Slik vil staten at du skal ha sex

Gjennom seksualundervisningen i skolen har staten forsøkt å kontrollere unges seksualitet. Særlig jenter har fått et stort ansvar, både for sin egen og for gutters seksualitet, ifølge historiker Kari Nordberg.

Publisert
Plansjene fra Otto Lous Morhs veiledning fra 1935 om forplantningslære la vekt på anatomi og naturvitenskap. Plansjene eies av Oslo skolemuseum. (Foto: (Illustrasjon: Oslo skolemuseum))
Plansjene fra Otto Lous Morhs veiledning fra 1935 om forplantningslære la vekt på anatomi og naturvitenskap. Plansjene eies av Oslo skolemuseum. (Foto: (Illustrasjon: Oslo skolemuseum))

Det var særlig de unge piker som trengte kunnskap om hvordan forplantning foregår, mente legen Otto Lous Mohr.

Han forfattet lærerveiledningen Forplantningslære som var et fag i våre skoler fra 1935. Der lærte unge jenter at det å være for imøtekommende overfor en mann, lett kunne oppfattes som en oppfordring.

«Det blir derfor de unge piker selv som kommer til å måtte trekke grensen. Utallige tragedier kan føres tilbake til simpel uvitenhet på dette meget vesentlige punkt.»

Også i statens nye veiledning fra 1962 ble det igjen understreket at jenta måtte være observant, så hun unngikk å «føre gutten opp i en situasjon som han ikke mestrer.» Mannens kjønnsdrift var styrt av trang til utløsning, het det. Kvinnens kjønnsdrift var styrt av trang til ømhet.

‒ Utfra sin tid er ikke dette spesielt overraskende, sier historiker Kari Hernæs Nordberg, som nylig disputerte med avhandlingen Ansvarlig seksualitet: Seksualundervisning i Norge 1935-1985.

‒ I dag er det lett å tenke «jøss, så umoderne». Men man skal ikke underkjenne den frykten som var forbundet med seksualitet, og at konsekvensene for unge jenter som ble gravide var store. Det var vanskelig å få abort, og svært krevende å være ugift mor. Det gjorde at man tenkte annerledes, sier hun. 

Skolen viser den ideelle seksualiteten

Seksualitetshistorien har så langt vært mest opptatt av det som bryter normer. Særlig homoseksualitet har vært gjenstand for mye forskning.

Nordberg har i stedet valgt å fokusere på den seksualiteten staten har godkjent, og promotert.

Hovedkilden til avhandlingen er fire offisielle lærerveiledninger, fra 1935, 1962, 1974 og 1984.

Kari Hærnes Nordberg har forsket på den seksualiteten staten godkjenner; den barna får undervisning om på skolen. (Foto: Ida Irene Bergstrøm)
Kari Hærnes Nordberg har forsket på den seksualiteten staten godkjenner; den barna får undervisning om på skolen. (Foto: Ida Irene Bergstrøm)

‒ Skolen representerer den ideelle seksualiteten. Det handler om å sette grenser for det som er ansvarlig og normalt, sier historikeren.

Seksualundervisning handler derfor om politikk, mener Nordberg. Gjennom skolen forsøker staten å forme de unges seksualitet i det myndighetene mener er en ansvarlig retning.

‒ Det er en måte for staten å sette rammer for hvordan den enkelte bør utforske seksualiteten.

Med den første veiledningen fra 1935, skulle elevene få nøytral kunnskap om forplantning gjennom naturvitenskapen. I 1984 handlet seksualitet om identitet, og seksualundervisning om refleksjon over hvem man er som menneske.

Pirre eller stagge fantasien

Men historien begynner litt før 1935.

Mot slutten av 1800-tallet ble seksualitet og moral intenst debattert i Norge og Skandinavia. Samfunnet var i endring, og det var ikke lenger gitt at man kunne kontrollere seksualiteten gjennom familien, religionen og æren.

Ekteskapsløftene hadde gradvis fått en svekket stilling, og mange menn forlot gravide kvinner i stedet for å gifte seg med dem. Bohembevegelsen som vokste fram, ville ha fri seksualitet.

I takt med framveksten av folkeskolen fra 1889 kom så de første forslagene til seksualoppdragelse for barn.

