Musikalsk motstand

Artisten Ani DiFranco skriver tekster om voldtekt, misbruk og sin egen seksuelle legning. Slik står hun for en demokratisk, tredje bølge-feminisme, der det politiske og private går hånd i hånd, ifølge en fersk masteroppgave om den amerikanske protestsangeren.

Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.

Ani DiFranco. (Foto: rightous babe.com)
Ani DiFranco. (Foto: rightous babe.com)

Artist

Ani DiFranco (født 1970) er amerikansk sanger, gitarist og låtskriver. Hun har gitt ut over 20 album og har status som feministikon over hele verden.

Masteroppgave

Nan-Alice Espeseth: «Face up and sing»: Nonconformity, Bisexual Consciousness and Transversity in the work of Ani DiFranco. Universitetet i Bergen, 2008.

i’m not hurting anyone/i’m just telling my truth

why we all gotta look/why we all gotta act the same/i say if you’re born a lion/don’t bother trying to act tame

they should try living.

(Ani DiFranco i låten «Born a lion»)

– Ani DiFranco er en artist som det er verdt å bruke tid på i et feministisk og kulturelt perspektiv. DiFranco representerer motstand og gir rom for annerledeshet i musikken.

Det sier Nan-Alice Espeseth, som har skrevet masteroppgaven «Face up and sing»: Nonconformity, Bisexual Consciousness and Transversity in the work of Ani DiFranco.

Ani DiFranco er sanger og gitarist fra New York som har gitt ut over 20 album. DiFranco er kjent for sine tekster hvor det politiske og private går hånd i hånd.

Hun bruker aktivt egne erfaringer og behandler temaer som religion, politikk, voldtekt, trakassering, misbruk og seksuell legning i tekstene sine.

Espeseth plasserer DiFranco inn i en tradisjon av sosialt bevisste visesangere som viderefører arven etter blant andre Bob Dylan og Woody Guthrie.

– Samtidig er DiFranco unik. Man kan sammenligne ulike sider av henne med andre artister: gitarspillinga, syngingen, tekstene, politikken, feminismen, det å lage sin egen vei, men totalt sett er det ingen som henne, sier Espeseth, som ble fascinert av den amerikanske protestsangeren allerede som tenåring.

Den tredje bølgen feminisme

Historisk deles feminismen ofte inn i tre bølger. På tidlig 1900-tall sto kvinnesak i offentligheten sentralt og stemmerettskamper var viktige.

Feminismens andre bølge vokste frem på 1960-tallet og spørsmål knyttet både til den offentlige og private sfære var viktige.

Den tredje bølgen oppsto på slutten av 1980-tallet og søker nye strategier for kvinnefrigjøring innenfor kunst, aktivisme og populærkultur. Tredje bølge-feminisme er blant annet kjennetegnet av at det legges vekt på individuell erfaring og kulturell motstand.

I sin masteroppgave ser Espeseth på DiFranco som låtskriver og artist blant annet i lys av begrepet tredje bølge-feminisme, som hun mener er preget av en åpenhet for at det er flere måter å være feminist på.

Espeseth mener tredje bølge-feminisme har et stort demokratisk potensial fordi det åpner muligheten for at mange stemmer kan bli hørt, der for eksempel akademisk feminisme fort kan virke lukket.

– Jeg begynte å se helheten i det Ani DiFranco gjør og produserer, og linker til historien og den amerikanske kulturen. Det mest spennende tror jeg var å lese tekstene til Ani DiFranco gjennom filteret av de teoriene og begrepene jeg bestemte meg for å bruke etter hvert, og hvor mye man kan lese ut av en tekst, både i liten og stor forstand, og at så mye henger sammen, forteller hun.

Espeseth ser blant annet på teksten til låten «The Story» i oppgaven.

my father, he told me the story/and it was true/for his time//but now the story’s different/maybe i should tell him mine/all the girls line up here/all the boys on the other side/i see your ranks are advancing/i see mine are left behind.

