Kvinner og klasse

Overklassebarn eier dyre ting, men mødrene går heller på spa enn å være sammen med barna. Arbeiderklassebarn løper rundt uten at noen passer på dem. Mens vi helt vanlige kvinner, vi er mødre på den riktige måten. Eller?

Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.

Holdninger til moderskap er med på å definere klassetilhørighet, blant annet gjennom moralske vurderinger av andre måter å være mor på. (Illustrasjonsfoto: www.colourbox.no)

Forskeren

Stine Thidemann Faber disputerte i 2008 med avhandlingen På jagt efter klasse. Doktorarbeidet ble gjort ved Institut for Sociologi, Socialt arbejde og Organisation ved Aalborg universitet. Thidemann Faber er nå postdoc på Aarhus universitet.

Kontaktinformasjon.

Seminarrekke

Stine Thidemann Faber presenterte forskningen sin på seminarrekka «Nye kjønn, andre krav» ved Senter for tverrfaglig kjønnsforskning ved Universitetet i Oslo. Seminarene arrangeres under paraplyprosjektet Nye kjønn, andre krav? Likestillingens barn i skole og familie.

Les mer om prosjektet Nye kjønn, andre krav.

 

«Siden jeg går hjemme, har jeg dobbelt så mye overskudd til sønnen min som andre har. Det syns jeg er deilig. Den tiden jeg har med barnet mitt betyr veldig mye. Det verdsetter jeg høyere enn å gå på jobb og tjene penger. Jeg vil heller bruke tiden min på ham.»

Det sier “Joan”, en av informantene til den danske sosiologen Stine Thidemann Faber, som har intervjuet 20 kvinner med ulike klassetilhørighet til sin doktoravhandling På jagt efter klasse.

Som arbeidsløs alenemor representerer Joan en type moderskap som Thidemann Fabers middeklasseinformanter betrakter som mindre godt. Joan på sin side er skeptisk til den typiske middelklassefamiliens ordninger:

«Mange foreldre leverer barna tidlig og henter dem sent, og så har de ikke tid til dem, for da skal de lage mat, og det skal handles inn.»

Vil ikke ha likestilling

I sitt innlegg i seminarrekken «Nye kjønn – andre krav» ved Senter for tverrfaglig kjønnsforskning ved Universitetet i Oslo beskrev Thidemann Faber hvordan moderskapet er en viktig markør når kvinner snakker om klasse.

– Joan vurderer seg selv etter andre verdier enn økonomi. Og mange av arbeiderklassekvinnene tar avstand fra det moderne likestillingsprosjektet. De sier at de ikke krangler om småting som toalettseter og tannpastatuber, det syns de er barnslig og fjollete.

– For dem er tradisjonell arbeidsdeling en kilde til stolthet, selv om de vet at det er middelklasseversjonen som anses som det riktige i samfunnet, sier Thidemann Faber.

Thidemann Fabers prosjekt har vært å se hvordan kvinner posisjonerer seg selv, ikke bare hvordan de posisjoneres av andre. Hvordan skaper hver enkelt mening ut fra de betingelsene de er underlagt?

– Ved å betrakte seg som moralsk overlegne som mødre, unngår arbeidsklassekvinnene den sosiale nedvurderingen de ellers står i fare for å bli utsatt for. Og kjønn spiller en helt sentral rolle i identitetsprosjektet til disse kvinnene, mener Thidemann Faber.

Klassereisen

(Illustrasjonsfoto: www.colourbox.no)

Ni av kvinnene Thidemann Faber har intervjuet kan sies å ha foretatt en klassereise. Et eksempel er “Marianne”.

– I takt med at hun fikk bedre økonomi, har Marianne mistet kontakten med den gamle omgangskretsen. Hun forklarer dette med at de har «vokst fra» hverandre, og at man trenger å kunne diskutere jobben med vennene sine. Men jeg mener at dette også handler om klasse, sier forskeren.

Marianne kjenner kodene i forhold til mat, vin og etikette, og vet forskjellen på legitim og folkelig smak. Hun og ektemannen har endret forbruksmønster, og Marianne mener dette henger sammen både med hvor mye penger de har, og hvem de omgås.

– Men ved å få manikyr eller gå på spa fremfører Marianne både heteroseksualitet og femininitet, og klasse. Hun søker kulturell aksept gjennom visse normer for kulturelt forbruk, påpeker Thidemann Faber.

