Denne artikkelen er produsert og finansiert av Universitetet i Oslo - les mer.

Om Joe Biden blir president, blir Kamela Harris visepresident. Men som kvinnelig politiker får hun andre forventninger rettet mot seg enn ham, viser forskning.
Om Joe Biden blir president, blir Kamela Harris visepresident. Men som kvinnelig politiker får hun andre forventninger rettet mot seg enn ham, viser forskning.

Derfor er det så få kvinner i amerikansk politikk

I USA er det vanskelig for kvinner å få innpass i politikken. Statsviter peker på doble standarder og urettferdighet i systemet.

Vil Kamala Harris bli den første kvinnelige visepresident i USA?

Det skorter på kvinner i amerikansk politikk. Kongress-oversikten viser en kjønnsbalanse med et klart tyngdepunkt: Av kvinner er det kun 26 prosent i Sentatet og 23,2 prosent i Representantenes hus ifølge oversikten til CAWPCenter for American Women and Politics.

Professor Francesca Refsum Jensenius ved Institutt for statsvitenskap på UiO har forsket på representasjon av kvinner og minoriteter. Hun mener amerikansk politikk er et godt eksempel på generelle trender i verden: Internasjonalt er det langt færre kvinner enn menn i politikken. Hvorfor?

Sterkt personfokus

– USA har i likhet med for eksempel India valgsystemer med et sterkt personfokus. Slike systemer gir kvinner dårligere forutsetning for å få innpass, sier Jensenius.

Med søkelys på enkeltkandidater vil kultur i større grad påvirke politisk valg, ifølge statsviteren. Dermed vil også kjønnsfordommer spille inn.

– Det finnes mange velgere som rett og slett foretrekker menn framfor kvinner i politikken.

Samtidig legger strukturen til rette for skeivfordeling. I Norge er det få som er veldig opptatt av hvilken kandidat de stemmer på. De stemmer først og fremst på et parti.

I USA må kandidater i større grad representere seg selv og på egen hånd finansiere kampanjen sin og finne taletid i media.

– På disse punktene ser vi strukturelle forskjeller på menn og kvinner, sier Jensenius.

Kvinner er mer presset på tid og dømmes også på en annen måte enn menn om de legger ut på valgkamp og forlater familien, ifølge Francesca Refsum Jensenius.
Kvinner er mer presset på tid og dømmes også på en annen måte enn menn om de legger ut på valgkamp og forlater familien, ifølge Francesca Refsum Jensenius.

Doble standarder

Generelt har menn mer penger eller er bedre på å skaffe seg det, ifølge statsviteren. Dette gjelder både i India og USA. Et personlig fokus fordrer dessuten utstrakt kampanjeaktivitet. I USA gjør kvinner omtrent to ganger så mye husarbeid som menn ifølge tall fra Bureau of Labor Statistics.

At de er så presset på tid fører til, ifølge Jensenius, at reising og kampanjevirksomhet blir vanskeligere for kvinner.

De rammes også av en dobbel standard.

– Hvis en mann reiser mye rundt, og ikke er hjemme hos familien, er det få som reagerer på det. Gjør kvinner det samme, blir det holdt mot dem, sier Jensenius.

Under Bill Clintons første presidentkampanje i 1992 kom Hillary Clinton med det famøse utsagnet: «I suppose I could have stayed home and baked cookies and had teas, but what I decided to do was to fulfill my profession.»

Reaksjonene var krasse, og Jensenius forteller at Hillary Clinton måtte bruke de påfølgende ukene – for ikke å si årene – på å unnskylde seg og demonstrere sin respekt for hjemmeværende kvinner.

– Velgere i USA har preferanse for middelaldrende kandidater, som er gift og har barn. Det er altså en stor valgfordel å representere kjerneverdier. Den amerikanske velgermassen er relativt sett ganske konservativ.

– For kvinner blir dette et paradoks: Du får et kraftig oppsving i din politiske valgbarhet som mor, samtidig som du ikke får tid til å drive med politikk, fastslår Jensenius.

Hillary Clintons uttalelser i 1992 om hjemmeværende husmødre falt ikke i god jord.

