Resolusjonen ble vedtatt av FNS sikkerhetsråd i oktober år 2000 og har medført endringer, men fremdeles er det problemstillinger å ta tak i.

– Nå må anekdotisk kunnskap og ubelagte påstander om temaet erstattes av forskning, mener PRIO-forsker Torunn L. Tryggestad.

Deltakelse og innflytelse

– Før 2000 var kvinners ve og vel definert ut av sikkerhetsbegrepet. Hvordan kvinner hadde det under og etter krig og konflikt var nærmest et privat anliggende, som ikke hadde noe med fred og sikkerhet å gjøre.

– Da 1325 ble vedtatt, endret dette seg. Nå kan ambassadører i Sikkerhetsrådet vanskelig holde taler om internasjonal fred og sikkerhet uten å nevne kjønnsaspektet, sier hun.

I oktober er det altså ti år siden FN-resolusjon 1325 ble vedtatt. Målet var å øke kvinners deltakelse og innflytelse i arbeidet med å forebygge, håndtere og løse konflikter.

Resolusjonen skulle også bidra til å ivareta kvinners menneskerettigheter under flukt, i krig og konflikt, samt integrere kjønnsperspektivet i fredsbyggende arbeid.

– Tar tid

Mens Tryggestad oppsummerer at det har skjedd store endringer i hvordan man ser på kvinners sikkerhet i FN-systemet, har andre, særlig feministiske aktivister, hevdet at man har oppnådd mindre enn forventet i 1325s levetid.

Tryggestad har forståelse for utålmodigheten, men minner om at ting tar tid i FN.

– Dette er et tregt system. Sett i det perspektivet må vi si at de som sto bak 1325 har oppnådd utrolig mye. Det som før 2000 var en feministisk idé, har nå blitt et normativt rammeverk FN-systemet må ta hensyn til, sier Tryggestad.

Hun peker på at det i kjølvannet av 1325 også har kommet nye resolusjoner som omhandler kvinner og sikkerhet. Resolusjonene 1820 og 1888 fra henholdsvis 2008 og 2009 tar for seg seksualisert vold spesifikt.

I tillegg vedtok Sikkerhetsrådet i 2009 resolusjon 1889, som fokuserer på ivaretakelse av kvinners interesser og kvinners deltakelse i fredsbyggende prosesser.

Overfokus på voldtekt

Men selv om hun mener at 1325 har brakt verden et langt skritt videre, ser Tryggestad skjær i sjøen. Blant annet er hun bekymret over at oppmerksomheten rundt seksualisert vold de siste årene har gjort at andre deler av 1325-teksten blir glemt.

– Resolusjonsteksten er veldig vid, og omfatter alt fra forpliktelser hos FN-systemet og det internasjonale samfunnet til råd rundt praktisk minerydding og demobilisering.

– Beskyttelse mot seksualisert vold er også et sentralt poeng, men nå i forbindelse med tiårsmarkeringen er voldtekt i krig i ferd med å ta helt overhånd, sier Tryggestad. Hun oppfatter dette som en form for tilbakeskritt.

– På mange måter bringer det oss tilbake til der vi var da prosessen rundt 1325 kom i gang. Den gangen hadde feminister sett seg lei på at kvinner ble framstilt utelukkende som ofre, og en viktig hensikt med resolusjonen var jo å vise fram kvinner som ressurser, og verdien i å støtte kvinner som aktører og deltakere, sier Tryggestad.

– Kvinner utsatt for voldtekt må selvsagt hjelpes, men det må ikke stoppe der. På sikt forebygges overgrep best ved å gi kvinner mer makt, og for å få til det, må vi bruke resolusjonen i all sin bredde, legger hun til.

– Mer forskning – mindre anekdoter

Politiske aktivister har stor innflytelse på krig og konflikt som kunnskapsfelt, også når det handler om kjønn. Nå er det på tide at forskningen får en større plass, mener Tryggestad.

– Mye av litteraturen er skrevet av aktivister, og en del av det som har blitt hevdet som sannheter på dette feltet, er dårlig dokumentert. For eksempel blir det ofte sagt at 90 prosent av internt fordrevne i verdens konflikter er kvinner. Ingen vet hvor det tallet kommer fra, og det er nokså lite sannsynlig at det stemmer, sier Tryggestad.

