Slik spør sosiolog Synnøve Jahnsen.

Politiets arbeid retter seg hovedsakelig mot bestemte utenlandske miljøer, først og fremst vestafrikanske og østeuropeiske, og mot asiatiske kvinner som opererer på innendørsmarkedet.

Politiet antar at det er kvinner i disse miljøene som særlig er utsatt for tvang.

Når noen grupper blir prioritert, blir andre grupper nedprioritert, mener forskeren.

Sexkjøpsloven er uklar

Jahnsen mener det er uklart hvem sexkjøpsloven skal beskytte.

Skal loven beskytte alle prostituerte, eller de som er utsatt for menneskehandel, eller det norske samfunnet som helhet? Denne uklarheten gjorde at man fikk loven igjennom, mener forskeren.

Lovforkjemperne knyttet argumentene sine til kampen mot menneskehandel. Det var en vellykket strategi, men det har også  gjort skillet mellom prostitusjon og menneskehandel uklart.

Det gir mye rom for tolkning for sosialarbeidere, politiet og andre som skal sette loven ut i live.

Holdningsendring hos politiet

Jahnsen har i sin ferske doktorgradsstudie sett spesielt på politiets innsats mot prostitusjon og menneskehandel.

Over lengre tid fulgte hun innsatsen til spesialenheter i Oslo og Bergen. I tillegg intervjuet hun politifolk i ulike stillinger.

Innsatsen mot prostitusjon har gått fra å være lite prioritert, gjerne omtalt som kjerringarbeid, til å bli kriminalitetsbekjempelse som gir intern status og anerkjennelse.

– Det har vært en holdningsendring i norsk politi. I dag tar de utnyttelse av prostituerte mer på alvor. Det er mindre aksept for å vitse bort problemet, sier Jahnsen.

Hun mener dette ikke er en direkte konsekvens av sexkjøpsloven, men en holdningsendring som kommer gjennom å se prostitusjon som en del av de organiserte kriminelle miljøene.

Jahnsen mener at heller ikke opprettelsen av spesialenheter og kursing av politifolk kommer som en direkte følge av loven.

Forskningen hennes viser at sexkjøpsloven ikke har ført til andre politimetoder enn det man kunne forvente dersom man ikke har en slik lov.

Et eksempel er Oslo-politiets «Operasjon husløs». Ved å slå til mot kjente bordeller og tvinge dem til stadig å skifte oppholdssted, håper de å svekke muligheten for prostitusjonsvirksomhet. Denne metoden brukes også i andre europeiske land der man ikke har et generelt forbud mot kjøp av sex.

En rapport fra Fafo har vist at Operasjon husløs faktisk fører til at kvinner i prostitusjon ikke tør anmelde vold.

Organisert kriminalitet er hard-core

Politiet har jobbet med prostitusjon lenge, helt siden begynnelsen av 1980-tallet.

– Enkelte politifolk har vært veldig opptatt av å bygge relasjoner med de prostituerte, og har jobbet målrettet med å få tillit i prostitusjonsmiljøet. Dette har de gjort både med og uten ledelsen i ryggen, forteller Jahnsen.

– Utover 90-tallet jobbet sosialtjenestene og politiet sammen for å få opp antallet anmeldelser av voldtekter og annen fysisk eller seksualisert vold. Samarbeidsformene var delvis ad hoc og personavhengige, og delvis formalisert.

Med den nye sexkjøpsloven har innsatsen blitt mer hard-core. Samarbeidet og tilliten mellom politiet og prostitusjonsmiljøet ble satt på prøve, ifølge forskeren.

– Et skarpt fokus på menneskehandel, framfor vold i prostitusjon, har skapt avstand mellom tidligere samarbeidspartnere. Politiet måles på antall domfellelser og bøter, ikke på hvor mange ran og voldtekter de forhindrer.

Jakten på verdige ofre

Samtidig er det få som faller innenfor politiets trange definisjon av hva et offer for menneskehandel er. Når politiet leter etter personer som viser klare tegn til at de er tvunget eller lurt til å bli prostituerte i Norge, faller mange utenfor.

Mye menneskehandel foregår i et grenseland mellom tvang og fri vilje, hvor kvinner, menn og transpersoner ser prostitusjon som den beste eller eneste utveien i en desperat situasjon, ifølge Jahnsen.

– For mange er kanskje ikke prostitusjonen i seg selv det største problemet. For noen kan prostitusjon være løsningen på et problem, sier forskeren.

– Politiet leter etter verdige ofre, men ingen prostituerte synes å være gode nok, med mindre de ble kidnappet og låst inne i en kjeller. Det er et stort gap mellom den styrende ideologien og den kaotiske virkeligheten politiets innsats foregår i, der menneskeskjebner er mer sammensatt og fortellingene mer komplisert.

Tør ikke anmelde

De kvinnene som blir sett på som mest sårbare og utsatte for kriminalitet, er de som i minst grad tør kontakte politiet etter lovendringen. Det forteller de ansatte ved hjelpetiltak, som Jahnsen har intervjuet.

– Noen av de prostituerte misforstår, og tror det er forbudt å selge sex. Men hovedproblemet for mange er at de ikke har lovlig opphold i Norge. De vet at risikoen for å bli kastet ut av landet er stor, hvis de kontakter politiet.

