«Født i feil kropp»-fortellingen om transseksuelle tar for gitt at det finnes to gjensidig utelukkende kjønnskategorier, der det medisinske behandlingsapparatet kan bistå de som ønsker å flytte seg fra den ene kategorien til den andre.

– Dette er problematisk fordi det er en del som ikke anerkjenner dette at det finnes to gjensidig utelukkende kjønnskategorier, men som likevel har en eller annen form for kjønnsproblematikk de ønsker å få behandling for. En av informantene mine tenker for eksempel at dette spørsmålet om hvilket kjønn han er, er noe han vil finne ut av etter hvert.

Det sier etnolog Tor Folgerø. Han gjennomførte i perioden 2003-2006 livshistorieintervjuer med 15 selvidentifiserte transseksuelle.

Intervjuene ble gjort i forbindelse med forskningsprosjektet Transseksualitet - mellom kropp, kjønn og seksualiteter. Kulturanalytiske perspektiv på kjønnsambivalens.

Krysser og utfordrer kjønnssystemet

Internasjonalt har det vokst fram en politisk «transgenderbevegelse», som favner ulike måter å krysse og utfordre det todelte kjønnssystemet.

Eksempler kan være intersex-personer, som er født med tvetydige eller uklare ytre/indre kjønnsorganer eller transgenderister, som lever som «det andre kjønnet» uten å ha gjennomgått operasjoner.

Noen transgenderister ser dessuten på seg selv som verken mann eller kvinne, eventuelt både og.

En person som for eksempel ønsker kun å fjerne brystene, men ikke å gjennomgå hormonbehandling, kan imidlertid få problemer med å få tilgang til behandling, ettersom vedkommende dermed ikke nødvendigvis oppfyller kriteriene for å få den internasjonale diagnosen for transseksualitet, F.64.0.

– Rikshospitalet, som behandler transseksuelle i Norge, forsvarer seg med at deres mandat er å behandle i forhold til diagnosen, og ikke andre tilfeller, sier Folgerø.

– Men de har også monopolisert hele feltet, blant annet ved å be Helsetilsynet om å slå ned på lege Espen Esther Pirelli Benestads praksis med å gi pubertetsutsettende hormoner til tenåringer som har en usikker kjønnsidentitet.

– Slik setter de grenser for dette feltet, og forhindrer at feltet åpnes for andre diagnoser.

Særegent norsk

Folgerø og kollega Tone Hellesund har skrevet en artikkel med tittelen “Transseksualitet på norsk” i antologien Norske seksualiteter.

Men transseksualitet behandles jo i henhold til diagnosen F.64.0., i tråd med retningslinjene i de internasjonale Standards of Care. Så hva kan egentlig sies å være særegent norsk ved transseksualisme?

– Interesseorganisasjonen LFTS er på mange måter den offisielle stemmen til transseksuelle i Norge, og vi diskuterer hvordan de forsøker å skape seg en plass innenfor den norske normaliteten, sier Folgerø.

– Sammen med GID-klinikken ved Rikshospitalet, som er de som avgjør hvem som skal ha rett til kjønnsbekreftende behandling i Norge, utgjør de den sterkeste aktøren i dette feltet her i landet.

Ingenting med seksualitet

En viktig grensedragning for LFTS har vært at transseksualisme ikke har noe med seksualitet å gjøre, men kun med kjønnsidentitet. Derfor har de fremmet begreper som «transkjønnet» eller «person med en transkjønnet historie» i den offentlige debatten i Norge.

– Men i en kulturell kontekst der både kjønn og seksualitet er binært organisert, vil endringer av kroppslig kjønn føre til at man endrer «seksuell identitet», fra heteroseksuell til homoseksuell eller omvendt, hvis man tar utgangspunkt i at begjæret mot ett kjønn er stabilt gjennom transformasjonen.

- Vårt ærend blir derfor blant annet å påpeke det påfallende i hvordan seksualiteten kan bli så tonet ned i forhold til dette med transseksualitet, sier Folgerø.