Hun mener forskere må gå kritisk inn og undersøke en del påståtte sammenhenger, som at flere kvinner enn menn dør i postkonflikt-områder, eller at hiv/aids rammer kvinner hardere.

– Ikke for å bagatellisere problemene, som helt klart er der. Men det er viktig at vi får et riktig bilde, og ikke lener oss på organisasjonerer som kanskje har egeninteresse av å blåse opp tall på for eksempel krigsvoldtekter.

– Mindre fokus på likestilling

Forsker Kari Karamé ved Norsk Utenrikspolitisk Institutt (NUPI) er enig med Tryggestad i at 1325 har brakt arbeidet med å ivareta kvinners sikkerhet og deltakelse i konfliktområder et skritt videre.

– Resolusjonen har gjort perspektivet mer anerkjent, man sitter ikke lenger med følelsen av at man må finne opp hjulet på nytt og på nytt fordi man snakker om det samme på alle konferanser. Men i hvilken grad man lykkes i praksis, er mer usikkert.

– Jeg som jobber i Midtøsten erfarer at det å bringe mer makt til kvinner er meget vanskelig arbeid, ikke minst fordi kvinner i svært liten grad får delta i politikken, sier Karamé.

Hun er også bekymret over at trykket i norske myndigheters arbeid med 1325 ser ut til å være svært personavhengig.

– At det jobbes godt med saken er helt avhengig av at noen internt fungerer som drivkraft, som for eksempel da Raymond Johansen var statssekretær.

– Kjønnsperspektivet er fremdeles ingen integrert del av norsk aktivitet, det er fortsatt noe både Utenriksdepartementet og Forsvardepartementet må minnes om, selv om forståelsen er større enn før.

Dagliglivet, familien og det sivile samfunn

Karamé etterlyser en diskusjon rundt likestillingsretorikken som ofte omgir arbeidet.

– Jeg er selvsagt for likestilling, men 1325 handler om kvinner, krig og sikkerhet. Det er slett ikke alltid likestilling er det kvinner i konfliktområder er mest opptatt av eller har mest nytte av.

– Min erfaring er at det som står øverst på deres agenda er dagliglivet, familien og det sivile samfunn, ikke likestilling. Og jobber man med å bedre forholdene på disse områdene, jobber man også indirekte for likestilling.

– Blir likestillingsretorikken for eksplisitt, tror jeg det vil skape negativitet og motstand, ikke minst fordi det vestlige likestillingsbegrepet virker veldig fremmed i mange av de aktuelle samfunnene, sier Karamé.

– Ikke relevant i Kabul

Torunn Wimpelmann Chaudhary, doktorgradsstipendiat ved Christian Michelsens institutt, skriver om vold mot kvinner i Afghanistan og er på feltarbeid i Kabul.

Hun har opplevd stor kontrast mellom det hun kaller «1325-industrien» i Norge og FN-systemet, og referanserammene i Afghanistan.

– I afghanske fora nevnes ikke resolusjonen i det hele tatt. Ikke en gang kvinneaktivister refererer til den. Det kan virke som de ser den som noe som hører hjemme hos FN i New York og blant vestlige forskere. For dem oppleves den ikke som relevant politisk virkemiddel, sier Wimpelmann Chaudhary.

– Hvorfor er det slik?

– Det handler nok om det politiske landskapet her nede. De fleste som har makten nå er negative til menneskerettigheter generelt og kvinners rettigheter spesielt, de avviser disse som vestlige oppfinnelser, sier forskeren.

– I en sånn situasjon kan referanser til FN-resolusjoner og liknende virke mot sin hensikt. Hun er ikke overrasket over resolusjonens lave status i det afghanske samfunnet.

Hun mener likevel resolusjonen er veldig viktig.

– Men hvis man vil oppnå målene, bør man se på de politiske landskapene i land som Afghanistan, og dermed også Vestens bidrag til dette landskapet, og spørre seg hvorfor resolusjonene fra FN er så vanskelige å bruke som argument der, sier Wimpelmann Chaudhary.