‒ Sekularisering og individualisering gjorde det nødvendig å regulere seksualiteten på nye måter. Skolen som institusjon åpnet opp for nye kontrollformer, sier Nordberg.

 (Foto: Microstock, gwimages)
(Foto: Microstock, gwimages)

At barna kunne påvirkes var alle enige om. Spørsmålet var om kunnskap om kjønnslivet ville pirre eller stagge fantasien.

Leger og lærere var pådrivere

Det trengte overhodet ikke å være pirrende, mente Otto Lous Mohr, professor i anatomi.

En «fengslende korrekt fremstilling er sikker på å vinne elevenes rent saklige interesse», mente han. For øvrig var det viktig at navnet på faget ikke hadde noe med seksualitet å gjøre.

Forplantningslære handlet ikke om følelser, det handlet om naturvitenskap. Om paringsorganer som virker og har en funksjon. Akkurat som hos dyrene.

‒ Det var leger og lærere som jobbet for å få inn dette i skolen, forteller Nordberg.

‒ De så hvordan særlig unge jenters liv kunne gå til grunne fordi de ikke visste nok om dette. Å tie om seksualitet og ikke gi barna denne kunnskapen var ikke hensiktsmessig. Da hadde de ingen kontroll over barnas seksualitet.

Mohr mente seksualundervisning i skolen var nødvendig fordi endrede samfunnsforhold krevde det. Jenter hadde fått mer selvstendighet, og gutter og jenter møttes i friere omgangsformer. Dessuten hadde samfunnet fått mer kunnskap om menneskets natur enn før.

Og med denne kunnskapen kunne elevene – særlig jentene – forstå potensielle seksuelle situasjoner og avstå fra disse.

De kristne protesterer

1930-tallets forplantningslære førte ikke til noen store kontroverser, og ble delvis glemt under krigen. Debatt ble det ikke før i 1950, da Kirke- og undervisningsdepartementet sendte ut et rundskriv om at opplæring i forplantningslære var obligatorisk.

Det var særlig kristne stemmer som førte ordet. Seksualitet kunne ikke reduseres til biologi og forankres i det dyriske, hevdet de. Det måtte forankres i menneskelige verdier, i familien.

Otto Lous Mohr ville ikke være moraliserende i sin undervisning. Det ville de kristne.

Pietistiske teologer advarte mot det de kalte seksualistene, som fremstilte mennesket som «et kjempemessig kjønnsorgan», mens andre kristne pedagoger jobbet frem alternative familiebaserte veiledninger.

‒ Familieperspektivet passet godt inn i tidens kjernefamilieprosjekt, og det var ikke sånn at mange i Arbeiderpartiet ønsket at sex skulle finne sted utenfor ekteskapet. Men i stortingsdebattene kommer innvendingene først og fremst fra Kristelig folkeparti, forteller Nordberg.

Bilder fra veiledningen om seksualundervisning fra 1984. Anatomi er mindre viktig, relasjoner og samliv står i fokus. (Foto: (Illustrasjon: Oslo skolemuseum))
Bilder fra veiledningen om seksualundervisning fra 1984. Anatomi er mindre viktig, relasjoner og samliv står i fokus. (Foto: (Illustrasjon: Oslo skolemuseum))

‒ Sverige inkluderte undervisning om prevensjon i skolen på 50-tallet. Her var ikke den kristne bevegelsen like sterk som i Norge, der den kristne motstanden bidro til at prevensjon ikke ble inkludert før utpå 70-tallet, sier hun.

Krevde prevensjonsundervisning

Den neste statlige seksualveiledningen ble utgitt i 1962, nå med et tydelig innslag av det kristne familieperspektivet. Ordet forplantningslære bestod, prevensjon var ikke et tema.

Men teksten var forfattet ti år før den omsider ble utgitt. På den tiden hadde samfunnet beveget seg og veiledningen var utdatert lenge før den kom på trykk. Nordberg har ingen annen forklaring på somlingen enn at temaet var og er betent.

Allerede i 1948 hadde de berømte amerikanske Kinsey-rapportene vist at det var stor forskjell mellom moralsk akseptabel sex og den sexen folk faktisk hadde.

