«Vær fruktbare og bli mange» var Guds bud til Adam og Eva. Derfor er det ikke rart at det stilles krav om mange fødsler fra kristne kvinner, men er det en gangbar vei til frelse i kristendommen?

Det har Anna Rebecca Solevåg undersøkt i sin doktoravhandling Birthing Salvation: Salvation and Childbearing in Early Christian Discourse. Solevåg har undersøkt Paulus første brev til Timoteus, den apokryfe apostelfortellingen Acta Andreae og martyrberetningen Perpetua og Felicitas’ martyrium.

– Avhandlingen er en feministisk studie av tidlige kristne tekster. Til det bruker jeg interseksjonalitet, altså at jeg tar hensyn til flere faktorer samtidig, i dette tilfellet kjønn og klasse. Innenfor studier av det nye testamentet er det et forholdsvis nytt perspektiv, sier Solevåg.

Frie overklassekvinner?

Ved å også fokusere på klasse, går Solevåg lengre enn tidligere feministisk forskning, som ofte har tolket den asketiske teksten Acta Andreae og den kvinnelige hovedpersonen Maximilla som eksempel på en friere kvinnerolle.

– Acta Andreae er en fortelling, ikke en lovbok eller lignende, men man kan fortsatt lese en del ideer ut av den, sier Solevåg.

Fortellingen handler om den kristne overklassekvinnen Maximilla, som er gift med en ikke-kristen romersk embetsmann. Hun møter apostelen Andreas som mener hun må slutte å ha sex med mannen sin for å bli frelst. Mannen misliker dette sterkt, og det ender med at han får Andreas korsfestet. Men Maximilla forsøker hardnakket å holde budet fra Andreas, og sender slavekvinnen sin for å ha sex med mannen i stedet.

– Tidligere feministisk lesning av denne teksten er at Maximilla er en slags helt som tar grep og gjør egne valg, det har vært viktig for forskerne å løfte fram bredde i tidlig kristendom. Asketiske kvinner har blitt framstilt som tøffe helter, men noen andre måtte jo lide for deres valg, som slavekvinnen her.

– Og er det så frigjørende å velge askese?

– Nei, det er ikke nødvendigvis feministisk.

Hierarkisk struktur

Historien om Maximilla forteller om en «kyriarkalsk» familiestruktur, hvor mannen er overordnet kvinner, barn og slaver. Denne strukturen åpner et visst rom for overklassekvinnene, da de har mer frihet enn mannlige og kvinnelige slaver, og for eksempel til en viss grad en egen økonomi. Det gresk-romerske samfunnet var organisert rundt patroner som sponset bygninger, festivaler og matutdeling til fattige, noe også kvinner kunne være.

– Maximilla er patron for andre, men hun er veldig stillferdig og er nok ikke i en lederposisjon som lærer av den kristne tro av den grunn. Hun har to navngitte slaver, en som er pen, men ond og dum og ikke kristen, det er henne hun beordrer til å ligge med mannen. Og så har hun en som er veldig snill, kristen og lydig. Denne good slave/ bad slave-dikotomien er noe kristne tekster tok opp i seg fra gresk litteratur, og det figurerer ofte.

Forført av slangen

I de tre tekstene Solevåg har undersøkt, er ikke askesen Andreas oppfordrer til den eneste dominerende. Solevåg har funnet to hovedlinjer for kvinnelig oppførsel som fører fram til frelse: en asketisk og en moderlig.

– Både i greske og romerske tekster står det at målet for ekteskapet er å føde barn. Det dukker opp i mange tekster: det er kvinnens rolle. For eksempel står det i fortellingen om Adam og Eva i første mosebok, hvor Eva straffes til å føde i smerte. Menn skal arbeide og kvinner føde.

– I brevet til Timoteus, som du har tatt utgangspunkt i, står det at Eva lot seg lokke, men ikke Adam. Det stemmer vel ikke helt?

– Nei, det er en skjev tolkning av første mosebok. Men ordet som er oversatt med «lokke» kan også leses som «forført», og en del jødiske tekster spiller på at Eva ble forført av slangen.

– Og slange kan gjerne leses som …

– Akkurat. Kvinnen har falt dypere, så da blir fødslene en frelsesvei.

Omstridt bibelvers

Bibelsitatet hvor frelse og fødsel konkret kobles sammen, det omtalte brevet til Timoteus, lyder i sin helhet slik:

«En kvinne skal ta imot opplæring i stillhet og underordne seg i alt. Jeg tillater ikke en kvinne å undervise eller bestemme over mannen, hun skal være stille. For Adam ble skapt først og så Eva. Og det var ikke Adam som lot seg lokke, men kvinnen lot seg lokke og brøt budet. Men hun skal bli frelst gjennom barnefødselen – bare de viser forstand og lever i tro, kjærlighet og hellighet.” (Tim 2. 11-15).

