ARENDALSUKA: Torsdag 12. august ble en svært mørk dag i den engelske havnebyen Plymouth. I det som er den verste masseskytingen i Storbritannia på mer enn et tiår, ifølge The Times, drepte den 22 år gamle Jake David sin egen mor, en tre år gammel jente, jentas far og to andre personer. Så rettet han skytevåpenet mot seg selv og avsluttet sitt eget liv.

I ettertid har det kommet frem at drapsmannen hadde delt videoer på YouTube der han snakker om «incel». Incel står for «involuntary celibate», eller ufrivillig sølibat, og beskriver en subkultur av gutter og menn som ufrivillig står utenfor forhold til kvinner.

Subkulturens arena er primært på internett, og den er gjerne beskrevet som ekstrem og hatefull overfor kvinner. Skylda for sin manglende kontakt med kvinner legger de på kvinnene, som de opplever er vanskelige og kravstore.

Incel er mye, og det er mye det ikke er

Noen dager etter drapene i Plymouth er incels også tema på Arendalsuka under Ressurssenter for menns (Reform) arrangement. Reform jobber nå med et prosjekt der de har kommet i kontakt med menn som passer beskrivelsen at de lever i sølibat. Men er de incels av den grunn?

Som samtalen i panelet viste – det er mer til incels enn det vi gjerne ser i mediedekningen. For det første er det stor mangel på kunnskap om fenomenet i Norge. Vi vet lite om hvor mange det er snakk om. Det pågår nå noen forskningsprosjekter på fenomenet, som blir spennende å følge, men det er kanskje sider ved incels som du ikke finner ut av gjennom ett enkelt forskningsprosjekt.

Ikke alle incels er incels

For er det en selvvalgt identitet eller et stempel andre setter på deg i forakt? Det skillet er ganske sentralt, skal vi tro Reform og det arbeidet de har gjort så langt. Reforms prosjekt er kvalitativt. Altså ser det ikke på et stort utvalg av mennesker for å prøve å kartlegge omfang, men det prøver gjennom dybdeintervjuer å forstå hvem de er og hva deres situasjon er.

Mennene Reform har hatt kontakt med, deler seg. Noen identifiserer seg som incels, andre ikke. Mens noen kan oppleve at problemet er at de ikke får sex, og legger skylden på kvinner, er det andre som ikke har vært intime med andre mennesker på aldri så lenge, uten at de definerer seg inn i incel-kulturen av den grunn.

Forbindes med terrorisme

Noe av årsaken til at noen ikke ønsker å defineres med merkelappen «incel», selv om de lever i ufrivillig sølibat, er at de ikke har de samme følelsene som gjerne definerer incel-fenomenet: De hater ikke kvinner.

En annen årsak er at incel-begrepet har blitt svært belastet. Ta bare skrekkhendelsen i Plymouth. Det er neppe for alle å identifisere seg med det. Eller tidligere massedrap som Elliot Rodgers brutale nedskyting av seks mennesker på Isla vista i California i 2014. Eller saken med Alek Minassian som drepte 10 personer og skadet 16 da han kjørte en varebil inn i en menneskemengde i Toronto i 2018. Alle knyttes de til incel-fenomenet og bidrar til at incel også forbindes med terrorisme.

Slike ekstreme hendelser må selvsagt tas på alvor. De må studeres og forstås for å kunne motarbeides og forhindres. Jeg mener likevel er en hake ved å koble ufrivillig sølibat blant menn og kvinneforakt med terror. Menn som lever i ufrivillig sølibat, forakter ikke nødvendigvis kvinner, som Reform understrekte på arrangementet. Det er selvsagt heller ikke gitt at incels som forakter kvinner vil ty til vold.

Selv om det er eksempler på det, som vi må ta på alvor, må vi ikke ta for gitt et voldspotensial i enhver mann som lever et liv i ensomhet. Da risikerer vi å plassere for mange i samme sekk, og utstøte og stigmatisere mennesker som dypest sett trenger omsorg mer enn fordømmelse, som trenger forståelse mer enn latterliggjøring.

