– Jeg er fremdeles litt redd før jeg skal snakke i forsamlinger. Å stå foran en ny gruppe studenter er like skummelt hver gang.

30 år som forsker og foreleser, over hundre publikasjoner og en sentral posisjon i det nordiske kjønnsforskermiljøet til tross, den nyslåtte 60-åringen Beatrice Halsaa er fortsatt plaget av uhelbredelig sceneskrekk. Selv skylder hun på «flink pike-syndromet», en vanlig bivirkning av 1950- og 60-tallets borgerlige sosialisering av jenter.

– Heldigvis har det skjedd noe med kvinnerollen på dette punktet. Mange av mine kvinnelige studenter er jo akkurat som guttene, de tar ordet og snakker i vei, ganske bramfritt. Iblant nesten for bramfritt, sier Halsaa med et lite smil.

Riktignok var den unge Beatrice litt av en guttejente, og ikke var hennes borgerlige familie spesielt konservativ heller. Men hun har altså blitt litt «flink pike» likevel. Det har hun for lengst forsonet seg med.

– Jeg har sluttet å tro at jeg kan forandre meg på dette punktet. Så jeg sørger alltid for å være godt forberedt. Det hender jeg føler at jeg forbereder meg hjel. Det ligger ikke for meg å ta lett på ting, erklærer Halsaa.

På jakt etter mening

Og i det får hun støtte fra de som kjenner henne. «Grundig», «seriøs», og «moralsk» er blant karakteristikkene som gjerne brukes om Halsaa, både som menneske og som forsker. Et annet adjektiv som går igjen, ikke minst når hun snakker om seg selv er «engasjert».

Et sterkt engasjement, både politisk og faglig, er gjennomgangstema i hele den akademiske karrieren. Som fersk student var hun med å starte den såkalte ost og rødvin-gruppa, som kvinnegruppa på Institutt for statsvitenskap ble kalt. Hun tok, om ikke veldig organisert, del i datidas politiske vekkelse, gjennom internasjonalt solidaritetsarbeid og EU-kamp.

Hovedoppgaven skulle handle om konflikten i Nord-Irland. Men da nordirsk politi drepte 14 og såret mange i massakren som seinere fikk navnet «Blodig søndag» i januar 1972, fortonet imidlertid planen seg som i overkant risikofylt for Halsaa, som ikke bare var statsviter in spe, men som også ventet sitt første barn det året.

– Jeg torde ikke å reise dit, og syntes ikke jeg kunne skrive om et land jeg ikke hadde vært i, forklarer hun. Plan B vokste ut av et intenst møte med Simone de Beauvoirs «Det annet kjønn». Fem år og nok en barnefødsel seinere leverte unge Halsaa hovedoppgaven «Om kvinner og politisk aktivitet. Et kritisk perspektiv og en empirisk analyse av kjønnsforskjeller».

– Jeg var veldig på jakt etter meningen med livet, etter noe som virkelig engasjerte meg. At jeg endte opp med kvinneforskning var litt tilfeldig. Men det måtte bli et felt jeg opplevde som politisk viktig, der jeg kunne kombinere empirisk forskning med normativ tenkning, sier Halsaa.

Heldig valg

Om det var aldri så tilfeldig, ble temavalget et lykkelig et, i den forstand at Halsaas forskning var svært så etterspurt på den tida. «Alle» ville ha foredrag og artikler om kvinners politiske deltakelse. I «Min vei til kvinneforskningen» (Tidsskrift for kvinneforskning 1/99) skriver Halsaa at hun fikk en «flying start» som forsker. Uten kamp havnet hun raskt i en fast vitenskapelig stilling, riktignok ikke på et universitet. Men Samfunnspolitikk ved Distriktshøgskolen i Lillehammer skulle bli en inspirerende og lærerik arbeidsplass for Halsaa i mer enn 20 år. Også her fikk det faglige og politiske engasjementet blomstre.

– Jeg møtte en helt annet måte å tenke på enn den jeg var vant til fra statsvitenskapen og Blindern. På Lillehammer var vi opptatt av å gå rett på konkrete problemer – distriktspolitikk, kvinnepolitikk, økologi – og gjennom en problemorientert tilnærming lærte vi studentene å bruke teori. Jeg er stolt av mye av det vi fikk til der oppe, sier Halsaa.

Tid til å forske ble det også. Gjennom hele 1980-tallet publiserte Halsaa jevnt og trutt artikler og bøker om kvinners politiske deltakelse. Hun var også del av prosjektet Alternativ framtid, som satte seg fore å utrede en alternativ samfunnsmodell der økonomisk vekst ikke skulle være en dominerende verdi. Beatrice Halsaas bidro med forskning om feministiske utopier. I dag trekker hun fram Alternativ framtid som en erfaring hun er spesielt glad for.

– Vi fikk hel en del kritikk, men det var et utrolig, utradisjonelt spennende prosjekt, drevet fram av en gjeng idealister, forteller Halsaa med entusiasme. Gleden over å jobbe sammen med noen, fram mot noe som oppleves som viktig og meningsfylt, dukker opp som gjennomgående tema når Halsaa snakker om sitt profesjonelle liv. Ikke minst gjelder dette tilknytningen til kvinneforskermiljøet. Selv om hun var temmelig alene om å drive med kvinne- og kjønnsforskningen på Lillehammer de første årene, følte hun seg aldri faglig ensom.

– Kvinneforskermiljøet i Norge var lite, men utgjorde et veldig solid nettverk – både faglig og menneskelig. Vi arrangerte konferanser, reiste sammen og diskuterte hverandres prosjekter. Jeg fikk utrolig mye støtte derfra.

