– Jeg hadde absolutt ikke tenkt å bli historiker, sier Kari Melby, og blir sittende og fundere når vi spør hvordan hun egentlig havnet på den galeien.

For det var jo sosiologi hun peilet seg inn mot, selv om hun riktignok også søkte Journalisthøgskolen – og kom inn.

Dessuten jobbet hun i Likestillingsrådet en periode etter endt cand.mag. og kunne ifølge henne selv sikkert endt opp med en karriere innen byråkratiet.

Og likevel sitter hun altså her i dag, som professor i historie ved NTNU. Ja, og så er hun prodekan på HF-fakultetet, sitter i hovedstyret i Norges forskningsråd, er styreleder for divisjonen for vitenskap i samme forskningsråd, er norsk representant i The Standing Commitee for the Humanities (SCH) i European Science Foundation, og var den første lederen av Komité for integreringstiltak – Kvinner i forskning (Kif-komiteen).

Hvordan hun får tid til alt dette, hun som til og med synes hun har en tendens til latskap, kommer vi snart tilbake til.

Helgarderte med historie

Kari Melby er en ekte 68-er. Hun tok artium i 1968 og begynte på Blindern idet fagkritikken slo inn og samfunnsvitenskapelig forskning blomstret.

Etter å blant annet ha lest Ottar Brox’ Hva skjer i Nord-Norge? En studie i norsk utkantpolitikk trodde hun at hun skulle drive med by- og regionssosiologi og tok derfor grunnfag i geografi også.

Men for å være på den sikre siden, helgarderte hun med et skolefag og tok mellomfag i historie, i tilfelle hun skulle ende opp som lærer.

Og på forunderlig vis endte hun altså opp med også å ta hovedfag i historie.

– Det ble veldig fort en suksess. Dette var i 1975, da jeg brukte store deler av tiden min i Nyfeministene ved siden av studiene.

– Vi var en gjeng kvinnelige studenter som samlet oss rundt Anne-Lise Seip og utviklet et hovedfagsemne om kvinnehistorie, som det het den gangen. Jeg skrev hovedfagsoppgave om kontrollen av prostituerte på slutten av 1800-tallet og stortrivdes, forteller Melby.

Og om hun ikke kan svare på hvorfor hun begynte på dette hovedfaget, vet hun likevel veldig godt hvorfor hun i dag er en begeistret historiker:

– Det er et så empirisk fag. Jeg registrerer at det er mange som har stor appetitt på teori, men jeg er nok for lat for det. Jeg merker at min tålmodighet med ren teori blir mindre og mindre, og det har ikke bare med alder å gjøre.

– Det er rett og slett empirien som driver meg i forskningen, og som først i neste runde får opp min nysgjerrighet på teori, som et hjelpemiddel til å forstå. Jeg er jo i et miljø her på Institutt for tverrfaglige kulturstudier hvor de leser mye teori. Men jeg er i mindre grad med på det.

– Er det et problem? Føler du at det er teoretikerne som får mest kred?

– Nei, det vil jeg ikke si. Men jeg opplever nok et behov for å si at de ikke må komme til meg og tro at jeg er så opplest på nyere teori.

– Jeg holder i stedet på med mine ting. Og så vil jeg nok kanskje si at jeg noen ganger stiller meg litt spørrende til om empirien – eller snarere konteksten – i en del forskning glipper litt.

Ekteskapsprosjektet

Forkjærlighet for empiri hindrer oss likevel ikke i å havne hos Foucault. Det er bare å begynne å snakke om favorittfeltet hennes: ekteskapsprosjektet.

– Dette er et fellesnordisk forskningsprosjekt, med en analyse av en gjennomgående ekteskapslovreform som foregikk i alle nordiske land mellom 1909 og 1929. Det vi oppdaget underveis, var hvor viktig politisk regulering av ekteskapet er. Det regulerer kjønnsforholdet, heteroseksualiteten, og reproduksjonen.

– Og det som slår oss er hvor foucaultsk dette er, med disiplinering, kontroll og makt. Men samtidig kan vi se at dette er det første utslaget av den norske statsfeminismen, i og med at det i denne reformen også ligger en frigjøring av kvinnene.

– Ekteskapslovgivningen tok et oppgjør med patriarkatet og innførte en – riktignok formell, men likevel – økonomisk likestilling. Vi lar med andre ord Foucault møte Giddens, og tar det som passer, ler Kari Melby.

“Vi”, sier hun, og det sier hun ofte. I tilfellet med ekteskapsprosjektet omfatter “vi” altså et nordisk forskerfellesskap, nå for tiden med utgangspunkt i Nordic Centre of Excellence – NordWel og et prosjekt om velferdsstatens historie.

Og mest av alt omfatter “vi-et” Melbys danske kollega Bente Rosenbeck, som sammen med finske Anu Pylkkänen og svenske Christina Carlsson Wetterberg – og Melby – skrev boka Inte ett ord om kärlek. Äktenskap och politikk i Norden ca. 1850-1930.

Forkjærlighet for mellomkrigstiden

– Grunnen til at jeg får forsket såpass mye som jeg gjør, er at jeg samarbeider med andre. Jeg har de seneste årene nesten ikke skrevet alene. Det er en måte å få produsert tekster selv når jeg har det travelt. Dessuten er det å samarbeide med folk som er klokere enn meg en måte selv å bli klokere på.

