Mange enslige kvinner i engelske byer på 1600- og 1700-tallet var aktive i det offentlige liv som butikkeiere, pengeutlånere, lærere og annet.

Og de var ikke isolerte eneboere, de var ofte sterkt knyttet til sin familie. Det er blant funnene til førsteamanuensis Amy Froide ved University of Maryland, USA.

– De kvinnene jeg finner i arkivene er altså verken ofre eller patetiske, sa Froide da hun innledet på seminaret «Single Women in Europe and the Middle East, 1800-2000».

– Likevel konkluderer jeg med at de antakelig ikke aktivt valgte singellivet. Det var nok heller snakk om en serie valg på kritiske tidspunkter i livet som gjorde at de endte som ugifte, sier historikeren.

For eksempel kunne det være at de valgte å ta seg av syke foreldre mens de var unge, og dermed endte som uinteressante på ekteskapsmarkedet på grunn av alder.

Stigma

– Selv om de kan ha levd lykkelige og produktive liv, er det liten tvil om at de kjente det sosiale stigmaet som fulgte med det å være ugift kvinne. Og etter hvert som antallet single kvinner steg på 1700-tallet, ble også synet på dem mer negativt, sier Froide.

– Single kvinner og enker har ofte blitt slått sammen til en felles gruppe i historisk forskning, men jeg vil påstå at i England på 1600- og 1700-tallet var sivil status like viktig som klasse og rase. Enker har mer til felles med gifte kvinner enn med single, sier Froide.

– Enslige kvinner og enker hadde samme juridisk status, det vil si at de i motsetning til gifte kvinner var myndige. Men der stoppet likheten, påpeker Froide.

Kvinner som hadde vært gift tidligere hadde langt større muligheter til å få offentlig støtte enn single kvinner, og de hadde rett til å ha et eget hushold og fortsette bedriften til mannen sin. Ugifte kvinner ble ansett som avhengige, og det ble forventet at de bidro til andres hushold, ikke at de opprettet sitt eget.

Froide bruker derfor termene «ever-married» om kvinner som er eller har vært gifte, og «never-married» om kvinner som aldri giftet seg i løpet av livsløpet.

De finnes overalt

Amy Froide har lett etter single kvinner også utenfor England, og fått samme beskjed overalt: Nei, det fantes ingen single kvinner.

– Men de er der, bare under andre navn: De er nonner, konkubiner, prostituerte eller bor i asyler. De er altså ikke registrert etter sivil status, men for eksempel etter seksuell status.

Det nyeste området Froide har rettet blikket mot er Midtøsten. Her fantes det absolutt ingen single kvinner, fikk hun vite, for ekteskapet er en plikt for muslimske kvinner, og polygamiet sørger for at alle kvinner får en mann.

– Men i det ottomanske riket hadde man slaver og haremskvinner, og disse har en uklar ekteskapelig status. Husholdsslaver og sexslaver var for det meste kvinner, og de kunne ikke gifte seg uten eieren tillatelse.

– Mange av disse var utlendinger og ikke-muslimer, og var derfor ikke underlagt islams læresetning om at alle kvinner skal være gift, forteller historikeren.

Bedre formelle rettigheter

Polygamiet sikret heller ikke kvinner i alle samfunnslag en ektemann.

– Det var mindre vanlig enn vi tror, siden mannen må være rik nok til å forsørge alle konene sine. Fattigere menn bedrev heller seriemonogami, tilgangen til skilsmisse gjorde at de kunne skille seg og gifte seg på nytt.

– Dette gjorde kanskje at flere kvinner her enn i Europa fikk barn og en ektemann i løpet av livet, mener Froide.

Froide påpeker også at vi ikke skal tro at kvinner nødvendigvis hadde det bedre i Europa enn i det ottomanske rike.

– Koranen fastslår at kvinner kan arve og eie egen eiendom, rettigheter europeiske kvinner ikke fikk før på 1800-tallet.

– Kvinner arvet riktignok bare halvparten av sine brødre, men til gjengjeld hadde single kvinner rett til å bli forsørget av sine brødre. Europeiske menn hadde ikke noe slikt krav på seg, understreker historikeren.

Derimot hadde europeiske ugifte kvinner som ikke brøt de seksuelle normene muligheten til å bli respektert for sin ærbarhet. Å leve som jomfru ga en viss respekt.

– I det ottomanske riket var single kvinner forkastelige – en kvinnes eneste rolle var som kvinne og mor, forteller Froide.

Et ekteskapssamfunn

Førsteamanuensis Ellen Fleischmann jobber ved University of Dayton, USA, og forsker på single kvinner i Midtøsten i en senere periode enn Froide.