Denne støtten skulle bli viktig også på et personlig plan for Halsaa. Ekteskapet tok slutt bare noen år etter at familien flyttet til Lillehammer, og med det tok Halsaa farvel med den heterofile kjernefamilien. Siden 1986 har kjæresten hett Margaretha. I 2000 ble de kone og kone.

– Jeg var gift småbarnsmor og trodde som alle andre det skulle vare evig. Plutselig var jeg et helt annet sted, og det er klart det var konfliktfylt. Flere av de etablerte kvinneforskerne, som Torild Skard, Helga Hernes og Harriet Holter var viktige samtalepartnere i denne fasen. Slagordet «Det personlige er politisk» ble relevant på en ny måte, sier Halsaa, som mener at «filskiftet» ikke har hatt noen direkte faglig betydning for henne, i den forstand at det har påvirket karrieren eller valg av forskningstema.

For da Halsaa på 1990-tallet gjorde det tredje av det hun selv beskriver som sine feltskifter, var det kvinnehistorie hun valgte seg, det vil si kvinnebevegelsen og kvinneforskningens historie. Ifølge en som har arbeidet sammen med henne, både i akademiske og i politiske sammenhenger, er interessen for og kjennskapen til historien en spesiell styrke hos Halsaa: Hun har den med seg og bruker erfaringene med klokskap, samtidig som hun ikke er redd for å tenke nytt. Selv ergrer Halsaa seg over at hun aldri har fått skrevet den boka hun drømmer om: om kvinneforskningshistorien.

– Jeg har fortsatt et håp om å skrive den boka. Hvis jeg lever lenge og helsa holder, sier hun smilende.

Tilbake til Oslo

Det blir nok ikke med det første. Halsaas nåværende tilværelse er mer enn fylt opp av oppgaver og utfordringer. I 1998 forlot hun Høgskolen i Lillehammer til fordel for Universitetet i Oslo, nærmere bestemt det som da het Senter for kvinne- og kjønnsforskning (SKK), men som ved årsskiftet byttet navn til Senter for tverrfaglig kjønnsforskning (STK). Overflyttingen til Oslo skulle også etter hvert bety en ny flytting av forskningsfokus i Halsaas karriere. Over lengre tid hadde hun interessert seg for skjæringsfeltet mellom feminismen og det flerkulturelle, og sammen med kontakter utenfor STK-miljøet startet hun i 2003 nettverket Feminisme og multikulturalisme (FEMM-nettverket). I 2006 fikk en forskergruppe Halsaa leder EU-midler til prosjektet FEMCIT Gendered Citizenship in Multicultural Europe: The Impact of Contemporary Women’s Movement. Halsaa selv forsker på multikulturelt medborgerskap under denne paraplyen.

Et relativt stort og dristig skritt å ta for en veletablert forsker, altså. Men Halsaa er ikke den som er redd for nye utfordringer. Nok en gang er det muligheten for å kombinere det empiriske med det normative som tiltrekker. Halsaa innrømmer imidlertid at det er krevende å skifte felt.

– Det tar tid å få oversikt og se hva man kan bidra med. Jeg har jo gjennom et langt forskerliv lært at det ikke er slik at fordi jeg har tenkt en tanke så er den ny og revolusjonerende, sier hun og ler.

En lang karriere og varierte erfaringer til tross, professor Halsaa anno 2007 har altså mye til felles med den unge statsviterstudenten som motvillig droppet Nord-Irland på begynnelsen av 1970-tallet.

– De store spørsmålene er for meg fortsatt knyttet opp mot det globale – krig, fred, fattigdom, herunder migrasjon. Her har også kjønnsforskningsfeltet store og viktige utfordringer. For STKs del kunne jeg absolutt ønske meg mer fokus på det globale, sier Halsaa når hun blir spurt om sine visjoner for feltet og om hvilke temaer hun ville valgt seg hvis hun skulle starte sin karriere som kjønnsforsker i dag.

Hjerte for SKK

Og snakker vi om forskningsfeltet, snakker Halsaa ofte og gjerne om STK. Med sitt sterke engasjement og med omsorg for det usynlige organisasjonsarbeidet, har Beatrice Halsaa betydd mye for senteret, ifølge sjefen, faglig leder Harriet Bjerrum Nielsen (som forresten også fyller 60 år i disse dager). Fra 2002 til 2005 vikarierte Halsaa som leder. Og selv om hun får gode skussmål, og hjertet stadig banker like varmt for SKK, gjentar hun nødig unntakstilstanden i forbindelse med innføring av Kvalitetsreformen.

– Å drive en liten tverrfaglig enhet på et felt som krever litt ekstra for å overleve og samtidig drive egen forskning er utfordring nok i seg selv. Med studiereformen på toppen var arbeidspresset stort. Men vi fikk etablert vårt eget studieprogram og senteret fikk mange fornøyde studenter.

Høyt arbeidspress og lettere grad av flink pike-syndrom kan være en dårlig kombinasjon. Selv om tilværelsen er mer levelig når hun «bare» er professor, føles det i blant urimelig belastende å skulle administrere forskningsprosjekt og nettverk i tillegg til seg selv. Halsaa betror oss at hun innimellom drømmer om en god gammeldags sekretær.

– Iblant må jeg rett og slett droppe å lese epost, tilstår hun og ser ut som om tror hun utleverer en sjokkerende opplysning.

– Jeg kunne nok vært flinkere til å sette grenser. Men det er ikke lett med min oppdragelse, man skal jo ikke si nei, sukker Halsaa. Og legger til at hun ofte ikke har lyst til å si nei heller.

– Jeg blir jo lett veldig engasjert!

Litt flink pike, kanskje. Men mest av alt en dyktig dame med et varmt hjerte for kjønnsforskningen og feministiske utopier. Gratulerer med dagen!