Like fullt har Kari Melby nå satt i gang et bokprosjekt helt på egenhånd.

– Det skal handle om reproduksjonspolitikk, og jeg begynner vel en gang på 1910-tallet, selv om jeg er mest glad i mellomkrigstiden.

– Fordi det er da det svinger mest?

– Ja, det er så mange spennende endringer på den tiden. Det nye bryter fram, samtidig som fødselstallene går ned. Ekteskapsreformen er blant annet et politisk svar på bekymringen for at befolkningstallet synker, der man også bruker ekteskapet i et forsøk på å øke befolkningens kvalitet.

– Det er den første lovgivningen som er eugenisk motivert, før steriliseringslovgivningen. Det er på denne tiden reproduksjon blir politisert. Man går inn, regulerer, legger til rette.

Også dagens pronatalisme – altså ideologier rundt det at man skal forplante seg – er noe Melby er opptatt av.

– Det er nesten unevnelig her hos oss for en kvinne å si at hun ikke ønsker barn. En av mine kolleger hevder at det nesten ikke framstår som noe valg for kvinner i Norden om de skal føde barn eller ikke, fordi det er så selvfølgeliggjort.

– Toril Moi har jo også ved flere anledninger påpekt moderskapets sterke posisjon her i Norden. Likevel er det skrevet veldig lite om dette, både i norsk og nordisk sammenheng.

Lokalt og konkret

Halvparten av tiden er Kari Melby forsker, halvparten prodekan ved HF-fakultetet ved NTNU og forskningspolitiker.

– Arbeidet som prodekan passer meg veldig godt, ettersom jeg da jobber veldig lokalt og veldig konkret. Jeg kjenner meg dessuten privilegert og takknemlig over at jeg har fått arbeide på universitetet.

– Jeg føler meg ganske fremmed overfor den sutringen som mange akademikere bedriver. Det er en utbredt, patetisk konservatisme, spesielt blant gamle radikalere, der de er mot alle endringer. Men alle forandringer er jo ikke til det verre, og alt som kommer ovenfra er ikke av det onde.

– Jeg synes ikke det er urimelig at samfunnet etterspør resultater av vår forskningsvirksomhet. Det er klart at tellekantsystemer ikke er et perfekt system, men det er også noen positive sider ved det. Det synliggjør forskningen vår.

– Og når vi nå har et system der vi skal registrere det vi publiserer, kan det kanskje bidra til å nedmontere noen selverklærte store menn, og til gjengjeld synliggjøre en del ellers usynlige, men flittige, flinke kvinner.

Vervet som divisjonsstyreleder for vitenskap i Forskningsrådet dreier seg på sin side om å tenke langsiktig rundt grunnforskning og den frie, ikke-tematiske forskningen.

Og posisjonen i hovedstyret handler om å holde øye med bredden og balansen mellom fagområdene.

– Det er ikke tvil om at det er store behov finansielt innenfor medisin, teknologi og naturvitenskap. Og på det området jeg jobber i Forskningsrådet, er ikke mer penger til humanistisk forskning og kjønnsforskning et mål i seg selv.

– Her er jeg i sammenhenger hvor jeg skal tenke helhet. Men samtidig bringer jeg jo inn den kompetansen jeg har, og veien fram til å hevde og fremme humaniora og kjønnsforskning går gjennom midler til grunnforskning og fri forskning.

– I dag er det imidlertid bare tre prosent av Forskningsrådets totale midler til forskning som går til humaniora. Derfor er jeg glad for at hovedstyret nå har vedtatt en nasjonal strategi for humanistisk forskning og har foreslått et stort, nytt tema som heter “Samfunnsutviklingens kulturelle forutsetninger”.

– Det er et forsøk på å matche de andre store temaene, som petroleumsforskningen, havforskningen og så videre. Nå er det bare å håpe at Kunnskapsdepartementet følger opp, sier Melby.

God balanse

– Er det en synergieffekt mellom de to livene som henholdsvis forsker og forskningspolitiker? Eller tar du ut ulike sider ved deg selv i de ulike posisjonene?

– Ja, jeg gjør nok det siste, og synes kombinasjonen gir en god balanse. Det er mange som lurer på om jeg har tenkt å trappe ned nå som jeg snart blir seksti år.

– Men jeg kjenner meg fortsatt energisk og har god arbeidskapasitet. Jeg holder jo på med veldig morsomme ting, og føler ikke at alderen tynger.

Og ja: Melby får tid til forskningen, sier hun.

– Fakultetsjobben er selvfølgelig slik at jeg kunne ha fylt opp alle dagene med møter. Men jeg reserverer et par dager hver uke der jeg sier jeg er opptatt, hvor jeg har tid til faglig arbeid.

– Dessuten har jeg noen uker både i tilknytning til sommer- og juleferien der jeg bare forsker. Men samtidig er jobben som prodekan en veldig sosial og hyggelig jobb, og jeg trives veldig godt med å jobbe med forskningsadministrasjon.

– Det er nok mange som tror at jeg har veldig mye mer å gjøre enn hva jeg faktisk har. Jeg er nemlig veldig god til å ta ferie. Lat er kanskje ikke ordet, for jeg jobber både organisert og effektivt. Men jeg overarbeider meg ikke.