Enkelte kollegaer mener han har skuslet bort karrieren på feminisme. Men førsteamanuensis Bjørby ved Institutt for lingvistiske, litterære og estetiske studier på Universitetet i Bergen mener at alt kan kjønnes. Og skeiv teori er hans lidenskap.

I festskriftet til 60-årsdagen hans tidligere i høst, heter det at mange av bidragsyterne har møtt queer-teori (skeiv teori) gjennom nettopp Pål Bjørby. I 2001 stod han for introduksjonskapitlet “Queerteori: Asymmetriske identiteter” i antologien Norsk homoforskning. I år har han bidratt med kapitlet om litteraturviteren Eve Kosofsky Sedgwick til den nye læreboka Kjønnsteori.

Selv hadde han gjerne sett at enda flere hadde lest og latt seg begeistre av Sedgwick og de andre queerteoretikerne.

– Jeg forstår tvilen overfor queer-teori, men jeg tror samtidig at de som tviler burde lese teorien bedre. Jeg har jo forsøkt å introdusere queer her på instituttet og hadde et seminar for mine kollegaer for en tid siden. Men det var tydelig at for dem var dette rett og slett noe umulig. Det var et språk de ikke kunne gå inn i. Og så dukker den samme gamle misforståelsen opp, nemlig at queer er apolitisk, ahistorisk, uansvarlig og så videre, sukker Bjørby.

Han er spesielt skuffet over manglende queerperspektiver i brorparten av maskulinitetsstudiene som foregår i landet.

– Noe av det viktigste med queer-teori er at den er anti-homofobisk. Den toleransen overfor homoseksuelle menn som du finner i mye av den rådende maskulinitetsforskningen, viser seg likevel å være en form for intoleranse når det kommer til stykket, ettersom homoseksualitet blir sett på som noe som kan settes til side for the time being, mens større ting blir ordnet med.

- Det er det samme som lesber har opplevd i forhold til mainstreamfeminismen. Lesbiske nyvinninger innenfor kjønnsteori kan skape exitement en kort stund, men så angår de liksom ikke mainstreamfeminismen lenger, sier Bjørby.

USA-student

Ja, han snakker sånn, med en masse engelske ord blandet inn i det ellers sobre norske. Så er da også USA Bjørbys andre hjemland, selv om han kommer hjem til Norge stadig oftere. Han dro til sjøs som 16-åring, og endte opp på andre siden av Atlanteren, der han begynte å studere litteratur.

– Allerede mot slutten av 1970-tallet ble feministisk teori en helt selvsagt ting på de store statsuniversitetene i USA. I 1975 tok jeg et kurs med Cheri Register, som blant annet skrev boken Kvinnokamp och litteratur i USA och Sverige (1977). Hun ga meg romanen Pengar av den svenske forfatteren Victoria Benedictsson fra 1885 og sa jeg skulle gå hjem og lese den.

- Det gjorde jeg, uten at jeg syntes noe særlig om den. «Les den igjen», var beskjeden jeg da fikk, «og spør deg selv hvorfor du leser den som du gjør». Dermed kom jeg tilbake etter ytterligere en uke og tilstod at jeg kunne plassere boken i en veldig viktig kontekst omkring Et dukkehjem og et begynnende raseri hos kvinnelige forfattere for å få tak i dette jeg’et som menn så lenge hadde retten til, forteller Bjørby.

– Register lærte meg å stille andre spørsmål til litteraturen og kulturen, og til kontekster som litteraturhistorie og estetikk. I løpet av de neste årene forsøkte jeg derfor å forme meg som en feminist og forsker – også homoforsker – innenfor det amerikanske universitetssystemet. Det å være feminist var ikke noe aber, men det å være homo var ennå en stund ganske umulig. Heldigvis kom det utover på 1980-tallet større og bedre feministiske institutter som også inkluderte såkalte lesbian and gay-studies, sier Bjørby.

Etter hvert fikk Bjørby stipend og dro til Lund universitet, og siden var han i Danmark en stund. Han var med og starte den nye Benedictssonsforskningen, samtidig som han bidro til den nye forskningen rundt den danske forfatteren Herman Bang, sett fra et homosynspunkt.

I 1993 kom han så tilbake til Norge, og igjen var det Victoria Benedictsson som bidro til å stake ut en ny retning. Bjørby hadde skrevet en artikkel om henne som han sendte til tidsskriftet Edda. Den imøtekommende responsen fra redaktør Åse Hiorth Lervik ga et så positivt inntrykk av norsk kvinneforskning at lysten på å dra hjem ble vekket. Han var i Tromsø i to år, før han kom til Universitetet i Bergen, hvor han har vært siden.

