Det blir avdekket i det store forskningsprosjektet “Kjønn og makt i Norden”.

Prosjektet ble initiert av Nordisk ministerråd og ledet av NIKK – Nordisk institutt for kunnskap om kjønn.

20 forskere fra de fem nordiske landene har kartlagt og analysert likestilling – eller mangelen på sådan – i de respektive landenes politiske institusjoner og næringsliv. Resultatene av dette omfattende arbeidet ble nylig presentert på en konferanse i Reykjavik.

Av de nordiske parlamentene er det svenske, finske og islandske kjønnsbalanserte, dersom man regner 60-40 prosents representasjon av hvert kjønn som balanse. I Norge og Danmark ligger kvinnerepresentasjonen rett under 40 prosent.

Også sittende regjeringer skårer bra: I alle land er kvinneandelen over 40 prosent, i Finland hele 60 prosent.

Lokalpolitikken langt fra mål

Bildet er likevel ikke entydig positivt. Lokalpolitikken er generelt langt mindre likestilt.

I danske kommuner, for eksempel, har kvinneandelen stått stille på rundt 25 prosent siden 1989. Andelen kvinnelige borgermestre har sunket til 7 prosent. Også de andre landene er langt unna kjønnsbalanse i lokalpolitiske lederposisjoner.

– Lokalpolitikken blir mindre overvåket enn rikspolitikken, og bevisstheten om likestilling har dessuten vært lavere her, forklarer Kirsti Niskanen, forskningsleder på NIKK og leder for prosjektet.

Horisontal kjønnssegregering

Et annet sentralt funn, som betegnes som bekymringsverdig av forskerne, er at det ser ut til å være en tiltakende horisontal kjønnssegregering i politikken.

Med dette menes det at kvinner og menn gjerne jobber med ulike politiske felt. Ifølge forskningsleder ved ISF, Mari Teigen, som ledet den norske delen av prosjektet, er dette ikke minst tydelig på det norske Stortinget.

– Vår gjennomgang viser at andelen kvinner er økende i komiteer som familie og kultur, justis og utenriks, mens andelen menn er økende i finans, forsvar og næring.

– Generelt kan man si at kvinner er svakt representert der store penger forvaltes, sier Teigen.

Næringslivet på stedet hvil

Denne tendensen gjenfinner man ikke minst innenfor økonomi og næringsliv, der kvinner er sterkt underrepresentert i ledende posisjoner. Kvinneandelen i private selskaper varierer mellom 7 og 20 prosent i alle land unntatt Norge.

Statseide selskaper, som stort sett omfattes av likestillingslovgivning, er mer kjønnsbalanserte.

Loven som pålegger ASA-styrer minst 40 prosent kvinner gjør Norge til det store unntaket. Kvinneandelen i styrene har steget fra 2-4 prosent i 1999 til 36 prosent i 2008.

Det gjenstår imidlertid å se hvorvidt kjønnsbalanse i styrene øker andelen kvinner i topplederposisjoner, som er like lav i Norge som i de andre landene.

Offentlig sektors tiltrekning

Ifølge Mari Teigen ser man endringer som kan bidra til mer likestilling i næringslivet.

– Det snakkes mye om at kvinner må velge mer utradisjonelt, men faktum er at kvinner velger stadig mindre tradisjonelt når det gjelder utdanning og yrkesvalg. Menns valg har endret seg mindre, men det har betydning at menn tar mer del i omsorg for barn enn tidligere.

Teigen ser imidlertid samtidig tendenser som virker motsatt vei:

– Vi ser også en type «retradisjonalisering», som innebærer at kvinner som har valgt utypisk, likevel ender opp i kjønnstradisjonelle spor i forbindelse med barnefødsler. Mange kvinner melder overgang fra privat til offentlig sektor, fordi forholdene i det offentlige gjør det lettere å kombinere jobb og familie.

At kvinnene går over til det offentlige, mens mennene blir i mer krevende jobber i det private, bidrar til å forsterke en allerede skeiv arbeidsdeling i hjemmet, tror Teigen.

– Denne prosessen får for lite oppmerksomhet i likestillingspolitikken, sier hun.

Ny kjønnsmakt

I sitt bidrag på Reykjavik-konferansen og til prosjektets sluttrapport forsøker Øystein Gullvåg Holter og Elisabeth Rogg fra Senter for tverrfaglig kjønnsforskning ved Universitetet i Oslo å forklare hvorfor næringslivet har lyktes så mye mindre med likestillingen enn politikken.

– Den store bremseklossen for likestillingsprosjektet ser ut til å være forestillingen om det mannlige hovedforsørgeransvaret, som fremdeles står sterkt. Vi ser en mannlig arbeidslinje som hindrer husholdene i å realisere en likestilling som de aller fleste i dag sier seg enig i, sier Holter.

En av konsekvensene av dette er ifølge Holter at lønnsgapet mellom kvinner og menn er like stort som på 1980-tallet. En annen er at bare halvparten av norske arbeidstakere samarbeider med motsatt kjønn på samme nivå.

Også dette nivået er uendret siden 1980-tallet.

Kombinasjonsmodell i krise

Den mannlige arbeidslinja skaper ifølge Holter og Rogg også problemer for det som gjerne kalles den nordiske kombinasjonsmodellen, det vil si at begge parter i et parforhold er både arbeidstakere og omsorgsgivere.

– Den nordiske modellen er i krise. Det ser vi for eksempel på de høye skilsmissetallene og på det stadig økende sykefraværet, sier Rogg.

Hun understreker at en bærekraftig kombinasjonsmodell forutsetter at vi er bevisste på at den er under sterkt press og at den til og med kan utsettes for tilbakeslag.

Her er hun på linje med Drude Dahlerup, som ledet den svenske forskergruppa. I sitt innlegg beskrev Dahlerup det hun kaller den nordiske barnetro: at Norden er best i verden på likestilling, og at det stadig går framover med likestillingen.

– Vi er ikke forberedt på stagnasjon, og i hvert fall ikke på tilbakeslag. Men realiteten er at likestilling har stagnert på mange områder både i politikk og næringsliv.

– Det drives langt mer offensiv likestillingspolitikk i andre deler av verden, se for eksempel på postkonflikt-landet Rwanda som faktisk har høyere andel kvinner i parlamentet enn alle de nordiske landene, sier Dahlerup.