– Mange har forsøkt å tolke det verset vekk, det har ikke passet inn i resten av de tidligere kristne tekstene om frelse, som har handlet mest om Jesus og tro, sier Solevåg.

– Men det er skrevet av Paulus, som også skrev en stor del av de andre tekstene som er inkludert i det nye testamentet?

– Man strides om Paulus har skrevet det, jeg tror ikke det. Jeg tror det er skrevet av en disippel av han. Forfatteren av Pastoralbrevene, som består av de to brevene til Timoteus og Titusbrevet, mener at menigheten skal organiseres etter samme modell som samfunnet rundt Maximilla: som et herskapshus, på gresk oikos. Paulus hevder derimot andre steder at menigheten er mer som en organisk kropp med armer, hode, bein og så videre. Det er et litt annerledes perspektiv enn den strengt hierarkiske, kyriarkalske modellen som hevdes her.

Heller martyr enn mor

Den siste teksten Solevåg har analysert, Perpetua og Felicitas’ martyrium, løser opp dikotomien mellom askese og moderskap ved å framholde en tredje vei: martyriet. Teksten handler om en kristen overklassekvinne og en kristen slavinne som er kastet i fengsel på grunn av sin tro.

Overklassekvinnen Perpetua er mor, det beskrives hvordan hun ammer i fengselet, men faren til babyen nevnes aldri. Derimot er Perpetuas far tilstede og ber henne si fra seg troen og ofre til keiserens bilde flere ganger. Slavekvinnen Felicitas er gravid og føder i fengselet. Teksten er fra omtrent år 200, da kristne ofte ble dømt til døden. De to kvinnene dømmes først til å slåss mot ville dyr, før de så blir drept med sverd.

– Hvis du ser på likheter og forskjeller mellom de to kvinnene interseksjonelt, ser du at Perpetua har mye mer plass. Mye av fortellingen er skrevet i jeg-form som hennes tanker, men det er umulig å vite hvem som har skrevet den. Perpetua har mange visjoner om himmelen, med Gud som en himmelsk og god far, en motsats til hennes egen verdslige.

– Ser hun for seg å ha barnet med i himmelen?

– Nei, faren tar babyen fra henne, så den fortsetter å leve. Når det gjelder barnet til Felicitas, står det at det blir tatt hånd om av kristne. Det er interessant, for egentlig er en slaves barn også slaveeierens eiendom, men ingen gjør krav på Felicitas’ barn.

– Så det er ikke viktig om barnet vokser opp med moren?

– Nei, og det er spennende. Mor eller martyr utfordrer egentlig morsidealet i den tidlige kristendommen, men fortellingen hinter til at det går bra for barna, så det fungerer å utfordre det. Martyriet var veldig viktig i den tidlige kristendommen, det ble sett på som «fast pass» til himmelen, man slapp å vente på dommens dag. Visjonene til Perpetua er garanti for at det går bra. Forventningen var at du skal velge døden framfor moderskapet om du blir satt på valg.

Rette opp Evas feil

– Hvis moderskapet sto så sterkt, hvorfor var apostelen Andreas så mot at Maximilla skulle ha sex med mannen sin? Er ikke ekteskapet nettopp en hellig ramme for seksualitet og reproduksjon i kristendommen?

– Min tolkning er at teksten er platonsk inspirert, Andreas er en sokratesskikkelse. I motsetning til andre kristne tekster, vektlegges sjelens udødelighet heller enn kroppens oppstandelse. De kristne i denne teksten framstilles som filosofer som har oppnådd en platonsk forståelse som gjør dem hevet over andre. Ikke-kristne som ikke har denne udødelige gnisten i seg blir da nærmest som laverestående dyr i sammenligning. Andre mener at teksten står for en enkratistisk trend, som betyr at kristne skal leve avholdende fra sex og ekteskap, men min tolkning er at Andreas mislikte at Maximillas mann ikke var kristen. Maximilla beskrives som en ny Eva, mens mannen hennes omtales som en slange. Da kan Maximilla gjøre rett det Eva gjorde feil.

Referanse: 

Anna Rebecca Solevåg, Birthing Salvation. Salvation and Childbearing in Early Christian Discourse, doktoravhandling, mai 2011 (sammendrag)