Gir mindre korrupsjon

Noen studier peker på særpregede fordeler ved kvinner i politiske systemer, som for eksempel at de fører til mindre korrupsjon eller at kvinnelige statsledere har håndtert koronakrisen bedre enn mannlige som du kan lese om i denne saken på forskning.no fra mai 2020.

Francesca Refsum Jensenius trekker fram flere argumenter for større kvinneandel, også i amerikansk politikk. Men hun vegrer seg for å forankre argumentene i spesifikke kvinnelige egenskaper.

– I politisk teori snakkes det om rettferdighet. Det er urettferdig at vi har en systematisk ekskludering av store deler av samfunnet basert på medfødte karakteristika vi ikke kan gjøre så mye med.

Dessuten eksisterer et argument for legitimitet:

– Dersom makthavere ikke reflekterer befolkningas sammensetning, kan man få en legitimitetskrise, sier statsviteren.

Hun viser også til at kvinner og menn lever til dels forskjellige liv i de fleste deler av verden, inkludert i USA. Ikke bare bruker kvinner mer tid på husarbeid enn menn, de jobber oftere i offentlig sektor, og de tjener generelt mindre.

– Ulike erfaringer vil ofte reflekteres i politiske standpunkter. Kvinner i politikken kan dermed føre til en annen form for sensibilitet overfor enkelte emner, sier Jensenius.

Et annet aspekt statsviteren trekker fram, er effekten av kvinnelige politikere i befolkningen.

– Det er ikke noe særlig tegn til at kvinner i større grad oppsøker valglokalene hvis det er en kvinnelig kandidat som stiller til valg. Men studier viser at tilstedeværelse av underrepresenterte grupper i politikken fører til at barrieren for å ta kontakt med myndighetene blir lavere for medlemmer av de gruppene.

Opprettholder fasade og familieverdier

Hittil er det demokratene som har hatt flest kvinner som mulige presidentkandidater. På republikansk side blir ofte Nikki Haley nevnt som en kandidat for valget i 2024, eventuelt i 2028 om Donald Trump blir gjenvalgt. Den tidligere guvernøren fra South Carolina er en konservativ stemme med en profil der familieverdier står sentralt.

– Den republikanske strategien med å fremme Haley kan minne om Trumps nominasjon av Amy Coney Barret som høyesterettsdommer. Det er politisk smart av det republikanske partiet å løfte fram en svært konservativ kandidat, samtidig som man unngår beskyldningene som følger en hvit, middelaldrende mann, sier Jensenius.

Kamala Harris er også en mulig kvinnelig kandidat til valget i 2024, ifølge statsviteren – med indisk mor og jamaicansk far representerer hun flere minoriteter i USA.

– Harris har likevel ikke den breie appellen som jeg tror man trenger for å bli valgt til president, sier Jensenius.

Hun understreker at enhver kvinnelig politisk kandidat i USA står foran en vanskelig balansegang: politisk profesjonalitet og familieverdier, kompetanse og framtoning må hele veien justeres og tilpasses.

– Det vi ser med de fleste kvinner i den amerikanske politikken, er at de er mye mer feminine i sin estetikk enn kvinnelige kollegaer i Europa. En kvinnelig kandidat må vise at hun vil jobbe for folket, men ikke være for pågående.

Både Hillary Clinton og Elizabeth Warren, som har hatt mest suksess av de demokratiske kandidatene, har presentert seg sjøl som teknokratisk kompetente.

De har vist seg å være dyktige til å få gjennomført policyprosesser og spiller på lang erfaring med byråkratiet. Samtidig som de ikke har avskrevet verdien av å kunne bake «cookies» og andre såkalt kvinnelige verdier.

Hør professor Francesca Refsum Jensenius fortelle om mulige årsaker til at kvinner er mangelvare i amerikansk politikk.

Referanser:

Dawn Langan Teele, Joshua Kalla og Frances Rosenbluth: The Ties That Double Bind: Social Roles and Women’s Underrepresentation in Politics. American Political Sciences Review, 2018. Sammendrag. Doi.org/10.1017/S0003055418000217

Chandan Kumar Jha og Sudipta Sarangi: Women and corruption: What positions must they hold to make a difference? Journal of Economic Behavior & Organization, 2018. Sammendrag. Doi.org/10.1016/j.jebo.2018.03.021

Powered by Labrador CMS