Arbeidsgiver har ikke alltid skylda for dårlig kjønnsbalanse

Vi er nemlig like dårlige til å velge yrke selv.

Publisert
Det tradisjonelle idealet for en sykepleier er at vedkommende er omsorgsfull og moderlig. Dette idealet preger også studentene - uansett kjønn. Men i Orupabos studie endte sykepleierne med minoritetsbakgrunn ofte opp med de minst attraktive jobbene. (Foto: Scanpix, Tore Meek)
Det tradisjonelle idealet for en sykepleier er at vedkommende er omsorgsfull og moderlig. Dette idealet preger også studentene - uansett kjønn. Men i Orupabos studie endte sykepleierne med minoritetsbakgrunn ofte opp med de minst attraktive jobbene. (Foto: Scanpix, Tore Meek)

– For å forstå det delte arbeidsmarkedet, både når det gjelder kjønn og etnisitet, er det viktig å ta med i beregningen at dette ikke bare handler om at noen velger deg bort. Du velger også bort muligheter selv, sier Julia Orupabo.

Hun er sosiolog og stipendiat ved Institutt for samfunnsforskning (ISF), og disputerte tidligere i år med en doktoravhandling der hun undersøker hvorvidt det kun er arbeidsgivere som velger bort kandidater på grunn av kjønn og etnisitet.

Orupabo har gjort kvalitative intervjuer med sykepleiere, dataingeniører og bioingeniører, både under utdanning og etter at de har gått ut i arbeidslivet. Utvalget består av både kvinner og menn, med majoritets- og minoritetsbakgrunn.

Ekskluderer oss selv

Orupabos utgangspunkt er  at våre karrierer ikke bare avhenger av at vi blir valgt bort eller valgt inn av dem som skal ansette oss. Vi ekskluderer også oss selv fra mange jobber og muligheter. 

– Mange studier har vist hvordan arbeidsgivere og lærere sorterer søkere og elever ut fra kulturelle stereotypier. Det jeg viser er at vi som studenter eller arbeidstakere også bruker stereotypiene på oss selv, sier hun.

Det blir imidlertid for enkelt å si at arbeidstakere som ikke får jobb bare kan skylde på seg selv. 

– Men det du oppfatter at du kan få til og det du velger å satse på, handler også om opplevelsen av begrensninger og muligheter, sier hun.

Maskuline ingeniører, moderlige sykepleiere

Sosiolog Julia Orupabo viser at våre karrierer ikke bare avhenger av at vi blir valgt bort eller valgt ut. (Foto: Institutt for samfunnsforskning)
Sosiolog Julia Orupabo viser at våre karrierer ikke bare avhenger av at vi blir valgt bort eller valgt ut. (Foto: Institutt for samfunnsforskning)

Forklaringen på dette ligger i det hun ser på som idealer, krav og forventninger informantene har til seg selv som fagpersoner. Hva er det som skal til for å være en dyktig sykepleier? Eller for å være en kompetent dataingeniør som er ettertraktet på arbeidsmarkedet?

Svaret er ofte en blanding av konkrete, dokumenterbare evner, og en samling med mer flyktige kvaliteter som det er vanskelig å sette fingeren på.

Disse symbolske kompetanseidealene, som hun kaller dem, er ofte knyttet til kjønn og etnisitet.

Bildet av dataingeniøren som en med et maskulint, nysgjerrig og lekent forhold til teknologi er ett eksempel. Det tradisjonelle idealet om den omsorgsfulle, moderlige sykepleieren er et annet.

Denne typen symbolske, uformelle idealer kan fungere både ekskluderende og inkluderende, og de påvirker også hvordan informantene vurderer sine egne evner og muligheter i  yrkene de har valgt.

Alt er mulig

Sosiologer har tradisjonelt vært opptatt av at våre ønsker og mål er noe vi har med oss fra oppveksten, noe som er bestemt og låst i tidlig alder.

Orupabos viktigste funn er at denne prosessen aldri tar slutt. At vårt syn på hva som er mulig for oss, og på hvordan kjønn eller etnisitet påvirker disse mulighetene, er avhengig av konteksten, og er i stadig endring.

- Dermed er det også rom for påvirkning og endring, påpeker hun. 

Født til dataprogrammering

Kjønn og forventninger til fremtiden henger sammen, og er særlig tydelig blant dataingeniørene.

– Både mannlige og kvinnelige dataingeniører opplevde at det var en viss risiko knyttet til utdanningen de hadde valgt. Men mennene i mitt utvalg hadde også en annen fortelling de kunne bruke for å legitimere hvorfor det er riktig at de er der de er.

Mennene la nemlig vekt på at de «alltid» hadde drevet med data, de har vært på dataparties, drevet med gaming, eller bygd sine egne maskiner. Dette fungerte som en slags støtte for dem under studiet.