Er klasse fortsatt relevant?

– Mange sosiologer avviser klasse som et fruktbart begrep i dagens Danmark, de er mer opptatt av kjønn og etnisitet. Men jeg hadde et ønske om å forstå og forklare hvordan kjønn og klasse henger sammen, sier Thidemann Faber.

Helt enkelt var ikke dette, for også intervjuobjektene til Thidemann Faber underkommuniserte forskjeller og ideer om klasse.

– De fleste anerkjenner at det finnes sosiale forskjeller, og at det er en bunn og en topp i samfunnet. Men de insisterer på at de selv er «helt alminnelige», forteller forskeren.

Hun hadde imidlertid den store fordel at informantene hennes var utvalgt fra en undersøkelse fra Aalborg, hvor hele 75 prosent sa seg uenig i en påstand om at det ikke lenger finnes klasser i Danmark.

– Men 76 prosent av dem som svarte plasserte seg selv i middelklassen. Det betyr at de ikke har så sterk klassetilhørighet, påpeker Thidemann Faber.

Hun mener at kvinner som etter objektive standarder kan klassifiseres som arbeiderklasse, unngår å identifisere seg med denne posisjonen, fordi de ikke opplever at den inneholder noe positivt.

– Men det motsatte skjer også: De som har penger bagatelliserer betydningen av økonomi. Som min informant Solveig, som i surveyen var blant de 3 prosent som krysset av for at hun er overklasse, men i intervjuet sier hun er middelklasse.

– Eller Berit, som sier at hun og ektemannen er middelklasse av væremåte, selv om de økonomisk tilhører overklassen, forteller forskeren.

Hun mener dette henger sammen med at kvinnene ikke vil vedkjenne seg sin privilegerte posisjon, de tar avstand fra den illegitime atferden som knyttes til rikdom. Eliten ses som umoralsk, mens middelklassen representerer alminnelige, arbeidsomme mennesker som har moral og kontroll over sitt eget liv.

«En annen frekvens»

Stine Thidemann Faber. (Foto: Heidi Elisabeth Sandnes)

Gjennom spørsmål rundt livsstil, venner og geografi fikk Thidemann Faber indirekte tak i holdninger til klasse. Men man bruker eufemismer som «de lever i enn annen frekvens» eller «i en annen verden».

– Det snakkes om livsstil, om at man prioriterer annerledes; at rikfolk ikke har tid til barna sine, eller at alenemødre lar barna renne rundt uten tilsyn, sier Thidemann Faber.

Kvinnene lager sosioøkonomiske og kulturelle skillelinjer, men enda mer etter moralske kriterier.

– Dette knyttes særlig til foreldreskap og moderskap. Man avgrenser seg nedover med fordømmelse av spisevaner og overvekt, og oppover med ideer om at barna får fine ting, men ikke tid og nærvær.

– Tradisjonell praksis, det vil si arbeiderklassepraksis, posisjoneres nesten alltid dårligere enn moderne likestilt praksis, det vil si det middelklassen gjør, forteller Thidemann Faber.

Vi skaper alle klasse

– Det er forskjellen mellom kvinner som står i fokus i min avhandling, og det distinksjonsarbeidet vi gjør som er med på å konstruere og vedlikeholde klasseforskjeller, sier forskeren.

Tittelen på avhandlingen hennes, På jagt efter klasse, beskriver ikke bare forskerens egen jakt på klasseideer hos informantene, men også hvordan informanten skaper klasse i det daglige.

– Vi er alle med på å konstruere klasse gjennom at vi avgrenser oss til dem vi ikke kan identifisere oss med, mener Thidemann Faber.

Hun mener det er viktig å se at også liv som ikke stemmer overens med samfunnets idé om det gode liv, og som kanskje ikke ser så attraktivt ut fra et akademisk standpunkt, kan oppleves som bra av dem som lever det.

Forskeren mener vi også må lytte til disse stemmene, som ikke slipper til i dagens likestillingsdebatt. Ulike kvinner kan ha motstridende interesser, påpeker hun. Familielivet er viktig for disse kvinnene, det er gjennom det de konstruerer seg selv som respektable.

Men hun vektlegger samtidig at noen kvinner har mindre valgfrihet enn andre.

Powered by Labrador CMS