Kjeft å få

Men når det stormer, er det USA han drar til. Som da han i sommer sa til Hubro, Universitetet i Bergens magasin: «Unge, norske mannlige forfattere skriver både lite og dårlig om seksualitet. Det er snakk om en effektiv indre sensur, homoseksuell panikk og frykten for å bli misforstått, for å fremstå som homoerotisk. Dette samtidig som ’man’ vil identifisere seg med andre heterofile i riktig ende av den homososiale skala.»

– Det intervjuet har jeg fått så mye kjeft for! Jeg fikk en masse oppringninger, og Klassekampen holdt det gående lenge. Jeg trykket tydeligvis på en knapp der det er såre og også litt arge følelser blant mannlige forfattere, sier Bjørby.

Mange av de unge forfatterne var uenige i Bjørbys lesninger av bøkene deres. Også når han har presentert alternative lesninger av mannlige aktbilder innenfor norsk, amerikansk, engelsk og fransk kunst, har «sånn kan du ikke lese det bildet» vært en vanlig tilbakemelding.

– Men jo: Jeg kan lese bildene slik. Queer-teori gjør nettopp det mulig.

Han beskriver for eksempel et maleri av den franske maleren Renoir, som viser en ung, naken gutt som lener seg opp mot en damaskduk.

– Bildet var et bestillingsverk og gikk rett inn i en privatsamling, og så ikke dagens lys før for tre-fire år siden. Men det er et eksempel på det jeg har kalt «den umulige kroppsestetikken», med en annen mannlig homoseksuell kropp enn den man finner i samtidig litteratur.

- I «homo»-litteraturen som vokste fram etter midten av 1800-tallet, var det en vitenskapelig, patologisert homoseksuell kropp som trådte inn, med ett formål: å dø, eventuelt begå selvmord. Ren tristesse, med andre ord. I kunsten derimot finner jeg noen av de flotteste og nydeligste portretteringene av den mannlige kroppen, men de er dessverre gjemt vekk i private samlinger eller arkiver, sier Bjørby.

Skuffede kollegaer

Pål Bjørby forteller med et smil at han har kollegaer som er misfornøyde med ham fordi han har kastet vekk karrieren på feminisme, gay and lesbian studies og queer-teori. Han tror de færreste av dem egentlig vet hva han sysler med. Men skulle nysgjerrigheten komme over dem, er det nok lesestoff å ta av.

I tillegg til kapitlet i Kjønnsteori har Bjørby denne høsten også bidratt til et kapittel om det dansk-norske 1700-tallstidsskriftet Bibliothek for det smukke Kiøn, i antologien Opplysningens tidsskrifter. Han har dessuten vært redaktør sammen med Anka Ryall for Queering Norway, en spesialutgave av Journal of Homosexuality, som forlaget Routledge bestemte seg for å gi ut som bok.

- Etter alle disse årene med forskning begynner ting å falle på plass. Det er ikke det at man skal se spøkelser på høylys dag, men jeg har ikke kommet over en eneste diskurs som ikke allerede har i seg en kjønning, som er både eksplisitt og implisitt.

- Det finnes ingen unnskyldning for ikke å gjøre kjønnsteori til større forsknings- og undervisningsfag, spesielt ikke nå når flertallet av studentene er kvinner, og vi likevel fortsetter å gi dem kanon og familietradisjonen og å konservere det som blir sett på som «gullalder» og «det beste» i norsk kultur, forteller Bjørby.

Høsten har vært preget av at samboeren gjennom 30 år, Reidar, har blitt alvorlig syk. Men litt feiring har det likevel blitt. Senter for kvinne- og kjønnsforskning (SKOK) markerte 60-årsdagen med et eget seminar i Bjørbys navn, i tillegg til å gi ut tidligere nevnte festskrift.

– Og så har jeg blitt feiret på de brune pubene jeg vanker på, der jeg koser meg med folk av alle orienteringer og interesser. Av disse «drukkenboltene» fikk jeg whisky, champagne og blomster. Det første de roper når jeg kommer inn på en av disse pubene er: «Ja, men er det noe nytt om sex, Pål?». Og av og til leser jeg høyt fra noe jeg har skrevet, og da ler de seg i hjel, for de skjønner ikke et ord, avslutter Pål Bjørby.