Mødre som reiser fra familien, er ikke et nytt fenomen innen skjønnlitteratur.

Da Nora forlot mann og barn i Et Dukkehjem i 1879, ønsket hun seg ut av et kjærlighetsløst og undertrykkende ekteskap, og inn i en verden for å finne seg selv.

I dag er motivasjonen for å forlate mann og barn noe helt annet, ifølge den svenske forskeren Jenny Björklund. I hvert fall i skjønnlitteraturen.

Det handler ikke lenger bare om mangel på likestilling og selvrealisering, slik som i et Dukkehjem.

Har lite med likestilling å gjøre

Björklund er forsker i litteraturvitenskap og universitetslektor i kjønnsvitenskap ved Senter for kjønnsstudier på Uppsala universitet.

Hun har analysert 25 mødre i tjue forskjellige svenske romaner fra årene 2003 til 2020.

– I eldre litteratur og i bøker fra andre land bryter mødre ofte opp av årsaker som har med frigjøring å gjøre. De ønsker å jobbe eller studere, og det kan ikke forenes med å være mor, sier hun i en pressemelding.

I dagens samtidsromaner lever kvinner under ganske like vilkår med menn.

– De forlater heller familien fordi de ikke liker kjernefamilien eller å være mødre, sier hun.

Ikke et fint sted å være

Björklund har delt opp mødrene som forlater barna sine, i fire kategorier:

Mangel på likestilling, motstand mot det å være mor, motstand mot kjernefamilien og motstand mot pronatalisme.

Det siste er samfunnets forventninger om at alle kvinner vil ha barn.

Björklund tar utgangspunkt i det hun mener er det svenske samfunnet fokus på barnefamilier.

Den svenske velferdsstaten – og den norske – har siden 1930-tallet satt i gang ulike tiltak for å gjøre det enklere for barnefamilier, for eksempel tilpasset arbeidstid, sjenerøse foreldrepermisjoner og barnetrygd.

– Det har skapt familiesentrerte normer og et pronatalistisk press, sier Björklund i pressemeldingen.

– Mammaer i noen av bøkene forlater familiene sine fordi de sannsynligvis aldri ønsket å bli mødre. De ønsket å gjøre andre ting, og de ser på foreldreskap som en straff.

Hvordan er dette i Norge?

Bjørklund mener romanverdenen henger sammen med samfunnet ellers.

Det gjør også Janne Stigen Drangsholt, litteraturprofessor ved Universitetet i Stavanger.

Hun har sett på studien til Björklund, og hun synes den er interessant.

Drangsholt mener det handler om den såkalte familiekulten.

For å forstå familiekulten, må vi helt tilbake til den industrielle revolusjonen og begynnelsen på kapitalismen.

– Da ble nemlig familien den aller viktigste byggesteinen for samfunnet, fordi familien sikret nye arbeidere og forbrukere, forteller Drangsholt.

Og det er her familiekulten ble skapt – et samfunn der vi dyrker familien.

– Familien var bygget på separate sfærer. Mor skulle være sjefen i hjemmet og tok vare på barn, moral, følelser og emosjonell dannelse. Far dro ut i verden, tjente penger og møtte umoralen og alt det farlige, forteller Drangsholt.

Feminismen truet familien

Da kvinnesaken virkelig begynte å skyte fart rundt 1850, var den store frykten at familien ville lide.

– Mange mente at om kvinner fikk rettigheter, utdannelse og lov til å gjøre de samme tingene som menn, vil de slutte å få barn. Og da var alt tapt. Da er det ingenting igjen av samfunnet. Det var i alle fall det de fryktet den gangen, forteller Drangsholt.

– Derfor var mange mot kvinnebevegelsen og ville ikke ha stemmerett for kvinner.

Midt oppi dette kom altså teaterstykket Et Dukkehjem, der Nora gjør det utenkelige. Ikke bare forlater hun mannen sin, hun forlater også sine egne barn.

Det var derfor stykket ble forbudt i Tyskland. Tyskerne forlangte at Ibsen skrev om slutten, slik at Nora kommer tilbake til familien igjen. Det endte med at Ibsen motvillig skrev det om.

Hva med i dag?

I England, der begrepet familiekulten oppstod, snakker forskerne nå om the cult of the mother, altså morskulten.

Den handler om at kvinner selvfølgelig skal ha utdanning og karriere, men at de i tillegg skal gjøre alt det som mødre tradisjonelt har gjort.

– Du skal klare alt det du skulle ha klart hvis du var hjemmeværende mor, sier Drangsholt.

– I Norge kaller vi det for det tredje skiftet.

Hva er det tredje skiftet?

Det tredje skiftet i norske hjem innebærer usynlige, organisatoriske oppgaver som gjerne faller på mor, ifølge denne saken på forskning.no.

