For mer enn 100 år siden stilte den svenske vitenskapsmannen Svante Arrhenius spørsmålet om temperaturen på jorden på noen måte ble påvirket av varmeabsorberende gasser i atmosfæren. Han gikk videre med å se på hvilken effekt en dobling av karbondioksydmengden ville ha på det globale klimaet.

De samme spørsmål har siden vært debattert til denne dag.

Ikke klimaforsker

Arrhenius var imidlertid ikke utdannet klimaforsker. Hans doktorgrad fra 1884 var innen elektrokjemi, og hans første undersøkelser handlet om elektrisk polarisasjon, og senere om løsningers konduktivitet (elektriske ledningsevne).

Doktorgraden var først sett på som middelmådig, og han fikk en så dårlig karakter at han ble avskåret fra en akademisk karriere. Arrhenius ga imidlertid ikke opp, og sendte selv sin oppgave til flere av tidens ledende forskere. Disse forskere ble umiddelbart imponert, og hjalp ham så til et dosent-stilling i Uppsala.

Arrhenius’ doktorgradsarbeid ble oppvurdert til å være et viktig bidrag til teorier om affinitet (gjensidig tiltrekning).

Professor i Tyskland

Han ble tilbudt et professorat i Tyskland i 1891, men valgte i stedet et ved Stockholms högskola. Her ønsket man å unngå alle former for akademiskt pugg og mekanisk eksamenslesning. I Stockholm ble dessuten utlendinger og kvinner ansatt som professorer - forskjellene mellom Stockholms högskola og de klassiske universitetene ble ansett som store.

Mellom Arrhenius og fysikerne i Uppsala ble det sterke motsetninger. Arrhenius virket selv på mange felt, og han så på Uppsala-fysikerne som rene fagidioter som savnet både mot og visjoner. Uppsala-miljøet så til gjengjeld på Arrhenius som en nærmest promiskuøs (i vitenskapelig forstand) eklektiker som elsket media og den populærvitenskapelige lesermassens gunst.

I 1903 ble Arrhenius den tredje som fikk Nobelprisen i kjemi, og den første svensken som mottok hedersprisen. Han fikk prisen for sitt arbeid innen elektrolyttisk teori om dissosiasjon (spalting av molekyler eller ioneforbindelser).

Bare en hobby…

Arrhenius gjorde svært lite forskning innen klimatologi og geofysikk, og så på sitt arbeid innen disse feltene som en hobby. Hans tilnærming var å benytte vanlige vitenskapelige prinsipper for å skape mening i eksisterende observasjoner, og ut fra det lage hypoteser om årsaken til istiden.

I 1895 presenterte han “On the Influence of Carbonic Acid in the Air upon the Temperature of the Ground”. Her argumenterte han for at en bestanddel det bare finnes snev av i atmosfæren, nemlig karbondioksyd, kan influere kraftig på jordens klima.

Arbeidet var basert på en rekke andre forskeres observasjoner og eksperimenter, blant annet Fouriers beskrivelse av hvordan atmosfæren i seg selv gjør klimaet på jorden varmere. Fourier hadde også identifisert karbondioksyd som en varmereflekterende gass. Arrhenius gikk videre og utførte en serie kalkulasjoner på hvor mye klimaet ville ENDRES ved forskjellige mengder karbondioksyd.

Han fortsatte dette arbeidet de neste ti årene, men publiserte også i 1903 “Lehrbuch der kosmischen Physik”. Som lærebok i en displin som ennå ikke eksisterte, ble ikke denne boken hans mest leste.

Oversatt til mange språk

Langt mer populær ble “Världarnas utveckling” (Worlds in the Making), som kom i intet mindre enn åtte opplag på svensk, og ble oversatt til seks språk. Dette var en ikke-teknisk bok, men han beskrev drivhuseffekten, og hevdet blant annet at uten karbondioksyd i atmosfæren ville temperaturen ha sunket med 21 grader. Siden kaldere luft ikke kan inneholde så mye fuktighet, ville dette igjen gitt et ytterligere temperaturfall på ti grader.

Allerede I 1904 ble Arrhenius bekymret over økningen i karbonutslipp, og trodde dette ville kunne føre til endringer i temperaturen i løpet av “få århundrer”. Han lurte likevel på om dette ville kunne gjøre jorden mer beboelig.

Arrhenius spredte seg over mange felt, og gjorde blant annet arbeid innen immunkjemi sammen med T Madsen. Han ga ut “Immunochemie” i 1907 og “Quatitative Laws in Biological Chemistry” i 1915.

Leder for Nobelinstitutt

Da Vetenskapsakademin i 1905 bestemte seg for å bygge Nobelinstitutet för fysikalisk kjemi, ble Arrhenius utnevnt til leder.

Andre kjente bøker av Arrhenius er “Människan inför världsgåtan: olika tiders och folks åsikter om världsutvecklingen” fra 1907, “Stjärnornas öden” (1915 ) og “Kemien och det moderna livet” (1919).

Inntil 1960 tvilte de fleste forskere på at vi mennesker selv skulle kunne influere på jordens klima. I dag ser vi at gjennomsnittstemperaturene har økt, og mange mener at været har blitt mer ekstremt. Noen forskere tror at dette kan skyldes menneskelige handlinger og våre utslipp av klimagasser, selv om det er mye debatt om hva de klimatiske endringene skyldes.

Les mer…

Nobelinstituttets biografi om Svante Arrhenius
Nettsted med bakgrunnsstoff om Arrhenius
Svensk side om Arrhenius
Litt om svensk fysikk rundt århundreskiftet