Likestilt kvinne eller god mor?

Å realisere seg selv står fortsatt i motsetning til å være en ideell mor, skal vi dømme etter nyere norsk litteratur. Litteraturviter Line Fallan Sørensen har undersøkt hvordan moderskap framstilles i to familieromaner fra 2000.

Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.

- Den dårlige, eller onde, moren er en litterær figur som har fulgt oss veldig lenge. Jeg var fascinert av det ubehaget det skaper i oss å lese om denne skremmende skikkelsen, sier Line Fallan Sørensen.

Fra Medea som dreper sine egne barn, via stemødre i eventyrene, Hedda Gabler som ikke ønsker å være gravid, og til ny norsk litteratur - det mangler ikke på eksempler på kvinner i litteraturen som ikke har oppfylt den ideelle morsrollen.

Sørensen valgte seg to norske romaner fra 2000, Hanne Ørstaviks Tiden det tar og Trude Marsteins plutselig høre noen åpne en dør.

Hun ville se på hva disse romanene sier om moderskap i dag. Men for å kunne si noe om det, trengte hun å se på hvilke forestillinger om moderskap som historisk har vært til stede i den vestlige kulturen.

Ammepoliti og morsklandring

I førmoderne tid var det far som skulle stå for oppfostring og utdannelse av både barn, kvinner og tjenestefolk. Den gode mor var en kvinne som skaffet mannen arvinger.

- Men med utgivelsen av Rousseaus Émile i 1762 ble Europa introdusert for ideen om at kvinnen av natur var spesielt tilpasset barneomsorg. Begrepet morskjærlighet ble skapt, og mødrene ble gjort ansvarlige for familiens lykke, forteller Sørensen.

Rousseau mente forøvrig at morens fremste plikt i så måte var ammingen, hvilket han betraktet som betingelsen for morens, barnets og samfunnets lykke.

- Her starter altså det som på engelsk blir kalt motherblaming, og som jeg har oversatt til morsklandring: hvis noe går galt med barna er det mors skyld, sier Sørensen.

"Line Fallan Sørensen. (Foto: Kristin Engh Førde)"
"Line Fallan Sørensen. (Foto: Kristin Engh Førde)"

Ideen om at den normale kvinne er en god mor ble styrket av 1800-tallets naturvitenskapelige teoridannelser, og av psykoanalytiske teorier utover 1900-tallet.

- Implisitt her fulgte forestillingen om at den dårlige mor er både en avviker og amoralsk; hun er syk og ond på samme tid, sier Sørensen.

- Den første bølgen av kvinnefrigjøring i Norge på 1880-tallet rokket heller ikke særlig ved disse ideene, siden det var den forskjellsfeministiske tankegangen som ble dominerende.

Så kom 1970-tallets kvinnebevegelse med revolusjonerende ideer om hva et godt kvinneliv skal inneholde.

- Kvinnen skal realisere seg selv gjennom arbeid utenfor hjemmet, hun skal ikke lenger bare være mor. Denne forventningen møter vi nå overalt - i dagspressen, magasiner og tv-serier, og i permisjonsordninger fra staten, sier Sørensen.

- Men samtidig er de gamle forestillingene om hva som er en god mor fortsatt til stede: hun skal være tilgjengelig, varm, kjærlig og omsorgsfull, og skape kos for hele familien.

Mor som ødelegger

Hanne Ørstaviks Tiden det tar handler om Signe, som er sykemeldt fra psykologistudiene på grunn av depresjon.

- Fokus er på det som kan gå galt i en familie, sier Sørensen.

Signes problemer har åpenbart rot i en vanskelig oppvekst med en voldelig far og en mor som ikke viser omsorg og skaper kos.

- Ved første gangs lesning kan det at faren slår moren framstå som årsaken til familiens problemer, og Signes problemer i voksen alder. Men ved nærlesning oppdager man at mor tillegges mye skyld, mener Sørensen.

Signes mor framstilles som mer opptatt av jobben sin enn av barna og mannen, og en som blir frustrert når hun blir pålagt hovedansvaret for hjemmet.

- Strukturene i teksten er slik at far gis mer taletid enn mor: fordi moren er så lukket får leseren lite innblikk i henne. Hun velger tausheten. Resultatet er at faren tegnes med større dybde, og da får man også mer forståelse for ham, mener Sørensen.

- Signe selv ser også ut til å ha større sympati med faren enn med moren. Blant annet kommer dette til uttrykk ved at hun bebreider moren at hun ikke oppfører seg i tråd med farens ønsker.

At Signes mor prioriterer jobben framfor familien ser ut til å skade Signe vel så mye som farens oppførsel.

Signe prøver å være en helt annen type mor for sin egen datter; varm og nærværende, en mor som baker kaker og gjør det fint i huset til jul. Det kan tolkes som at hun forsøker å være den moren hun selv savnet i oppveksten.

