Nøyaktig tretti år har gått siden Lov om likestilling ble vedtatt i Stortinget.

I paragraf 1, revidert i 2002, heter det at loven «skal fremme likestilling mellom kjønnene og tar særlig sikte på å bedre kvinnens stilling. Kvinner og menn skal gis like muligheter til utdanning, arbeid og kulturell og faglig utvikling.»

Likevel stiller psykolog Eva Magnusson dette spørsmålet:

– Har kvinnefrigjøring blitt erstattet med målsettinger om pappaers deltakelse i barneomsorg, som et feel good-prosjekt? Har vi gått fra å prate om rettferdighet til å snakke om likestilling som noe som skal kjennes bra?

Magnusson er tidligere leder for Kvinnovetenskapligt forum ved Umeå universitet i Sverige.

Kritiske analyser

Spørsmålet stilte hun på konferansen Genusrelationer och förändringsprocesser: Nordisk feminism och genusforskning 2008 i Karlstad nylig.

Og hun viste blant annet til en brosjyre beregnet på å få nybakte svenske fedre til å ta pappapermisjon.

Et flertall av argumentene baserte seg på ideen om at det vil føles bra for pappaen å være hjemme.

Magnusson er en av redaktørene av boken Critical studies of gender equalities, som kom ut tidligere i høst.

Antologien inneholder en rekke kritiske analyser av forestillinger rundt, og bruk av begrepet likestilling, med bidrag fra Norge, Danmark, Finland og Sverige.

Tilslørende begrep


– Likestilling er så forbundet med en tradisjonell politisk tenkning knyttet til kjønn, at begrepet nok tilslører mer enn det avslører om samfunnet, sier Cathrine Egeland.

Hun er forskningsleder ved Arbeidsforskningsinstituttet, og en av redaktørene av boken Kjønnsteori, som nylig kom ut.

Hun mener å se en ny kritikk av begrepet.

– For mange feminister på 1970-tallet var målet kvinnefrigjøring snarere enn likestilling, og da problematiserte man det at likestilling bare handlet om å likestille kvinner med menn, som om det var menn som var målestokken.

– I dag dreier derimot mye av kritikken seg om at likestillingsidealet for eksempel fungerer heteronormativt og klasseblindt, sier Egeland.

Romantisk forestilling

Nettopp likestilling som en heteronormativ felle er det Maria Törnqvist, sosiolog ved Stockholms universitet, skriver om i Critical Studies of Gender Equalities.

Heteronormativt er et uttrykk som beskriver den sosiale normen og institusjonaliserte antagelsen om at alle mennesker i utgangspunktet er heterofile, og at avvik fra dette er unormalt og tillært.

Törnqvist har analysert hvordan begrepet «likestilling» endret valør i Sverige i forbindelse med diskusjonen om kvotering av kvinner inn i politiske forsamlinger.

Fra å være en tilsynelatende umulighet på 1980-tallet, fikk kvotering i likestillingens navn et slags mulighets- og romantikkskimmer på 1990-tallet, mye takket være begrepet «varannan damernas».

Dette refererer til tradisjonell dans, hvor det er vanlig at mennene byr opp damene. Av og til endres reglene på dansegulvet, slik at kvinnene får by opp mennene, men bare annenhver dans.

Ved å pakke likestillingstiltak inn i en romantisk forestilling hentet fra dansegulvet, som henspilte på nære relasjoner mellom kvinner og menn, fikk det likestilling til å virke litt mindre politisk farlig.

Dette fikk imidlertid flere bi-effekter. Det ble for eksempel viktig for kvinner som kritiserte den skeive kjønnsfordelingen å samtidig understreke at de ikke hadde noe imot menn.

Mangler fakta

Alder og kjønn er de to tverrgående variablene Likestillings- og diskrimineringsombudet (LDO) har mest kvantitativ kunnskap om, ettersom dette er fakta som finnes i det aller meste av statistikker, og som det er relativt ukomplisert å etterspørre.

Verre er det å få fakta om for eksempel funksjonsevne, seksuell orientering og etnisk minoritetsbakgrunn, dels fordi dette regnes som sensitiv informasjon, og dels fordi kategoriene plutselig blir langt mer problematiske.

– Vi har mest forskning på «vanlig» kjønnslikestilling, og med en gang man ønsker noe på de andre minoritetsgruppene som LDO jobber i forhold til, er det ikke lett å få tak i tall og data, i alle fall ikke med samme bredde.

– Men alt henger jo sammen, og i LDOs arbeid handler ikke likestilling bare om kjønn lenger. Samtidig er det viktig å huske på at dette går begge veier, der tall for kjønnslikestilling også kaster lys over andre felt, understreker Ylva Lohne, seniorrådgiver i Samfunnsavdelingen.

Sosial dumping

Hos ombudet etterspørres altså interseksjonelle analyser og det de kaller prosesskunnskap, og ikke bare tilstandskunnskap.

– Det er ikke noe nytt at det er mange måter å være kvinne og mann på. Og jeg tror at fokus på mindre grupper også vil kunne avdekke noen av de større prosessene som ligger bak og styrer det at kvinner generelt kommer dårligere ut.

– De mange diskriminerende prosessene har noe til felles, tross alt, sier Eero Olli, rådgiver i Samfunnsavdelingen i LDO.

På spørsmål om hva slags forskning de konkret ser at mangler, svarer Bjørg Unstad, leder av Samfunnsavdelingen, at de gjerne hadde sett at det ble forsket mer på hvem samfunnet bruker ressurser på og hvordan.

– Hvor går fellesskapets midler? Hvordan bruker idretten sine midler, for eksempel? Akkurat dette er noe vi nå har fått forskere ved Idrettshøyskolen til å se på for oss, og resultatene av undersøkelsen publiseres om ikke så lenge, forteller Unstad.

Ylva Lohne hadde gjerne sett at ombudet fikk mer kunnskap om for eksempel sosial dumping.

– Vi vet at det finnes blinde flekker og usynlige mennesker. Og vi vet at unge, kvinner og mennesker med en etnisk minoritetsbakgrunn er overrepresentert i visse næringer der det forekommer sosial dumping.

 – Men vi vet ikke nok. Og så lenge vi vet så lite som vi gjør, er det vanskelig å gjøre noe med problemet, sier Lohne.