En avgjørende del av den kirurgiske behandlingen av transseksualitet går ut på å fjerne reproduktive organer og konstruere nye ytre kjønnsorganer. Det siste gjelder i første rekke mann-til-kvinne-korreksjoner, ettersom det er enklere å konstruere en vagina enn en fungerende penis.

Kjønnsorganet er altså ikke bare ment for å markere den nye kjønnstilhørigheten, men også for å kunne praktisere sex, nærmere bestemt vaginalt penetrerende sex. Plager og komplikasjoner i forbindelse med den kirurgisk konstruerte vaginaen er imidlertid ikke uvanlig.

For «Rita», en av Folgerøs informanter, har komplikasjoner medført mye smerter og en rekke etterbehandlinger.

Samtidig er det helt andre ting som skaper mest problemer for henne i hennes ønske om å «fungere» som «en vanlig kvinne», nemlig skjeggvekst, dyp stemme og maskuline trekk i ansiktet. Skal hun gjøre noe med dette, må hun imidlertid betale behandlingen selv.

Kjønnet sitter mellom beina

I løpet av livshistorieintervjuet kommer det dessuten fram at Rita identifiserer seg som lesbisk, men i det store og det hele lever aseksuelt. En seksuelt fungerende vagina er derfor kanskje mindre viktig for henne enn andre kroppslige kjennetegn på at hun er kvinne.

– Hele behandlingsopplegget er jo innrettet på å skape en kvinnekropp som er penetrerbar. Det er der de medisinske og økonomiske ressursene er lagt inn, påpeker Folgerø.

De medisinske diskursene, sammen med statlige bevilgninger, har på denne måten makt til å bestemme at kjønnet sitter mellom beina snarere enn i ansiktsform, hårvekst, stemme, kjeve- og tannstruktur, konkluderer Folgerø og Hellesund.

De mener Ritas fortelling er egnet til å synliggjøre en ureflektert heteronormativitet i den medisinske behandlingen av mann-til-kvinne-transseksuelle. Og de spør i hvilken grad de mangfoldige identitetene og praksisene som denne pasientgruppen faktisk rommer, blir sett og tatt vare på.

Folgerø understreker imidlertid at for informantene har den vaginale fokuseringen trolig en minst like stor symbolverdi som bruksverdi, og at ingen av dem kritiserer Rikshospitalets vaginalfokusering.

– I det hele tatt er det slik at veldig mange av informantene kjenner seg igjen i det rådende synet på transseksualisme som først og fremst et spørsmål om kjønnsidentitet, og om en lidelse som kan behandles ved hjelp av medisinsk teknologi.

Støtte fra KrF

Kristelig Folkeparti er det eneste partiet som har skrevet sin støtte til transseksuelles situasjon inn i partiprogrammet. Tidligere helseminister Dagfinn Høybråten har dessuten vært en viktig støttespiller for LFTS.

Ifølge Folgerø og Hellesund er ikke det spesielt oppsiktsvekkende. De peker på hvordan LFTS har lykkes i å etablere en fortelling om transseksuelle som vanlige, seksuelt umarkerte mennesker som tilfeldigvis og uheldigvis er født i feil kropp.

LFTS’ forståelse av kjønn som to gjensidig utelukkende kategorier harmonerer med KrFs politiske program og støtter opp under det heteroseksuelle rammeverket.

– Ved å plassere transseksualitet inn i et medisinsk diagnoseapparat, og som en lidelse som det finnes en kur for, blir det langt lettere å vinne sympati for sin sak enn om det blir spørsmål om smak, lyst og begjær, fastslår Tor Folgerø.

Referanse:

Tor Folgerø og Tone Hellesund: Transseksualitet på norsk. Heteronormering av kjønn og hverdagsliv. I Mühleisen/Røthing (red.): Norske seksualiteter. Cappelen Akademisk forlag, 2009.