Som prosjektleder Danel Hammer fortalte: «Vi har fått kontakt med utrolig mange gutter og menn, men ikke så mange som kaller seg incels. Men det er mange som er ekstremt ensomme, som ikke har fått en klem eller kroppskontakt på åresvis.»

Kanskje er det dette som er det virkelig omfangsrike problemet.

Er vi mer interessert i incel enn i ensomhet?

Bak de hardtslående overskriftene om incel-fenomenet lever mennesker i ensomhet. Det de har til felles, ifølge Reform, er ikke voldsfantasier, men at de lever livene sine alene og uten fysisk kontakt med kvinner. Det kan være komplekse følelser der, forakt for kvinnene som avviser dem, sårhet, hat eller savn. Bør vi heller snakke om og forske på det?

Dette ble også tema under samtalen under Arendalsuka, og det er noen punkter som flere bør merke seg. Da tenker jeg kanskje særlig på finansieringskilder som Forskningsrådet og beslutningstakere som retter oppmerksomhet og budsjetter mot viktige saker: Hvilke ord utløser midler til forskning? Hvis en forsker kommer med et fremragende prosjekt om ensomhet og utenforskap, får det midler da? Eller hva om prosjektet heller heter noe med incel, som har preget overskriftene i avisene?

Jeg føler meg truffet av spørsmålet selv, for ville jeg forvillet meg inn på et arrangement på Arendalsuka om temaet var «Menns psykiske helse og ensomhet?» I konkurransen mellom slagferdige titler og viktige temaer valgte jeg å gå på «Er norske incels en hype?»

Jeg tror det var riktig å bruke incel i tittelen, arrangementet var fullt av interesserte, men det sier noe om hvordan vi fordekker det virkelige problemet med ord som treffer nysgjerrigheten mer enn at de beskriver virkeligheten. Uten at jeg har svaret, er det verdt å stille spørsmålet om vi må kamuflere ensomhet med nye mediefenomener som «incel», for at noen skal gidde å diskutere det.

Har vi lært hva ensomhet er i koronatiden?

Mental helse ungdom, som deltok i panelet, rørte ved nettopp dette poenget. Og de hadde flere: Hvorfor har vi et samfunn der så mange unge menn oppsøker ulike nettforum som er fylt med hat? Og bør vi ikke diskutere hvordan unge menn kan få det bedre, heller enn alltid å diskutere hvordan vi kan få incels til å stoppe og hate kvinner?

Hvis vi klarer å fokusere på det første, kanskje det andre ikke blir fullt så prekært.

Kanskje er dette også en tid der samfunnets empati kan være litt nærmere overflaten enn før. Gjennom en lang koronaperiode har mange flere enn før kjent på isolasjon og ensomhet, kjent på hvor liten verden blir uten vanlig menneskelig kontakt.

Som prosjektlederen i Reform fortalte da de stilte spørsmålet til guttene og mennene om hvordan koronaen hadde påvirket dem: En hadde svart at «det er ingenting som er annerledes. Jeg har hatt korona i ti år.» Han hadde ikke klemt noen på ti år.

To av tre selvmord begås av menn

Jeg vil minne om at to av tre selvmord i Norge begås av menn. Det er flere menn som dreper seg selv enn andre. Jeg nevner ikke dette for å underminere betydningen av drapshandlinger, så klart, men det er et perspektiv som må med i samtalen om menns utfordringer. Utfordringene tas ikke tak i, og plutselig er det for sent.

Jeg ser ikke bort ifra at drapene i Plymouth vil føre til krav om mer kunnskap lokalt i Storbritannia. Kanskje kan hendelsen også bli nok et eksempel i en søknad til Forskningsrådet om hvor ille det kan gå, som skal motivere at vi bør forske mer på incels også her. Og ja, vi må jobbe mot utviklingen av ekstreme holdninger hos enkeltindivider, men vi må også se på hvordan vi som samfunn kan gjøre mer for å favne de som opplever ikke å være en del av samfunnet.

Det er nok to sider av samme sak, men det er ikke sikkert at begge sider får forskningsmidler eller overskrifter. Når alt kommer til alt er det drapet som blir mest omtalt, ikke alle unge menns ensomme selvmord.