Andersen har forsket på menn som har vært utsatt for seksuelle overgrep og vil vise hva som gjør dem i stand til å mestre de vonde erfaringene.

De bryter ny mark, disse mennene som bryter tausheten om overgrepene de har vært utsatt for. Og det første steget for å komme videre er å begynne å snakke.

Budskapet om å bryte tausheten og å finne et språk går som et mantra gjennom Torbjørn Herlof Andersens doktoravhandling. Den har fått tittelen “Sårbar og sterk. Menn som har vært utsatt for seksuelle overgrep i oppveksten”.

Andersen har intervjuet i alt femten menn, rekruttert gjennom annonser i aviser og oppslag på incestsentraene. Mennene var i alderen 24 til 65 år og hadde det til felles at de i ung alder ble utsatt for overgrep av en mannlig overgriper.

Et strukturelt overgrep

Andersens konklusjon er at et tradisjonelt syn på mannlighet i seg selv fungerer som et strukturelt overgrep. Dette synet hindrer oss i å erkjenne at menn faktisk utsettes for seksuelle overgrep.

Dermed muliggjør man at slike overgrep finner sted, og man hindrer både at de avdekkes og at overgrepsutsatte menn søker hjelp, ifølge Andersen.

– Jeg har valgt å fokusere på menn som har opplevd overgrep. Jeg tror at den grunnleggende, underliggende faktor for at overgrep kan finne sted, først og fremst er makt, ikke kjønn. I vårt samfunn har kvinner mindre makt enn menn og er av den grunn mer sårbare for overgrep enn menn.

– Men samtidig vet vi jo at kvinner også kan være overgripere, og at menn kan være utsatt for overgrep, og da får vi problemer med de tradisjonelle fortellingene om menn og kvinner.

Andersen foreslår derfor at vi på sikt forsøker å nærme oss en forståelse av overgrep som først og fremst en menneskelig og ikke kjønnet erfaring, i retning av en felles fortelling.

– I stedet for å slåss om offerposisjoner burde man gå sammen og slåss mot overgrep, kvinner og menn.

Taust tema

Forskeren og familieterapeuten opplever imidlertid ofte at det oppstår en klam stillhet når han forteller folk hva han jobber med.

– Denne passive motstanden mot å ville snakke om at også menn er ofre for seksuelle overgrep, er nok det som har overrasket meg mest i arbeidet. Sånn sett har jeg mer og mer forstått hvorfor de overgrepsutsatte selv forholder seg tause.

Til grunn for denne tausheten ligger en forståelse av kjønn der det er kvinner som er ofre og menn som er overgripere. For menn kan vel ikke voldtas? Er de i så fall fortsatt menn?

– Mannsforskeren Victor J. Seidler snakker om at hvis vi virkelig tar inn over oss disse overgrepsfortellingene, blir vi nødt til å overskride våre egne kategorier. Og da snakker vi om kjønnskategorier som vi etter min mening uansett burde vært ferdige med for lenge siden. Det er det som gjør dette temaet så farlig.

– Og kvinner er i høyeste grad med på å opprettholde dette bildet. Det er jo ikke slik at det er menn som sitter og planlegger hva det vil si å være mann, for så å gå ut og forkynne det.

– Mannlighetskonstruksjon er et relasjonelt prosjekt, mellom kvinner og menn, mellom menn og menn, mellom kvinner og kvinner, og mellom den enkelte og samfunnet.

Det å ta inn over seg at det er mange menn som har erfaringer fra seksuelle overgrep, er en trussel mot den tradisjonelle måten å betrakte mannlighet på, mener Andersen.

Løsningen blir å eksotisere temaet, slik vi ser eksempler på når overgrep i religiøse miljøer avdekkes, eller når bildet av overgriperen blir av en suspekt mann i trenchcoat i en park. Eller en Lommemann.

– Religiøse miljøer betraktes gjerne som eksotiske i seg selv. Når det så finner sted overgrep i slike miljøer, blir de bare en del av hele det sære bildet. Det reflekterer for øvrig hvordan man betrakter seksuelle overgrep mot menn som sådan – som noe så sært at det blir et landskap for spesielt interesserte.

– Blir man derimot tvunget til å ta inn over seg at slike overgrep kan finne sted hvor som helst, selv i ens eget hjem, blir det faktisk noe helt annet.

Vampyrsyndromet og andre myter

Senter for seksuelt misbrukte menn i Oslo rapporterer om at mellom 20 og 30 prosent av mennene som kommer til dem, har vært utsatt for en kvinnelig overgriper.

– Hvorfor ingen av disse tok kontakt med meg, kan man jo lure på. Men man kan kanskje tenke seg at erfaringer med kvinnelig overgriper sitter enda lenger inne, i alle fall om man ikke kan framstille det som en erobring, der gutten selv tok initiativet.

