Ti metoder for å øke karbonbinding i jord er vurdert i en av rapportene som danner grunnlaget for årets jordbruksoppgjør.

Fangvekster er klimatiltaket som kommer best ut totalt sett, mens biokull har størst potensial til å binde karbon (CO2).

Norge har forpliktet seg til å redusere klimagassutslippene med 40 prosent innen 2030. For landbrukets del er det spørsmål om hvordan man kan enten bidra til å redusere utslippene, eller kompensere for utslippene ved å øke karbonbinding i landbruksjord.

Jord utgjør nemlig et enormt lager av karbon, rundt 2300 milliarder tonn, i form av mer eller mindre omdannede plante- og dyrerester. Karbonutslippene fra fossilt brennstoff ligger på rundt fire promille av dette i året, noe som tilsvarer ni milliarder tonn.

Spørsmålet mange stiller seg nå er om det går an å kompensere for disse fossile karbonutslippene ved å øke jordas karboninnhold.

Kan kompensere for andre utslipp

– Globalt sett har jord tapt mye karbon gjennom uvettige former for landbruk. Ved å ta i bruk nye og klimavennlige metoder for dyrking, kan vi muligens få til en reversering av dette. Vi kan altså øke jordas karbonlagringsegenskaper og slik kompensere for øvrige utslipp, sier Daniel Rasse, forsker ved NIBIO.

For å finne ut nøyaktig hvilke klimatiltak som egner seg best under norske forhold, har Rasse med kolleger fra NIBIO, NMBU og Høgskolen i Innlandet utarbeidet en rapport som tar for seg ti ulike måter å binde karbon i jord på.

– Klimatiltakene i rapporten er de vi anser som mest aktuelle i norsk sammenheng. I tillegg til å beskrive tiltakene inngående, har vi vurdert dem ut fra en del gitte kriterier, deriblant effekt og gjennomførbarhet for bønder, forteller Rasse.

– Kort oppsummert er bruk av fangvekster det tiltaket som kommer best ut totalt sett, mens biokull er klimatiltaket med størst karbonbindingspotensiale, legger han til.

Fangvekster ligger på topp

Såkalte fang- eller dekkvekster er planter som dekker jorden med vegetasjon gjennom store deler av året og fortsetter å vokse også etter at hovedkulturen er høstet inn.

– Bruk av fangvekster som raigras og rødkløver treffer godt på alle kategorier. Med et incentivprogram for bruk av slike vekster kan vi faktisk oppnå en karbonbinding på omtrent det dobbelte av det som er blitt estimert tidligere, forutsatt at tiltaket tilpasses norske forhold, videreutvikles og formidles riktig, sier Rasse.

Han forklarer dette med at bruk av fangvekster plantet i områder med mye åpen åker vil kunne øke karboninnholdet i jorda betraktelig, særlig i områder der jordas karboninnhold er lavt fra før.

– Bruk av fangvekster er trolig den sikreste og letteste måten å øke karbonlagring i norsk åkerjord. Både implementering og forskning på plantearter, sorter og drift som er best tilpasset norske forhold burde prioriteres, sier han.

Biokull har størst potensiale for karbonbinding

Av metodene som blir vurdert i rapporten, er det imidlertid ikke fangvekster som har det største potensialet for karbonbinding. Den seieren tar biokull, et produkt med høyt karboninnhold som blir produsert når biomasse varmes opp uten oksygen til over 400 grader, såkalt pyrolyse.

– Under oppvarmingen blir karbonstrukturen i biomassen svært resistent mot biologisk nedbryting, det vil si at mikrober i jorda har problemer med å spise den, forteller Erik Joner, forsker ved NIBIO og én av rapportforfatterne.

Ifølge Joner kan nedpløying av biokull føre til en langvarig økning i karbon i jord fra 100 til 1000 år, som er to til tyve ganger lengre enn for humuskarbon i jorda.

– Materialets lange levetid er kanskje én av de største fordelene til biokull i forhold til andre metoder for karbonbinding i jord, sier han, men påpeker at det gjenstår en god del videreutvikling av både produktet og produksjonsprosessen før klimatiltaket kan iverksettes i stor skala.

– Med riktig støtte til industri og bønder i form av forskning, formidling og tilskudd, er biokull det tiltaket som har absolutt størst potensial for å lagre karbon i norsk jord i et langtidsperspektiv, legger NIBIO-forsker Adam O’Toole til.

Behov for økt kunnskap om langtidseffekt

I tillegg til fangvekster i korn og biokull, er det særlig større rotsystemer og forvaltning av utmarksbeite som er vurdert å utgjøre størst potensiale for karbonbinding i jord. Særlig fordi utmarksbeite dekker et såpass stort areal i Norge.

For samtlige tiltak omtalt i rapporten, fangvekster og biokull inkludert, kreves det imidlertid god kompetanse og forståelse fra bondens side når det gjelder biologiske prosesser og samspill mellom jord, planter og jordbiologi.

– Vi anbefaler at eventuelle økonomiske incentiver til bønder for igangsetting av slike tiltak kombineres med et kompetanseprogram for deltakende bønder, sier Adam O’Toole.

– Det er dessuten behov for mer forskning, særlig i forbindelse med hvordan oppnå best mulig karbonlagringseffekt med de ulike tiltakene, legger han til.

Daniel Rasse mener at tiden er inne for å planlegge raskt, godt og ambisiøst og dermed tilrettelegge for at effektene av karbonlagringsmetodene som velges nå blir dokumentert over tid.

– Hensikten med karbonbindingstiltakene beskrevet i rapporten er å reversere klimaendringene vi står midt oppi nå. Det er et akutt behov for svar som gir løsninger i et hundreårsperspektiv og helst også utover det. Vårt håp er at rapporten kan være et bidrag inn i dette arbeidet, sier han.

Referanse:

Daniel Rasse m.fl: Muligheter og utfordringer for økt karbonbinding i jordbruksjord. NIBIO Rapport 2019 vol. 5 nr. 36.