For eksempel å sørge for at barna har klærne de trenger, holde styr på ferier, gaver til skolekamerater, mobilbruk og foreldremøter.

– Menn tar jo fødselspermisjon, og de triller vogn og bytter bleier. Men vi ser at med en gang kvinner og menn blir gift, glir de tilbake til et tradisjonelt kjønnsrollemønster. Kvinner gjør mye mer husarbeid og tar seg mye mer av barna, sier Drangsholt.

Drangsholt har rett i at norske familier har et tradisjonelt kjønnsrollemønster. I fjor gjorde forskere ved Universitetet i Oslo en undersøkelse om hvor mye husarbeid og barnestell norske menn og kvinner gjør.

Kvinner gjør 1,5 flere timer husarbeid og oppgaver knyttet til barna, enn det menn gjør. Men dette endrer seg fremdeles, og samme undersøkelse viser at fedre bruker nesten en time mer hver dag på husarbeid og barnepass enn de gjorde i 1980

– Likevel blir det tredje skiftet stående. Vi har ikke en god nok diskusjon om det dette, mener Drangsholt.

Blomstereng med barn og ektemann

Drangsholt forteller om ny forskning på mødre i romaner, særlig i dystopiske romaner.

Hun mener det illustrerer hvor sterk troen på kvinner som mødre er:

Målet for kvinnene er å kunne beholde barnet sitt uansett hva slags motstand de opplever, om det er krig, naturkatastrofer eller verdens undergang.

For eksempel i romanen a Handmaid’s Tale om tjenerinnen Offred – som senere ble til en TV-serie – er hennes optimale mål å gjenforenes med datteren sin.

– Alt vil bli bra, så lenge mor og barn er sammen, sier Drangsholt.

– I The Hunger Games ser man det samme. Der sier hovedkarakteren Katniss hele tiden at hun ikke vil ha barn.

– Så ender hun likevel opp på en blomstereng med barn og ektemann, forteller Drangsholt.

Kommet lenger i Sverige

Drangsholt mener de har kommet et stykke lenger i Sverige enn i Norge når det gjelder å snakke om akkurat dette – og å skrive romaner om det.

Det finner mye norsk litteratur som problematiserer morsrollen, ifølge Drangsholt.

Men svært få romaner handler om å forlate barna sine, sier hun.

– I Norge er temaet mer at kvinnene føler de ikke gjør nok, og at de ikke klarer å nå morsidealet, sier hun.

– Romanene handler gjerne om mødre som skiller seg og føler at de har tapt. Den ene tingen de skulle klare, har de ikke klart, og de har sviktet barna sine.

Har svenskene mer selvtillit som skriver om at mødre forlater barna fordi de angrer og ikke vil være mødre lenger, eller fordi det ikke ble som de hadde tenkt? spør Drangsholt.

Hun tror det.

– Svenskene drar fortellingen om presset på morsrollen litt lenger enn i Norge.

Det som var uhørt for en kvinne

Finnes det noen norske forfattere som skriver om mødre som forlater sine barn, på den måten Björklund snakker om?

De er i så fall ikke lette å finne.

Men et navn som dukker opp i flere søk, er forfatteren Aasne Linnestå.

Hun har skrevet romanen Hagesang, om forfatteren Sylvia som velger kunsten framfor barna.

– Jeg ønsket å nærme meg noe som på sett og vis er uhørt for en kvinne. Nemlig det å søke sitt eget rom, nærmest betingelsesløst, og uten å dømme henne for dette, men heller legge fram alle de ulike følelsene og refleksjonene hun hjemsøkes av, forteller Linnestå til forskning.no.

Sylvias tilkortkommenhet

Hun opplevde det ikke som tabubelagt å skrive om en kvinne som velger bort familien, og som lar mannen og barna reise bort i ferien, mens hun selv blir hjemme.

– Jeg lar Sylvia være alene en lang sommer, mens mannen Mikkel tar ungene vekk fra den hjemlige misæren. Sylvia velger å bli. Hun prioriterer ikke sine nærmeste, hun velger bort muligheten til å være sammen med ungene i ferien, sier Linnestå.

– I Sylvias tilfelle handler det om en form for tilkortkommenhet når det gjelder de familiære forpliktelsene, og at det mørket hun bærer i seg, og kaoset der, men også skapertrangen, ikke lenger er noe hun makter å ta kontroll over.

Referanse:

Jenny Björklund: Mors forlatelse og queer motstand i det tjueførste århundres svenske litteratur. Palgrave Macmillan. 2021. DOI: 10.1007 / 978-3-030-72892-2, ISBN: 978-3-030-72891-5, https://www.palgrave.com/gp/bo…