«‘Sigurd’: Selv om det er … i hvert fall på papiret, likestilling ellers og sånn, så er det på en måte fremdeles så innmari skeivt i forhold til den rollen som mor har i forhold til barna.

At hun liksom – det føles – i en sånn situasjon som jeg er i nå, så føles det mer rettferdig og mer selvfølgelig for eksen at selvsagt så kan hun ta barna fritt – eller de skal være hos henne. Og det er hjem, liksom – [mer] enn det er for meg, på en måte.

Jeg kan ikke med like stor selvfølgelighet si at de er mine, på en måte. Så det er så dypt foranka i kulturen og i fordelinger og permisjon og alle disse greiene her. Altså det er så innmari dype mønstre.»

– Det jeg vil vise i denne avhandlingen er hvor ulike rammer mødre og fedre har for foreldreskap etter samlivsbrudd. Jeg er lei av skyttergradsposisjonene i denne debatten, og vil heller kritisere hvordan kulturen fortsatt har ulike handlingsrom for menn og kvinner i forhold til omsorg for barn, sier Knut Oftung.

Han har nylig disputert med avhandlingen Skilte fedre. Omsorg, mestring og livskvalitet, hvor Sigurd er en av 19 skilte fedre som er intervjuet.

I vår kultur er det fortsatt slik at når en far har mye samvær med barna sine sammenlignet med andre fedre, har moren til disse barna lite samvær sammenlignet med andre mødre. Det er fordi de fleste fedre velger mellom 0 og 50 prosent samvær, mens mødre velger 50 til 100 prosent.

­– I et likestillingsperspektiv er det et tankekors at det er sånn, mener Oftung.

Ulike former for farskap

Gjennom historien har idealet for farskap endret seg. Men selv om et nytt ideal oppstår, forsvinner ikke nødvendigvis de gamle formene som valgmulighet. Oftung har intervjuet 19 skilte fedre, og har gjennom dette materialet identifisert det han kaller tre ulike script for farskap. Script er kulturelle «oppskrifter» som er en tilgjengelig som handlingsmåter i en gitt situasjon.

De tre scriptene Oftung identifiserte blant sine informanter er forsørgerfaren, hjelpe–til-faren og den likestilte faren.

Forsørgerfaren har hovedansvar for familiens inntekter, mens mors hovedansvar er omsorg. Hjelpe–til-faren deltar i omsorgsarbeidet, men hovedansvaret ligger fortsatt hos mor, mens far her står for en større del av lønnsinntekten. I familier med den likestilte faren deles omsorgsansvaret likt mellom foreldrene.

Oftung valgte ut noen informanter som tilsynelatende hadde et godt fungerende samværssystem, og andre som hadde det mer problematisk.

Da det kom til stykket, viste det seg imidlertid at grensene mellom disse ikke var så klare: Noen av dem som i en periode hadde hatt det problematisk hadde etter hvert fått orden på avtalene, mens andre kunne fortelle om perioder med problemer, selv om det på papiret så greit ut.

– Jeg hadde en hypotese om at mye samvær er bra, at det er noe som gir bedre livskvalitet og mestringsfølelse etter et samlivsbrudd. Men jeg fant at det er mye mer komplekst enn som så, og at mestring og livskvalitet også må knyttes til forventninger man har til det å være far, sier Oftung.

Forventning viktigere enn mengde samvær

Tilgjengeligheten av flere måter å være far på skaper problemer for fedre som har et annet ideal for sitt farskap enn det de har mulighet til gjennom samværsavtalen.

– To fedre med samme samværsprosent kan oppleve situasjonen helt forskjellig, avhengig av hvilket script de styrer etter. Et eksempel er faren som ønsker å være likestilt med mor, men som ikke får 50 prosent samvær, og som blir deprimert av dette, forteller Oftung.

En annen far, som fulgte hjelpe-til-scriptet for farskap, var derimot godt fornøyd med «vanlig samvær», det vil si annenhver helg og en dag i uka, og ble glad og stolt over at mor ringte og ba ham hjelpe til med bursdager eller informerte om ting som skjedde på skolen.

– Den faren som er i stand til å koble seg inn og ut av farskapet på tradisjonell måte har det bedre med situasjonen, men den andre faren er jo en pådriver for likestilling. Han lever mer opp til moderne idealer for farskap, men synes situasjonen er trist, påpeker sosiologen.

Å bytte script for farskap

Noen fedre kunne tilsynelatende skifte script for farskap når situasjonen krevde det.

Et eksempel er Nils, som i tiden etter skilsmissen har hatt nærmere 40 prosent samværstid med de tre sønnene, og vært godt involvert i deres hverdagsliv. Nå har barnas mor bestemt seg for å flytte langt vekk med de tre sønnene, noe som vil endre Nils’ måte å være far på radikalt.

