Hjertet banker alltid litt ekstra hos en kjønnsforskergroupie når det er «den første nordiske konferansen» i et eller annet.

Hva nytt er på gang nå, lurer man på. Hva risikerer man å gå glipp av? Kan man gå videre i livet om man ikke var tilstede på akkurat denne garantert banebrytende konferansen, der man i ettertid vil si at alt egentlig startet?

Konferansen som ble holdt ved universitetet i Uppsala tidligere denne uken var en sånn en. Var du der? Vi snakker om den første nordiske konferansen om feministisk pedagogikk.

Janne Bromseth (37) var selvfølgelig der, som en av arrangørene, men også som en av de skandinaviske pionerene på feltet.

– Pedagogikk er jo i det store og det hele et nedprioritert felt. Bare se hvor lite som kreves av oss for å være universitetslærere, selv om det har blitt bedre med årene. Og feministisk pedagogikk snakkes det knapt om, mens det i den tradisjonelle pedagogikken er lite feministisk teori, konstaterer Bromseth.

Ut dette semesteret jobber hun på Centrum för genusvetenskap i Uppsala, med utvikling og utforsking av feministisk og queer-pedagogikk som fagfelt.

Kjønn på nettet

Det er likevel medievitenskap som egentlig er faget hennes. Pedagogikken kom senere. Hun disputerte i 2006 ved NTNU i Trondheim, med avhandlingen Genre trouble and the body that mattered.

Her gjorde hun en etnografisk studie av en epostgruppe for lesbiske og biseksuelle kvinner, og analyserte konstruksjoner av kropp, kjønn og seksualitet i den kroppsløse tekstbaserte konteksten. I så måte var hun i forkant også der.

– Det var nesten ingen som hadde gjort tilsvarende studier tidligere. Dermed fikk jeg mye oppmerksomhet rundt avhandlingen. Det syntes jeg var helt topp, ettersom jeg er opptatt av å få ut forskningen og la den bidra i den større samfunnsdebatten.

– Det fantes veldig mange myter om nettet på den tiden. Mange av dem var nærmest teknodeterministiske spådommer om hvordan internett enten skulle redde demokratiet og utslette alle forskjeller, eller så representerte det verdens ende.

– Det er vel gjerne slik det blir når man innfører ny teknologi. Men det var heftig å få være med i denne debatten.

Og det alle lurte på, var selvfølgelig om kjønn ville utspille sin rolle, nå når vi alle kan velge vår egen cyberidentitet?

Lite tyder på det, ifølge Bromseths avhandling. I praksis viser det seg at nemlig at identitetskategoriene i det store og det hele blir gjenskapt. Det første det spørres etter i cyberspace, er fakta som alder, kjønn og bosted.

Og stemmer ikke de opplysningene som serveres med virkelighetens fakta, kan det bli bråk. Det ble det på epostlisten Bromseth diskuterte, da det kom fram at FEM av de som utga seg for å være radikalfeministiske kvinner, var biologiske menn.

– Selvfølgelig er konteksten viktig og hvilket medium det er snakk om, i og med at du har andre muligheter for hvilke møter du skaper enn når det er snakk om fysisk kjønn. Men konklusjonen min er at du fortsatt må skape og forhandle kjønn, om du vil bli tatt på alvor.

Verden med nye øyne

Janne Bromseths egen interesse for kjønnsteori ble vekket da hun tok hovedfag i anvendt språkvitenskap.

Hovedfagsoppgaven handlet om konstruksjoner av maskulinitetsnormer og debattkultur på to ulike epostlister, henholdsvis en venstrepolitisk debattliste og en profesjonsorientert liste for leger.

Interessen for seksualitetsnormer ble på sin side vekket da hun selv sluttet å definere seg som hetero.

– Det er vel den vanlige historien for seksualitetsforskere, selv om det er få av oss som snakker om det. Men det er jo ikke rart at det blir slik. Man begynner å se verden med andre øyne og blir nysgjerrig på de normene og strukturene man ser.

Doktoravhandlingen tok hun fatt på dagen etter hovedfagseksamen. Den hadde knapt kommet ut av trykken i 2006 før hun begynte på en ny studie, denne gangen i Friends, Sveriges største antimobbeorganisasjon.