Oppdragelse per teori

Trude Marsteins plutselig høre noen åpne en dør forteller om en annen type familie, men like dysfunksjonell.

Hovedpersonen «S» er enslig mor med hovedomsorgen for Sara på 4 år. «S» opplever at det å være mor ikke gir den fullkomne lykken som samfunnet har lært henne at det skal gjøre.

- Marsteins hovedperson blir livredd når moderskapet ikke fyller henne opp, og ikke inngir henne en «naturlig» kunnskap om hvordan hun skal oppføre seg i forhold til datteren, forteller Sørensen.

«S» velger da å støtte seg helt og fullt på teorier om barneoppdragelse for å håndtere datteren.

Samtidig går hun inn for å realisere seg selv som offentlig samfunnsdeltaker, i første omgang ved å sette en stram deadline for å fullføre hovedoppgaven sin.

Hun tar ikke hensyn til hvilke konsekvenser dette kan ha for datteren. Men hun klarer allikevel ikke å frigjøre seg fra samfunnets krav til den gode mor.

Hun avslår tilbudene om ekstra hjelp til barneomsorg fra Saras far og fra sin egen mor, og har stadig dårlig samvittighet for at hun ikke klarer å skape den hyggen i hjemmet hun føler Sara har rett til.

Mors feil

- I begge romanene ser vi konsekvensene av en ulykkelig barndom.

- Problemene Ørstaviks Signe har i voksen alder er klart knyttet til opplevelser i oppveksten, og både «S» og datteren Sara utvikler seg i negativ retning i løpet av Marsteins roman, sier Sørensen.

Hun mener at dette i begge romanene knyttes til fraværet av den ideelle moren: hun som skaper hygge og setter barnas behov foran sine egne, og foran samfunnets krav om deltakelse i offentligheten.

- Tror du dette er en bevisst kritikk mot feministiske idealer fra forfatternes side?

- Nei, det tror jeg egentlig ikke. Den litterære figuren «dårlig mor» har vært med oss så lenge, og er derfor veldig tilgjengelig for forfattere, mener Sørensen, og fortsetter:

- Ørstavik har sagt at hun vil vise frem hvordan kvinner er djevelsk gode til å manipulere med språk, til å utøve en språklig form for vold. Marstein understreker på sin side at hun ikke har ønsket å skrive noe nytt om forholdet mellom mor og barn.

- Når man sitter med en roman kan man ikke tillegge forfatteren alle meningene i boka. Men forfattere forholder seg til den virkelige verden og tar opp i seg de ideologiene som finnes, på samme måte som vi andre gjør.

- Dette vil bevisst eller ubevisst inngå som en del av universet i romaner, mener Sørensen.

Sørensen understreker at det også er mulig å lese denne typen beskrivelser av moderskap som et feministisk prosjekt.

- Den amerikanske litteraturforskeren Melissa Gjellstad leser i sin doktoravhandling (Mothering at Millennium’s End: Family in 1990s Norwegian Literature, University of Washington, 2004) de samme to romanene som et forsøk på å røske opp i fordommer og bryte tabuer om hva det vil si å være mor.

- Jeg tenkte også i utgangspunktet at de kan fungere konstruktivt på denne måten, sier Sørensen.

Men etter å ha gått dypere inn i romanene sitter hun igjen med spørsmålet om dagens samfunn godtar at man kan være likestilt kvinne og god mor samtidig:

- Kan disse to rollene balanseres i samme kropp, samme kvinne, eller står de i motsetning til hverandre?

Fiksjon og virkelighet

- Er disse romanene representative for gjengse oppfatninger i vårt samfunn?

- Det er ikke godt å si, men jeg tror at de helt klart inkorporerer en god del av ideene som finnes om mødre. Den typen familier som beskrives i romanene finnes jo, sier Sørensen.

Hun mener at dagens mødre lever med de to motstridende kravene tett på kroppen og psyken.

- Samfunnet vil at vi skal føde barn, men det skal ta minst mulig tid - man skal være raskt tilbake i jobb, og raskt tilbake i en kropp som ikke har synlige tegn på at man har vært gravid, påpeker hun.

Forestillingen om det likestilte foreldreparet ligger bak statens arbeid for økte permisjonsrettigheter til far, 50/50 barnefordeling etter skilsmisse og pensjonsreformens krav til 40 års opptjeningstid.

Men når ideer om kvinnen som den naturlige omsorgsgiver lever i beste velgående i samme samfunn, skaper det problemer.

- Og vi må ikke framstille det som at disse problemene oppstår i den enkelte kvinne. Det er ikke private problemer, de oppstår i strukturene rundt oss, avslutter Line Fallan Sørensen.

Powered by Labrador CMS