– Studiet av assistert befrukting et av de største temaene innen medisinsk antropologi, forteller antropolog Marcia Inhorn.

Hun er professor ved Yale-universitet, og professor II ved Senter for kvinne- og kjønnsforskning ved Universitetet i Bergen.

– Slektskap og familie har tradisjonelt vært et sentralt felt innenfor antropologi. Den teknologiske utviklingen har ført til endringer i kulturelle ideer om familien, og reist en rekke spørsmål rundt kontroversielle tema, sier Inhorn.

Sammen med antropolog Daphna Birenbaum-Carmeli har hun laget en oversikt over antropologiske studier av assistert befrukting verden over.

Klasse og rase

– Prøverørsbefruktning ble utviklet for å bøte på infertilitet hos kvinner. Men i de delene av verden som har flest infertile kvinner, er det nesten ingen som har tilgang på det, fastslår Inhorn.

På grunn av mange ubehandlede infeksjoner har fattige, ikke-vestlige land svært mange infertile kvinner. I samfunn hvor barn gir sosial status og sikkerhet i alderdommen, kan barnløshet føre til skilsmisse og kjønnsbasert vold.

– Det manglende tilbudet om behandling blir ofte forklart med overbefolkning og andre presserende helseproblemer. Naturlig nok fører dette til sinne hos kvinnene det gjelder, som spør hvorfor de ikke fortjener denne behandlingen, sier hun.

Men det er ikke bare på verdensbasis at tilgang på behandling er avhengig av hvem du er og hvor mye penger du har.

– Infertile amerikanske par må betale hele behandlingen ut av egen lomme, noe som fører til klasse- og rasebasert ulikhet. De fleste europeiske land subsidierer i varierende grad behandlingen.

– Med andre ord får verdens eliter hjelp, mens de som har størst behov ikke gjør det, forklarer professoren.

Hun mener det er behov for flere antropologiske studier av assistert befruktning i ikke-vestlige samfunn.

Menn som «det annet kjønn»

Fokus er overveiende på kvinnelig infertilitet. Teknikken er som regel mer invaderende i kvinnekroppen, og selv når det er mannen som er infertil, må kvinnen ta del i behandlingen.

– Dette kan føre til en oppfatning om at kvinnen er ansvarlig for problemet, påpeker Inhorn.

I artikkelen skriver Inhorn og Birenbaum-Carmeli dessuten:

«Som en uintendert konsekvens, kan selve eksistensen av assistert befruktning forsterke kulturelle “moderskapskrav” for kvinner i mange samfunn, krav som har blitt utfordret av generasjoner av vestlige feminister.»

– Med dette ender menn som «det annet kjønn» i infertilitetsbehanding, til tross for at mannen er del av problemet i mer enn halvparten av sakene, sier Inhorn.

Mange menn holder dessuten det at de er infertile hemmelig, fordi det for eksempel knyttes til impotens.

Blodsbånd

I euro-amerikanske kulturer knyttes slektskap til biogenetikk: blod og gener.

– Dette fører til at infertile par «jakter på blodsbåndet», det vil si at de bearbeider egne gameter (sæd og eggceller) for å produsere barn de har blodsbånd til, sier Inhorn.

Slik kan tilgang på assistert befruktning føre til at adopsjon marginaliseres som metode for å stifte familie.

– Samtidig endres grunnoppfatningen om hva slektskap er gjennom nye måter å stifte familie: Bruk av surrogatmødre kan skape nye bånd mellom kvinner, eller det kan skape nye forskjeller, for eksempel basert på klasse.

– Ved bruk av donorsæd skapes nye familiehemmeligheter: de fleste donorer foretrekker å være anonyme, mens de kommende foreldrene gjerne velger en donor som ligner den sosiale faren.

– Mange forteller ikke til familien at de har brukt donorsæd, og driver med «ligner-på-snakk» for å skjule donasjonen, forklarer professoren.

Gavebytte eller salg av kroppsdeler?

I nyere og mer kontroversiell behandling, kan nå eggceller også doneres.

– Egg kan deles mellom kvinner som faktisk er i slekt, for eksempel søstre, eller bli donert av fremmede. Men de kan også selges for høye priser på markedet, sier Inhorn.

Eggdonasjon har moralske og etiske følger på et annet nivå en sæddonasjon, siden eggdonasjon innebærer risikable former for hormonstimulering og høsting av eggceller.

Siden lovene rundt eggdonasjon varierer i ulike deler av verden, er det økende bekymring omkring såkalt reproduksjonsturisme.

Par fra land hvor denne typen donasjon er ulovlig, som i Norge, kan reise til land hvor loven er mer avslappet – dersom de kan betale for det.

– Hvite østeuropeiske kvinner er populære på dette markedet, forteller Inhorn.

Noen ganger er det donoren som reiser, og slik får muligheten til å migrere gjennom salg av kroppsdeler.

Kulturelle spørsmål

Kulturelle forskjeller gjør at lover knyttet til assistert befruktning varierer rundt i verden.

– Paven forbyr all form for assistert befruktning, men de fleste katolske land tilbyr allikevel slik behandling. Her er bekymringen for hva som gjøres med overflødige befruktede egg spesielt sterk.

– I den sunnimuslimske verden har det tidligere vært et religiøst forbud mot donasjon av sæd eller eggceller, samt bruk av surrogatmødre, men på slutten av 1990-tallet bestemte Irans ledende ayatolla seg for å tillate det.

– I Israel har bibelens bud om å «være fruktbare og bli mange» stilnet nesten all opposisjon, og staten dekker de fleste utgifter til prøverørsbefruktning, ikke bare for jødiske gifte par, men også for single kvinner, lesbiske og palestinske kvinner som er israelske statsborgere, forklarer Inhorn.

Og mens debatten rundt hva som skal skje med overflødige befruktede egg er stor også utenfor den katolske verden, ses slik donasjon til andre infertile par eller til stamcelleforskning som nestekjærlighet i India.

Resultatet er at India er i frontlinja i stamcelleforskningen.

Fertilitet og patriarkat i Midtøsten

Inhorns interesse i temaet barnløshet er ikke ny. I mer enn to årtier har hun studert Midtøsten, og i mye av denne tida har hun fokusert på infertilitet. For det meste har hun studert kvinner.

­– Jeg har tidligere sett på hvordan fattige egyptiske kvinner må bære den sosiale og fysiske byrden av menns infertilitet, forteller hun.

Hun fant imidlertid at selv om samfunnets normer gir kvinnen skylden for barnløshet, hadde de fleste kvinnene hun snakket med et godt forhold til mannen sin.

Som kvinnelig antropolog som studerte intime spørsmål ventet ikke Inhorn å få tilgang til mannlige informanter.

– Men da jeg kom tilbake til Egypt sent på 1990-tallet for å studere elitekvinners bruk av prøverørsbefruktning, ble jeg overveldet av ektemennenes respons på studien min. Nesten halvparten av dem oppsøkte meg for å snakke, for det meste om deres egen infertilitet, forteller hun.