De skulle nemlig starte opp et treårig prosjekt om hvordan man skal forebygge trakassering basert på kjønn og seksualitet i skolen.

– Timingen var nok ikke helt optimal, i forhold til det å skulle gå i gang med å samle inn et nytt, stort empirisk materiale så snart etter disputasen. Jeg var kanskje arbeidsnarkoman før, men er tørrlagt nå, ler hun.

Men prosjektet var for spennende til at hun kunne si nei.

– Bare det å få komme inn i skolene igjen var heftig! Jeg hadde jo ikke vært der siden jeg selv var skoleelev.

– Mitt ansvar var dels å kartlegge hva som fantes av forskning fra før på området, og dels å besøke skoler som hadde jobbet strategisk i forhold til kjønns- og seksualitetsnormer.

– Det var med andre ord et slags feltarbeid, der vi både gjorde intervjuer og observasjoner.

Gjøre en forskjell

Sammen med queeraktivisten Hanna Wildow skrev Janne Bromseth rapporten «Man kan ju inte läsa om bögar i nån historiebok.» Skolors förandringsarbeten med fokus på jämställdhet, genus och sexualitet.

Rapporten, som var en av de første i sitt slag i Norden, viser at mye av det antimobbearbeidet som gjøres i de svenske skolene baserer seg på en heteronormativ forståelse av kjønn og seksualitet.

Dermed blir ikke-heteroseksuelle praksiser og identiteter usynliggjort og definert som «de andre».

– Noe av det morsomste med å jobbe i Friends var at jeg følte at jeg var med på å gjøre en forskjell. Jeg fikk kjenne at all den kompetansen jeg hadde fått så langt i akademia kunne brukes til noe i en organisasjon som denne.

– Det er en erfaring jeg er veldig glad for å ha. Og det var gøy plutselig å være Forskeren, med stor f. Dessuten var det en arbeidsplass med yngre folk som var ganske teatrale av seg, ettersom de drev mye med rollespill og den slags.

– Du vet, sånne som går og synger i gangen. Så jeg som pleier å være den sprudlende på arbeidsplassen kjente meg plutselig litt grå.

Bromseth kom imidlertid til et punkt der hun tok seg i å savne universitet. Dessuten tenkte hun at det nok var strategisk ikke å være for lenge borte fra akademia. At Sverige var blitt hennes nye hjemland skyldtes samboeren Isa, som hun hadde truffet på en forskerkonferanse i 2003. 

Koloniale Sverige

Dermed ble det post.doc i Uppsala, fra høsten 2007, der satsingen på feministisk pedagogikk var en del av det nye excellence-programmet. Det ble også det første ordentlige møtet med svensk akademia, på godt og vondt.

– Kjønnsforskningsfeltet er jo så mye større her, med langt flere ressurser. Samtidig er det et sørgelig kolonialt mønster i relasjonen mellom Norge og Sverige.

– Svenskene er ikke spesielt opptatt av hva som skjer hos oss, for å sette det på spissen, så jeg har på mange måter måttet etablere meg på nytt her som forsker.

– Nivået på norske kjønnsforskere er etter min mening høyt, og fordi vi er såpass få, er vi nødt til å ha blikket rettet utover. Slik er det ikke i Sverige. Jeg opplever at folk her drar mindre ut i verden.

Selv kunne Bromseth knapt nok vente med å migrere for en stund, den gangen doktorgradsstipendiet endelig var i havn.

– Like før hadde jeg avsluttet et forhold og hadde derfor bodd hjemme hos foreldrene mine en stund. J

– Jeg var i det hele tatt bare så klar for å forlate Norge. Og endelig var alle papirene i orden, og jeg skulle til University of Illinois i Chicago og være gjesteforsker ett års tid.

– Jeg hadde akkurat boardet neste fly i Amsterdam, der jeg på grunn av overbooking var blitt plassert på businessklasse, og hadde akkurat fått menyen i hånden. Så fikk vi beskjed om at alle måtte forlate flyet.

Det var 11. september 2001.