– Det er en fortelling som gjør at det å ta denne utdanningen blir en selvfølge, sier Orupabo.

Både kvinner og menn i utvalget opplever at programmering til tider er vanskelig. Men opplevelse av å ikke mestre et fag, eller å få en dårlig karakter ble ikke et nederlag på samme måte hos noen av mennene som det ble for de kvinnelige studentene.

De mannlige dataingeniørene i studien følte at de var født til å programmere. (Foto: Colourbox)
De mannlige dataingeniørene i studien følte at de var født til å programmere. (Foto: Colourbox)

– Mennene fortolker det annerledes nettopp fordi de kan bruke ideen om at dette er noe de alltid har drevet med, at de nærmest er født til å være der de er, forklarer Orupabo.

“Det er ikke noe sosialt galt med dem, men..”

Også kvinnene i studien forteller at de har brukt datamaskiner fra barndommen av, og at logikken bak datateknologi oppleves som naturlig og intuitivt.

Men bare mennene bruker dette som en begrunnelse for at de selvsagt må studere data, at de har en spesiell og verdifull kompetanse med seg inn i studiet. De mannlige studentene benytter disse erfaringene for å trekke opp skiller mellom seg selv og andre studenter og grupper.

Som en av de mannlige informantene forteller:

«Hvor mange jenter vet du om som er 13-14 år som kan sitte i fem timer foran en PC og bare kødde med den? […]Det er ikke noe sosialt galt med dem[jenter], men de er inne på et felt som de kanskje har misforstått. Hva er en dataingeniør? Kanskje de har trodd at de kan lære alt her. Ikke at man må ha forkunnskaper før.»

– Slike holdninger kan føre til at kvinnelige medstudenter føler seg ekskluderte og senker ambisjonene sine, sier Orupabo.

Andre studier legger vekt på klassebakgrunn og yrkesvalg. Det har ikke Orupabo.

- Dels fordi jeg har vært opptatt av informantenes selvforståelse og hvordan de oppfatter og fortolker verden. Det er veldig få som snakker om seg selv og verden direkte og eksplisitt ut fra klasse.

Overraskelser i arbeidslivet

Mens de mannlige dataingeniørstudentene så relativt lyst på fremtida, hadde kvinnene i Orupabos utvalg et mer pessimistisk syn på sine egne yrkesmuligheter, og enkelte valgte å gå bort fra denne karrieren etter endt studie.

Orupabo ser dette i sammenheng med at kvinnene hadde mange nederlagshistorier fra studietida. De kvinnelige informantene følte at de ikke oppfylte de uformelle kravene til en dataingeniør, til tross av at de hadde en formell kompetanse.

– Dette handler ikke om faktisk kompetanse, men om hvordan man fortolker den kompetansen man har, sier Orupabo.

Men det dukker også opp overraskelser. 

Som at overgangen til arbeidslivet for noen av disse kvinnene ga helt motsatte erfaringer.

- I studietiden følte de kvinnelige dataingeniørene seg usikre og utrygge. Så kom de ut i arbeidsmarkedet og opplevde at de fikk jobb på første eller andre forsøk og opplever at de blir satt pris på og passer inn. Dermed blir ekskluderingsfortellingen til en inkluderingsfortelling, sier Orupabo. 

Lavstatus-jobber 

Sykepleierne hadde omtrent motsatt utvikling i overgangen til arbeidslivet enn dataingeniørene.

Mens idealene under utdanningen ble opplevd som inkluderende uansett kjønn og etnisitet, så endte ofte sykepleierne med minoritetsbakgrunn opp med jobber innen eldreomsorg og andre områder som har lavere status. 

Omtrent det samme var tilfelle hos bioingeniørene.

– Det spesielle hos bioingeniørstudentene var at de ikke hadde et bilde av den ideelle bioingeniøren som mann eller kvinne. I stedet ble kompetanseidealet knyttet opp til det å beherske norsk språk og norsk kultur, som for eksempel å ha et såkalt norsk forhold til likestilling, forklarer Orupabo.

– Sånne ting ble løftet opp og koblet til det ideelle på en måte som ekskluderte minoritetsmennene. Men i motsetning til guttene på dataingeniørstudiet, så brukte ikke kvinnene her kjønn som en ressurs.

Og mens de kvinnelige dataingeniørene opplevde å få den brekftelsen de hadde savnet da de kom ut i arbeidslivet, gjaldt det motsatte for disse minoritsmennene. De fikk de minst ansette og minst teknisk krevende jobbene etter endt utdanning. 

– Her er det snakk om andre prosesser enn at man velger bort muligheten selv. Her er det også arbeidsgivere med i bildet, uttaler Orupabo.

Referanse:

Orupabu, Julia, Kompetanse – en symbolsk markør, kjønn, etnisitet og aspirasjoner i overgangen mellom utdanning og arbeidsmarked, Institutt for samfunnsforskning, 2013.