Et lite samfunn i Wales: Stålverket er nedlagt, og dermed forsvinner mannsjobbene. En ung mann tar jobb som pizzabud, noe annet er ikke å få.

Det oppfattes som så kvinnfolkaktig og skamfullt at vennene til faren hans ikke vil snakke med faren, og dermed slutter faren å snakke med sønnen. Den unge mannen vil gjerne ha en jobb, men han vil også ha farens respekt.

Han velger derfor arbeidsledigheten.

Dette var en av historiene professor Valerie Walkerdine fra University of Cardiff fikk høre da hun intervjuet unge menn og foreldrene deres i et gammelt arbeiderklassesamfunn som hadde mistet hovedarbeidsgiveren.

– Tapet av de tradisjonelle mannsarbeidsplassene påvirker hele samfunnet i disse lommene av gamle industrisamfunn. Det er et tap av maskulin stolthet når gamle mannsyrker erstattes av det som oppleves som feminiserte arbeidsplasser.

– Jeg fant en dyp smerte hos fedre som ikke føler at de har noe å gi til sønnene sine, og mødre som savner de sterke mennene og lider når de ser hva som skjer med sønnene deres, sier Walkerdine.

Hun innledet nylig på seminaret «Growing up today – the experience of social class» på Senter for tverrfaglig kjønnsforskning (STK), Universitetet i Oslo.

Klasse tilbake på planen

– Etter mange år hvor folk mente man var sprø hvis man snakket om klasse, har nå plutselig myndighetene begynt å snakke om dette, forteller professoren.

Hun mener imidlertid at tilnærmingen myndighetene har er altfor enkel.

– De snakker om endringene i arbeidsmarkedet, hvor tradisjonelle mannsyrker som ikke krever særlig mye utdanning er borte. De mener derfor at det må bli normen at alle barn fullfører videregående utdanning og helst går videre til høyere utdanning.

– Deres løsning på problemene ligger i å øke ambisjonene til den enkelte elev, sier Walkerdine.

Ambisjoner (aspirations) blir presentert som nøkkelen til å endre forholdet til skolegang i arbeiderklassefamilier.

– Denne ideen, at det bare mangler en enkelt egenskap, er fullstendig overforenklet, mente professoren, og pekte på det gamle industristedet hun har forsket på som eksempel.

– Dette samfunnet har levd av tung jern- og stålindustri siden 1700-tallet. I løpet av disse hundreårene har det utviklet seg et samfunnsfellesskap som baserer seg på familie, solidaritet, et hardt liv, stolthet, sterk fagforening og en klar følelse av klassekamp, kollektivisme og støtte i lokalsamfunnet.

– I denne settingen gir ikke ambisjoner særlig mening. Ambisjoner er individuelt, noe som gjør at du ønsker å gjøre det bedre enn andre, mens hele poenget i disse samfunnene er at man hjelper hverandre, påpeker Walkerdine.

Man skal ikke være annerledes, men utvikle solidaritetsfølelsen.

Myndighetene kan ikke gå inn i disse samfunnene og forvente å finne, eller skape, ambisjoner i forhold til utdanning, mener Walkerdine.

Selv har hun jobbet med en gruppe unge menn som hadde store problemer med å ta tilgjengelig arbeid i servicesektoren, som pizzabud eller jobb i supermarked eller vaskebyrå.

Lesing er feminint

– Noe av det som kom opp når jeg snakket med disse mennene og fedrene deres, var en sterk følelse av den maskuline kroppen, en kropp som er sterk, stolt og uutdannet. Mange av disse mennene fortalte meg at det ikke er noen skam å være analfabet, det var nesten en stolthet rundt det, sier professoren.

Skriveferdigheter en noe som tilhører kvinner, og hvis man hadde et skjema som skulle fylles ut, så tok man det med hjem til kona.

Maskuline jobber derimot, innebærer å bli skitten. I Walkerdines intervjuer beskrev mange menn nytelsen i å komme hjem skitten og trøtt. Det å jobbe i supermarkedet i en hvit frakk, hvor man aldri blir skitten, gir dem ikke følelsen av å ha gjort en god dags arbeid.

Alt fra det tunge maskuline industriarbeidet til solidariteten i samfunnet har forsvunnet, og ingenting har kommet i dets plass, foruten noe som de oppfatter som feminint og skamfullt.

– Sønnene prøver å kroppsliggjøre en maskulinitet som fedrene ikke lenger kan praktisere. Dette handler ikke om et fravær av ambisjoner, men om at praksis overføres mellom generasjoner, og man forsvarer tidligere tiders levemåter helt inn i situasjoner hvor de ikke lenger fungerer.

– Det betyr at myndighetenes planer ikke kan gjennomføres uten at man jobber med disse spørsmålene, sier Walkerdine.

Patologisering av oppdragelse

Men ifølge Walkerdine er myndighetenes agenda en annen: De mener at problemene løses ved å få foreldrene til å komme over sin egen motvilje mot skolen, som ofte er basert på at de selv mislyktes der.

De må skjønne hvor viktig skolegang er for barna deres.

– Ideen om at det bare handler om å gi barna fra disse samfunnene ambisjoner, er patologisering av visse typer oppdragelse. Og slik jeg ser det er dette dømt til å mislykkes.

 – De unge mennene er kroppslig forbundet til fortidas levemåte. Jeg følte at de desperat prøver å holde på noe her, og hvordan kan de flytte seg videre fra dette uten å føle svik?