I henhold til internasjonale avtaler har ofre for menneskehandel rett på en «refleksjonsperiode». Det betyr at personer som antas å være utsatt for menneskehandel, kan søke Utlendingsdirektoratet om midlertidig arbeids- eller oppholdstillatelse i seks måneder. Tillatelsen kan utvides til 12 måneder, hvis forholdet politianmeldes, slik at personen er tilgjengelig under etterforskning og ved en eventuell rettsak.

– I denne perioden har de prostituerte rett på beskyttelse, også bolig og livsopphold. Det er utviklet gode tiltak, men alt er midlertidig, sier Jahnsen.

– Det er ingen intensjon om at beskyttelsen skal gjøres permanent. Og man kan derfor si at det i stor grad dreier seg om å utsette et utkastelsesvedtak. Sett slik er systemet til for å hjelpe rettsapparatet, ikke den prostituerte. Det er ikke nødvendigvis slik at det er et en til en forhold mellom hva som gagner det norske samfunn og hva som er godt eller hensiktsmessig i en gitt livssituasjon. Dette er et tradisjonelt politisk dilemma, men i dette feltet blir konsekvensene av politikken som føres ofte svært dramatiske.

Mangler rettssikkerhet

Det er mulig for kvinnene å søke asyl, på lik linje med andre. Men det får de bare om de kan bevise at de er i  alvorlig fare om de blir sendt tilbake til opprinnelseslandet. Dersom kvinnen kutter båndet til prostitusjonsmiljøet, vil den norske staten anse henne som trygg, og sende henne ut av landet.

– Jo flinkere hjelpeapparatet er til å få folk ut av miljøet, jo svakere er grunnlaget for å få varig opphold, sier Jahnsen.

– Man har prøvd å lage et apparat for de mest ekstreme tilfellene. Men om man ser mer helhetlig på prostitusjonspolitikken som føres, og ikke bare fokuserer på rettighetene til ofre for menneskehandel, er rettssikkerheten for ikke-norske borgere svært begrenset.

Ofre med «feil pass» utvises

Kvinnene det gjelder har reell grunn til å være redde for utvisning. Det viser for eksempel to gruppevoldtektssaker fra mars i år. I den ene ble ni nigerianske prostituerte kastet på gata etter å ha anmeldt voldtekt. I den andre ble tre utenlandske prostituerte sendt ut av landet etter å ha anmeldt ran og knivstikking.

– Dette er mennesker som er blant de aller mest sårbare i vårt samfunn, og som ses som et lett bytte for voldsmenn og vinningsforbrytere. I stedet for å gi dem tilgang til vårt velutbygde helsesystem med ekspertise på krise og traumebehandling, gir vi dem altså et utvisningsvedtak, sier Jahnsen.

– Disse sakene er skumle fordi de viser hvordan den norske stat møter voldsofre med «feil» pass. Sakene illustrerer offentlig godkjent forskjellsbehandling. Bestemte grupper behandles som annenrangs og møtes ikke med samme verdighet som andre.

Jahnsen mener at utlendingsloven er viktigere enn sexkjøpsloven om man vil forstå den norske statens arbeid mot prostitusjon.

– Politiet måles ikke på sin evne til å forebygge vold i prostitusjonsmiljøet. De måles på andre ting; iverksatte utlendingsvedtak, mener Jahnsen.

– Men det er vanskelig å bekjempe vold i prostitusjonen med dette fokuset. Man griper heller ikke inn i forholdene som gjør disse personene sårbare i utgangspunktet.

Fordummende debatt

Allikevel er det sexkjøpsloven, ikke utlendingsloven som diskuteres i offentligheten.

– Det virker som lovens forkjempere vil holde diskusjonen om prostitusjon enkel. De er opptatt av å opprettholde et bestemt virkelighetsbilde for å forsvare sexkjøpsloven. Når debatten er såpass fastlåst og polarisert, blir den fordummende, mener Jahnsen.

Det transnasjonale prostitusjonsmarkedet kommer også av at politikerne ikke klarer å håndtere arbeidsmigrasjon i Europas indre marked. Jahnsen vet om utenlandske prostituerte som kom til Norge på jakt etter legalt arbeid, fordi de mistet jobben som følge av finanskrisen i Europa. Innvandrerkvinner var de første som måtte gå da krisen rammet. Disse kvinnene er ikke ofre for menneskehandel i politiets definisjon, og systemet er ikke tilpasset å skulle håndtere denne type arbeidsmigrasjon.

– I den norske debatten holdes enkeltindivider til ansvar, enten det er bakmenn eller de prostituerte. Fokuset på de strafferettslige virkemidler forhindrer en reell samfunnsdebatt om de sosiale og økonomiske forholdene som gjør at kvinner og menn går til torgs med sin seksualitet som handelsvare.

– Det er mange ulike grunner til at personer selger og kjøper sex. Samtidig er det ikke til å stikke under en stol at vi som samfunn sitter og ser på at store grupper kvinner i dag sluses inn i sexkjøpsmarkedet, i stedet for å erkjenne hvordan global urettferdighet, et mislykket innvandringsregime og inngrodde holdninger setter store gruppers helse og liv på spill. Situasjonen vi står overfor er skapt i møtet mellom nyliberal arbeidsmarkedspolitikk, rasisme og en streng innvandringspolitikk, avslutter Jahnsen.

Referanse:

Synnøve Økland Jahnsen: Innestengt eller utestengt? Norsk prostitusjonspolitikk og kampen mot menneskehandel. Universitetet i Bergen. (doktorgrad).