Sosiolog Erik Grønseth kritiserte veiledningen, og startet en rasende debatt om seksualundervisning da han på radio i 1963 krevde at kunnskap om prevensjon måtte inn i skolen. Skolen måtte forholde seg til at ungdommene ikke ventet med å ha sex til ekteskapet, mente Grønseth.

Mer enn 3000 opprørte lærere skrev under på et brev til de norske biskopene og ba om hjelp til å redde folket fra «åndelig, fysisk og moralsk forfall», som de mente Grønseth sto for.

‒ Ideen om at seksualitet kan være frigjørende var sterk på 60-tallet, sier Nordberg.

‒ Men myndighetene måtte ha noe kontroll over den frie seksualiteten også.

Tenåringsgraviditeter var rundt 1970 blitt et utbredt fenomen, og de fleste som fikk dispensasjon til å gifte seg før giftealderen var nettopp gravide tenåringsjenter. Det ble sett på som et sosialt problem.

Kan ikke bare hoppe til sengs

Igjen tok det lang tid før det kom en ny veiledning.

‒ Det er ikke lett å lage planer og skrive noe om seksualitet som de fleste er enige i. Mitt inntrykk er at det var et emne skolemyndighetene syntes var vanskelig å håndtere, sier Nordberg

Selv om normer skulle problematiseres og seksualiteten være fri og kunne nytes, måtte skolen ha en tanke om hva som var ansvarlig seksualitet.

‒ Noen mente fortsatt at det ansvarlige fant sted innenfor ekteskapet. For andre handlet det om å bruke prevensjon. Men det måtte være gjennomtenkt. De unge skulle ikke bare hoppe til sengs med noen. Det var implisitt i 1974-veiledningen at man skal være seg veldig bevisst på at det er det man ville, sier Nordberg.

Monogamt parforhold er fortsatt idealet

Veiledningen fra 1974 la vekt på samliv og representerte et brudd med det som hadde vært. Familien var fortsatt viktig, men den skulle være likestilt. Prevensjon er nevnt, men det var først med abortloven i 1978 at prevensjon ble et tilnærmet ukontroversielt tema.

Veiledningen fra 1984, den siste Nordberg har sett på, førte ikke til debatt. Selv om den kom etter abortloven, er abort likevel ikke et stort tema. Det er derimot prevensjon, som skal forebygge abortene.

Nytt av 80-tallet er også at sivilsamfunnets organisasjoner ble trukket inn i arbeidet, som for eksempel forløperen til Landsforeningen for lesbiske, homofile, bifile og transpersoner, DNF-48.

Idealet om individet som tar bevisste valg om sin seksualitet er fortsatt gjeldende.

Først i 1984, etter at Norge har innført fri abort, blir prevensjon et tilnærmet ukontroversielt tema. Men fortsatt er det monogame parforholdet idealet, og man må tenke seg nøye om før man har en one night stand. (Foto: Colourbox)
Først i 1984, etter at Norge har innført fri abort, blir prevensjon et tilnærmet ukontroversielt tema. Men fortsatt er det monogame parforholdet idealet, og man må tenke seg nøye om før man har en one night stand. (Foto: Colourbox)

‒ Historien viser at vi til ulike tider har forskjellige måter å styre befolkningen på. I dag skal ungdommene finne ut av det selv, men etter å ha utforsket i ungdomstida skal de ende opp i et stabilt monogamt parforhold. Ikke nødvendigvis innenfor ekteskapet, men det er helt klart idealet, sier Nordberg.

Alltid et element av kontroll

Nordberg understreker at utviklingen også er en historie om økt frihet.

‒ Prevensjon og abort gir helt klart større valgfrihet, særlig for kvinner. Vi skal ikke undervurdere betydningen det har hatt. Men i skolen er det alltid et element av å forme og kontrollere de unge. Og med økt valgfrihet handler seksualundervisningen i stadig større grad om selvstyring.

Nordberg har sett på seksualundervisning frem til begynnelsen av 80-tallet, før samfunnets fokus på seksualitet har gjort kildematerialet uendelig, og før hiv-epidemien, fokus på seksuell vold og debatt om minoriteters seksualiteter. Men hun tror ideologien om selvstyring i henhold til samfunnets normer fortsatt er rådende.

‒ Du skal være selvstendig, du kan gjøre opprør, det er sunt. Men myndighetene ønsker ikke noe frislipp.