Espeseth mener at sangen viser DiFrancos ønske om å fortelle sine egne historier. Hennes individuelle historie som er en annen enn farens og at dette markerer et tidsssifte. DiFranco observerer en krig mellom kjønnene, og at hun føler seg alene i kampen på kvinners side, skriver Espeseth.

Espeseth tar også for seg flere tekster som viser hvordan DiFranco føler seg ensom som feminist og hvordan hun ønsker at flere skal være med henne i kampen.

Utvidet demokrati

Ani DiFranco har en unik posisjon som artist innenfor den tredje bølgen feminisme, mener Nan-Alice Espeseth. (Foto: Wikimedia commons)
Ani DiFranco har en unik posisjon som artist innenfor den tredje bølgen feminisme, mener Nan-Alice Espeseth. (Foto: Wikimedia commons)

Espeseth har utviklet begrepet «utvidet demokrati» om DiFrancos rolle som artist.

– «Utvidet demokrati» viser til at reglene og definisjonene for det som gjelder innenfor demokrati kan brukes i en mer sosial sammenheng, og spesielt innenfor tredje bølge-feminisme der så mange stemmer får lov til å snakke og bli hørt.

– Ani bruker den individuelle stemmen hun har og oppmuntrer andre til å gjøre det samme, forteller Espeseth.

– I tekstene sine etterlyser DiFranco mer solidaritet mellom kvinner, samtidig som hun representerer individualisme og nye måter for motstand, kan du si noe om dette?

– Dette henger sammen med ideen om «utvidet demokrati». Individualisme og solidaritet trenger ikke å ekskludere hverandre. Ideen er at en skal få lov til å kunne «være seg selv» samtidig som en respekterer at andre er seg selv.

– Jeg så hvordan de grunnleggende demokratiske tankene i Uavhengighetserklæringen: «Vi anser disse sannhetene for å være selvtilstrekkelige, at alle mennesker er skapt like, at de fra sin skaper er utstyrt med enkelte ufravikelige rettigheter, at blant disse er liv, frihet og jakten på lykken», kunne utvides til å famne om de ulike sosiale forholdene og ikke bare de politiske, slik vi ofte tenker demokrati idag.

I oppgaven knytter Espeseth også DiFranco opp til folkesangere med ønske om å forandre det amerikanske samfunnet.

– Du skriver at DiFranco aviser det «konforme samfunnet», på hvilken måte gjør hun dette?

– Hun «skilte» seg for eksempel fra foreldrene sine før hun var myndig, og brøyt dermed med det perfekte konforme familiebilde. Dette gjorde hun fordi hun følte seg fremmedgjort av familiestrukturen. I senere tid snakker hun om å finne/skape sin egen familie dersom du ikke liker den du har, og det har hun gjort.

– Jobben hennes som musiker er allerede på siden av det konforme samfunnet – det at en helst bør finne seg et yrke som gir en økonomisk sikkerhet. Også i musikkindustrien aviser hun det konforme: de store plateselskapene og ideen om at en blir musiker for å bli berømt og tjene masse penger.

Mangfold og individualitet

Nan-Alice Espeseth. (Foto: Charlotte Myrbråten)
Nan-Alice Espeseth. (Foto: Charlotte Myrbråten)

Espeseth mener DiFranco som artist oppfordrer til mangfold.

– Som de fleste tredje bølge-feminister er hun en individuell stemme som forteller historien sin og oppfordrer andre til å gjøre det samme. Mye av tredje bølge-feminismen handler om å ikke legge skylden på menn og fremheve kvinner, men å fremheve individet bak kjønnene – og bak fargen og seksualiteten.

– Hos Ani DiFranco er det personlige og politiske hele tiden flettet sammen. Er dette typisk for kvinnelige artister?

– Jeg vet ikke om det er typisk for kvinnelige artister, men jeg tror nok at når et individ som blir behandlet annerledes av ulike grunner, uansett om det er en kvinner, individer med annen etnisitet enn hvit og vestlig, homofile, handikappede og så videre, så påvirker dette det personlige liv og dette strømmer over til det politiske.

– Dette er en sentral tanke i tredje bølge-feminismen, sier Espeseth.

Powered by Labrador CMS