Inne på flyplassen kunne man på store tv-skjermer se hva som hadde skjedd i USA like før. All bagasjen ble konfiskert, og folk måtte bare redde seg selv. Janne Bromseth ble hengende hos noen bekjente i universitetsbyen Enschede like ved Amsterdam i fem dager, før hun endelig fikk fly videre.

– Det var selvfølgelig en spesiell tid å være i Chicago på. Den første dagen USA bombet Afghanistan kjørte brannbilene rundt i gatene med amerikanske flagg. Det var i det hele tatt en ganske ekkel stemning.

– Men året på Instituttet for kommunikasjon var topp, der jeg fikk jobbe sammen med folk som virkelig var pionerer på feltet internettforskning.

Livsvilkår og motstandsstrategier

Etter endt post.doc. i Uppsala er Janne Bromseth nå i ferd med å forlate den queerfeministiske pedagogikken for denne gang. Men først skal hun lansere antologien Queerpedagogiske utmaningar i Sverige til høsten.

Antologien har til hensikt å gi en oversikt over hva som har blitt utviklet av queerpedagogiske strategier i Sverige så langt, med både teoretiske og empiriske nedslag på så ulike læringsarenaer som skolen, organisasjoner, myndigheter, museer og teatre.

Det nye forskningsprosjektet Bromseth deltar i, er denne gangen forankret ved Stockholms universitet og er i samarbeid med sosialantropologen Fanny Ambjörnsson.

Tittelen på prosjektet er Queerkids, (baby)-butchar och lesbianer. Livsvillkor och motståndsstrategier bland två generationer HBT-kvinnor.

Det handler om livsvilkår og motstandsstrategier hos unge og eldre generasjoner kvinner som definerer seg som lesbiske, biseksuelle eller trans.

– De unge og de eldre innen denne gruppen faller dårlig ut på helsestatistikkene. I en undersøkelse fra 2005 sier ni prosent av de eldre heteroseksuelle kvinnene at de har det veldig dårlig, mens 31 prosent av de ikke-heteroseksuelle kvinnene sier det samme.

– Det er jo en utrolig forskjell. Mens for menn i samme aldersgruppe har man ikke de forskjellene mellom ikke-heteroseksuelle og heteroseksuelle. Dette har altså både noe med kjønn og seksualitet å gjøre.

Tallene er hentet fra en stor undersøkelse rundt diskriminering og helse, gjort av det svenske Folkhälsoinstitutet.

Til forskjell fra andre, tilsvarende prosjekter peker imidlertid ikke denne undersøkelsen innover i folk og sier at de har det dårlig fordi de har så dårlig selvtillit og opplever for mye skam knyttet til det å tilhøre ikke-normative grupper, påpeker Bromseth.

– I stedet peker prosjektet utover og ser på hvilke uttrykk heteronormativitet tar seg i vår kultur. Det er en helt annen måte å forklare uhelse på hos ikke-normative grupper, hvor handlingsansvaret i det store og det hele legges et helt annet sted enn hos de som utsettes for diskrimineringen.

Ikke elendighetsforskning

Bromseth og Ambjörnssons ambisjoner er å fokusere på motstandsstrategier hos informantene.

Hensikten er å få fram opplevelser av normativitet, hvilke sosiale strategier folk i ulike posisjoner tar i bruk, og se spesifikt på disse både i forhold til den heteroseksuelle majoritetskulturen, men også i forhold til subkulturen informantene er en del av.

– Dette skal på ingen måte bli noen elendighetsforskning. Vi vil at informantene får posisjonere seg som agerende subjekter som handler ut fra de vilkårene som finnes for dem.

– Vi håper det hele munner ut i en bok, selv om jeg også fantaserer om mer kunstneriske samarbeid. Man kjenner seg ofte så stuck i teksten. Jeg har jo selv ingen erfaring med å jobbe med andre medier, det være seg film eller foto, men man kan jo samarbeide.

– Det er faktisk akkurat der jeg liker å være. Jeg vil være i grensen til akademia, i kontakt med det aktivistiske miljøet. Det er rett og slett der jeg kan eksistere, tror jeg.