– Det ligger på en måte i kulturen og forventningene at en gutt er heldig hvis han får en innføring i seksualitetens mysterier av en eldre dame. Og det var faktisk to av informantene som sa at det hadde vært lettere om det hadde vært en kvinne, for det er jo etter sigende det alle unge gutter drømmer om, sier Andersen.

For samfunnets taushet om overgrep mot gutter rommer likevel en rekke forestillinger om hva som kan skje med dem, og hvilke konsekvenser overgrepene kan få. En av forestillingene er altså at gutten eller mannen alltid skal ha lyst på sex.

En annen er at man «blir» homo av å ha sex – frivillig eller ufrivillig – med en annen mann. En tredje er at man selv blir overgriper senere, en forestilling som gjerne kalles “The Vampire Syndrom”.

– Flere menn jeg har snakket med forteller om hvordan de må forholde seg til denne myten, og at den skremmer dem. De blir rett og slett redde for selv å begå et overgrep. Myten bidrar dermed ytterligere til at menn ikke tør å fortelle om hva de har vært utsatt for.

– Og det stemmer at tall viser at noe sånt som fire av fem som begår overgrep, selv har vært utsatt for det. Men samtidig tyder alt på at tallet er omvendt den andre veien, altså at fire av fem som har vært utsatt for overgrep ikke selv blir overgripere.

– The Vampire Syndrom er med andre ord en gedigen kortslutning. Det er for øvrig interessant at vampyrsyndromet bare blir tillagt menn som har vært utsatt for overgrep, ikke kvinner, sier Andersen.

Må utvide mannlighetens repertoar

Andersen foretrekker å snakke om «mannlighet» framfor «maskulinitet».

– Jeg opplever at jeg ikke lenger helt vet hva maskulinitet betyr, for det har blitt så smurt utover at det omfatter alt og ingenting. Med «mannlighet» mener jeg imidlertid det man tenker at en mann er på et gitt tidspunkt og i en gitt sammenheng, altså en sosial konstruksjon.

– Og det er denne konstruksjonen som mennene jeg har intervjuet, må måle seg mot.

Menn som møter sine egne overgrepsopplevelser blir nemlig nødt til å forholde seg til seg selv på en måte som andre menn ikke behøver, mener Torbjørn Herlof Andersen.

– Sånn sett utvider de repertoaret for sin egen mannlighet. Skal de kunne mestre overgrepserfaringene, må de først bryte tausheten og begynne å snakke. De må kunne tillate seg å være ofre, ikke som en permanent rolle eller situasjon, men som et utgangspunkt for en ny fortelling.

– Men de må altså via offerposisjonen?

– Ja, det er min erfaring. Det handler om å se hva som var styrkeforholdet mellom en selv og den andre på det tidspunktet overgrepet fant sted, det være seg fysisk, psykisk, åndelig og/eller mentalt.

Krever mot

Å bryte tausheten krever mot av minst to årsaker, påpeker Andersen.

For det første må man gjøre seg selv sårbar ved å se i øynene at man har sviktet i forhold til standarder som er satt for mannlighetsideal. For det andre må man i neste omgang ta opp kampen mot en mannlighetsforståelse som begrenser menns menneskelighet.

Andersen viser til sosiologen Pierre Bordieus diskusjon rundt hvordan «det maskuline privilegiet» kan fungere som en felle.

– Menn som går og bærer på overgrepserfaringer, men som ut fra en type mannlighetstenkning avstår fra å fortelle om dem, underlegger seg en form for symbolsk vold og et herredømmeforhold. Baksiden av det maskuline privilegiet er altså et paradigmatisk eksempel på symbolsk vold. Privilegiet slår tilbake og fanger mannen.

Mange av mennene beskriver overgrepserfaringen som å bli påført et Kainsmerke, som gjør dem til en mindreverdig person. De har gjerne problemer med å forklare at overgrepene fant sted, spesielt hvis de fysisk sett virket sterke nok til å kunne forsvare seg.

Selv etter at det i praksis er slutt på overgrepene, kan det som Andersen betegner som «et forlenget herredømmeforhold» finne sted.

– En av informantene fortalte at det var tjue år siden han ble utsatt for overgrepet. For ikke så lenge siden møtte han overgriperen igjen. Og informanten min sa at hadde den andre bedt ham, hadde han blitt med ham hjem på ny.

– Relasjonen mellom overgriper og offer kan være av så spesiell karakter at selv flere år etter at overgrepet har opphørt, er det som om akkurat denne relasjonen likevel ikke har beveget seg. Det gjelder spesielt om den ikke har vært snakket om, avslutter Andersen.