– Vi kan ikke uten videre bruke vestlige kategorier for å definere hva en singel kvinne er. For å ta konkubiner som eksempel: De er teknisk sett single, men har en fastlagt rolle som ligner på en kones rolle.

– Vi må se vurdere hva konseptet singel betyr i en kulturell sammenheng, påpeker førsteamanuensis Fleischmann.

Utdanning gir valgmuligheter

Fleischmanns forskning fokuserer på kvinner innenfor organisasjonsliv og utdanning i slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet.

– Dette er de siste tiårene i det ottomanske riket, en periode med store samfunnsmessige endringer blant annet som følge av økt press fra Vesten. Et resultat av dette var at muligheten til å ta utdanning spredde seg, også til jenter, forteller Fleischmann.

Høyere utdanning er en fellesnevner for de single kvinnene Fleischmann har funnet i perioden.

– Å ha utdanning ga kvinnene muligheten til å forsørge seg selv, og gjorde derfor livet som ugift mulig for dem, påpeker hun.

Mange av de single kvinnene i Midtøsten jobbet som lærere. Dette var et yrke med høy status, og det var viktig å ha kvinnelige lærere, slik at man kunne opprettholde kjønnssegregerte skoler.

Gifte kvinner jobbet også som lærere, men mange lærere utsatte eller lot være å gifte seg. I områder som var underlagt britisk lov var det dessuten i perioder forbud mot at gifte kvinner fortsatte som lærere.

– Ekteskapet var nødvendig som sosial sikkerhet, og fattige kvinner og overklassen hadde fortsatt i liten grad et valg. Men for en del middelklassekvinner kan det å ha et yrke vært en måte å slippe unna ekteskapet, mente Fleischmann.

Kvinner jobbet også som leger og sykepleiere, og innenfor sosialarbeid.

– Det var altså omsorgsyrkene som ble respektable rom hvor single kvinner kunne delta, understreker Fleischmann.

Hun påpeker at single kvinner ikke levde alene, men ble værende hos familien sin. Å bo alene er heller ikke i dag del av singelkulturen i Midtøsten.

Herre over menn

Nasjonalismen grep området i perioden Fleischmann har studert, og det å være «gift med Saken» ble også sett som akseptabelt for single kvinner.

– En kvinne jeg intervjuet sa det slik: «Kvinner henga seg selv til kvinneorganisasjonene, og det er bedre enn ekteskapet», forteller Fleischmann.

Eller som den egyptiske feministen, nationalisten, skribenten og læreren Nabawiyyah Musa sier i sin selvbiografi som forklaring på hvorfor hun ikke giftet seg:

«Jeg hatet ekteskapet og anså det som søle, og hadde bestemt meg for ikke å skitne meg til med denne sølen. Helt fra barndommen mente jeg at ekteskapet er dyrisk og nedverdigende for kvinner, og jeg foretrakk å leve som herre over menn, ikke som deres tjener.»

– Uten å generalisere for mye, så tror jeg nok at det fantes en del kvinner som forble ugifte fordi de ønsket det. Gjennomgående finner jeg en nedlatende holdning om at «noen kvinner har ikke noe bedre å gjøre enn å gifte seg, men vi har ting vi skal ha gjort», forteller Fleischmann.

Men hun understreker at det nok ikke gjaldt alle, og at det gjenstår et stort arbeid med å finne den levde erfaringen til single kvinner i Midtøsten.

Single kvinner i familien

På seminaret innledet også Dr. Katherine Holden fra The University of the West of England.

Som Amy Froide har hun forsket på single kvinner i England, men i perioden 1914 til 1960. Holden har fokusert på hvilken posisjon disse kvinnene hadde i familien, og gjennom intervjuer med eldre, single kvinner har hun fått tak i deres perspektiv på livet som singel.

– Selv om de ikke har giftet seg, er disse kvinnene sentralt plassert i familien. De har gjort en enorm mengde av husholdsarbeidet som tanter, hushjelper eller barnepiker, påpeker Holden.

Både i historieforskning og i sosiologien ses single kvinner som en motsetning til familien, mens de i virkeligheten gjorde og gjør en stor del av betalt og ubetalt husarbeid og omsorgsarbeid, enten det gjelder å ta seg av barn, syke eller gamle foreldre.

Holden har også trukket inn situasjonen til single menn i sine studier, og mener det er viktig å se dette i sammenheng.

– Mens ugifte kvinner har blitt sett som stakkarslige peppermøer, har livet som ungkar blitt sett på som moro; Ugifte menn har sluppet unna ekteskapsfella.

– Men dette samsvarer i liten grad med virkeligheten; for eksempel viser undersøkelser at enslige menn har dårligere mental helse enn gifte menn og enslige kvinner, forteller Holden.