å bo, og hvor det er inntekter å hente i et lengre perspektiv, blir låst fast i gamle strukturer. De forblir i områder og i jobber som er risikable på sikt, sier Eriksen.

Hun forteller at de i Bangladesh for eksempel oppgraderte kystlinja med ny og kostbar infrastruktur for å beskytte mot tropiske stormer.

På den måten ble folk oppfordret til å bli værende i et høyrisikoområde, istedenfor å etablere seg på steder og med aktiviteter som vil være langt mer bærekraftige på sikt.

– Snakk mindre om penger

Lisa Schipper har oppfordret nylig deltagerne på en internasjonale konferanse om klimatilpasning til å snakke mindre om penger og mer om hvordan prosjektene faktisk skal bidra til å hjelpe sårbare befolkningsgrupper.

På denne konferansen, Climate Adaptation Summit 2021, deltok kjente navn som Bill Gates, Ban Ki-Moon, Justin Trudeau, Angela Merkel, Boris Johnson og en rekke andre ledere innen politikk og næringsliv.

– Det er helt meningsløst å diskutere tall og hvor mye klimatilpasning skal koste. Vi viser i denne artikkelen at mange av prosjektene rett og slett ikke fungerer. Det burde være utgangspunktet for debatten videre, mener hun.

I studien peker forskerne på at de som jobber med framtidige prosjekter, må forstå drivkreftene bak lokal og global sårbarhet:

– For å overvinne disse utfordringene og sikre at midlene faktisk kommer marginaliserte befolkningsgrupper til gode, er det helt avgjørende de at internasjonale finanseringsaktørene går dypere inn på drivkreftene bak lokal og global sårbarhet, som fattigdom og skjev maktfordeling, sier Eriksen.

Hun understreker at funnene i studien på ingen måte er et argument mot prosjekter for klimatilpasning. Tvert imot er finansiering til klimatilpasning viktig for sosial rettferd og en reduksjon av sårbarhet.

– Befolkningsgrupper som står på siden av samfunnet, altså såkalte marginaliserte grupper, blir ofte hardt rammet av klimaendringene. Da bør klimatilpasning være en måte å tenke nytt om hva som er god utvikling. Men da må prosjektene finansieres, planlegges og gjennomføres på en måte som unngår å forsterke utviklingsproblemer, understreker hun.

Skaper engasjement

– Jeg tror funnene våre bekrefter det som mange lenge har tenkt og sett, men som har vært vanskelig å argumentere for uten noe dokumentasjon å vise til. Nå har vi samlet forskningen på feltet, sier Nick Brooks, forsker og konsulent innen tilpasningsprosjekter i Garana Ltd, Norwich, og medforfatter av studien.

En annen av forfatterne, Katharine Vincent, som selv har jobbet tett på prosjekter i flere afrikanske land, tror engasjementet kan bidra til at det skjer endringer:

– Med stort nok press vil det kunne endre seg. Dette handler om hvordan skattepengene våre brukes. Vi må kunne vise at pengene brukes på de som trenger hjelpen aller mest. Ved å endre kriteriene for hva som er vellykket klimatilpasning vil vi sakte men sikkert kunne gjøre ting på en mye bedre måte enn i dag, sier Vincent.

Referanse:

Siri Eriksen mfl.: Adaptation interventions and their effect on vulnerability in developing countries: Help, hindrance or irrelevance?. World Development, 2021. DOI: 10.1016/j.worlddev.2020.105383

Artikkelen er produsert og finansiert av NMBU Norges miljø- og biovitenskapelige universitet

NMBU er én av 77 eiere av forskning.no. Deres kommunikasjonsansatte leverer innhold til forskning.no. Vi merker dette innholdet for å tydelig skille formidling fra uavhengig redaksjonelt stoff.
Her kan du lese mer om ordningen.

Les også disse sakene fra NMBU:

• 

  Nobelprisvinner: – Barn bør lære kjemi fra førsteklasse

• 

  Pass deg for fullmånen: Patte­dyr i tropiske skoger unngår lyset

• 

  Gruvedrift i Kongo fører til stor avskoging

• 

  Norske forskere har oppdaget noe helt nytt om bakterier og klimagasser

• 

  Forskere har utviklet en ny type Manchego-inspirert geitost

• 

  Spesialtilpasset fôr ga mindre utslipp i oppdrettsanlegg

Les flere saker fra NMBU her.