– I løpet av intervjuet skifter han script fra den likestilte faren til forsørgerfaren. Det er klart han syns det blir vanskelig, men det finnes et helt sett av handlingsmåter han kan gripe til når han nå blir far på en helt annen måte, forteller Oftung. Nils vil trene mer, finne seg en hobby – i tillegg til at han ønsker å reise og være med på spesielle dager i sønnenes liv, og passe på at all informasjon i forhold til skole og annet også vil nå ham.

– Jeg ble overrasket over det store spennet i hva fedrene kunne trekke veksler på av farskulturer i sine fortellinger, og hvor lett noen av dem kunne gå fra et script til et annet, sier sosiologen.

Frakobling som mulighet

Enda mer ekstrem enn Nils’ bytte av script er fortellingen til Magnus, som har gått fra et helt likestilt foreldreskap under samlivet, til hovedomsorg rett etter skilsmissen, via annenhver helg-samvær til han i dag ikke ser sønnen i det hele tatt. Magnus forteller at dette er til å leve med.

Da mor tok med seg sønnen og flyttet en time unna, og samværet ble redusert til annenhver helg, opplevde faren at sønnen forandret seg så mye under mors påvirkning, at samværet bare ble slitsomt. Magnus vokste dessuten selv opp uten å ha kontakt med sin far, og ser på det å kutte kontakten med sin egen sønn som en mulig løsning på det han opplever som en vanskelig situasjon.

Både hos mødre som flytter, og fedre som ser barna sine flytte vekk, finnes ideen om at far kan endre måten å være far på, ifølge Oftung.

– Det interessante her er ikke om noen mødre er dårlige mennesker fordi de flytter, eller om fedre er dårlige fedre fordi de kutter kontakten. Det likestillingspolitiske spørsmålet er: Hva slags systemer ønsker vi at det skal være mulig for fedre å velge innenfor? Det ligger en ubearbeidet diskusjon her, om hva slags foreldreskap vi skal akseptere, mener forskeren.

– Jeg vil kritisere at kulturen vår gjør det mulig for fedre å koble seg av og avvikle forholdet til barnet. Denne muligheten kommer som en følge av fedres tradisjonelle forsørgeransvar og oppgaver i arbeidslivet, sier Oftung. Det at ideen om forsørgerfaren fortsatt er tilgjengelig som script for farskap gjør at det er mulig i løpet av få år gå fra å ha hovedomsorg for barnet sitt til å kutte kontakten.

– Hvilken mor ville gjort det samme, spør Oftung.

Kampen for hverdagen

«‘Bernt’: Nei, altså jeg synes jeg ble skvisa mellom barken og veden, ja du kan, jeg kan prøve å kjøpe henne ikke sant? Med fine gaver. Men hva gir det. Det er ikke den type barn jeg har lyst til å ha, altså det er hverdagstingene som er så viktig og begynner du på den galeien så er du fort over i helgepappa likevel. Da har du tapt.»

Ikke bare mengden samvær er viktig, det betyr også noe hva slags dager far er sammen med ungene. Spesielt er det viktig for de fleste fedrene å unngå å være «tivolipappa».

Mange av fedrenes fortellinger handlet derfor om restaurering av hverdagen, etter det nederlaget som en skilsmisse kan oppleves som. Det er ofte far som flytter ut, vekk fra barnas venner og nabolag, og som lett føler seg som en «nummer 2-forelder».

– De ønsker bekreftelse gjennom den rene relasjonen til barnet; barnet skal elske dem for det de er. Kjærligheten skal ikke være «kjøpt» med kino og McDonalds, sier Oftung.

En viktig del av hverdagen er også det å få med seg alle beskjeder som gjelder barnets liv.

«‘Per’: En annen ting er at jeg også har vært den som har fulgt opp helsestasjonen, legeavtaler, alle sånne ting, pluss skole, og plutselig så fikk ikke jeg info fra skolen! Det var jo helt … Og jeg ringte inn til kontoret, og sa at jeg skjønner at dere kan ikke ha oversikt over hvordan folk bor, men kan ikke du sette meg på lista. Jeg fikk fortsatt ingen ting. Det var helt sånn underlig. Når man er langt nede, og sånne små ting som det, at du føler at det var et viktig info og foreldremøte i går, hvorfor var ikke du der? Og så tar man det på seg; hvorfor kunne ikke jeg ha forsøkt å finne ut av det da»

– Far blir ofte avhengig av at mor husker å formidle alle beskjeder, og det kan være vanskelig selv med den beste vilje. I denne situasjonen er det mye som står på spill, og det er lett å føle seg marginalisert og at relasjonen til barnet glipper. Kampen for det hverdagslige kan gjøre det veldig viktig å få det samværet, de helgene som er avtalt, mener Oftung.

Se også:

Se også artikkelen Vil være mer enn helgepappaer som omhandler samme doktoravhandling.