– Mangler kunnskap om likestilling

Kunnskapsminister Tora Aasland har varslet at hun ønsker nasjonale tiltak for å fremme likestilling i forskning. Men flere forskere advarer nå om at vi vet for lite om årsakene til ulikheter mellom kjønnene. 

Publisert

Anbefalte forskning

I rapporten ”Kjønnsbalanse i akademia – gylne muligheter” ga i 2007 den første Kif-komiteen sine anbefalinger til videre arbeid for å fremme likestilling i UoH-sektoren til Kunnskapsdepartementet.

Ett av forslagene her var etableringen av et eget forskningsprogram om kjønn i akademia.

Les rapporten “Kjønnsbalanse i akademia - gyldne muligheter”.

– Likestillingspolitikken innenfor akademia baserer seg på synsing, mener professor Knut Holtan Sørensen.

Han etterlyser mer forskning på betydningen av kjønn i akademia.

– Det er paradoksalt at universitets- og høgskolesektoren forsker på alle andre enn seg selv, sier Sørensen.

Han er professor i tverrfaglige kulturstudier ved NTNU og har siden 2006 sittet som medlem i Komité for integreringstiltak – kvinner i forskning (Kif-komiteen).

Da den forrige komiteen avsluttet sin periode i 2006 leverte den en sluttrapport der den foreslo et eget forskningsprogram over temaet Kjønn i akademia. Nå etterlyser komiteen igjen mer forskning.

– Kunnskapen om situasjonen for likestilling innenfor universitets- og høgskolesektoren er for mangelfull. Stjernø-utvalget slår også fast at det er umulig å drive fornuftig politikk på et slikt grunnlag, sier Sørensen.

Lav gyldighet

Selv om det finnes statistikk som viser noen av utfordringene for å nå likestilling i akademia, viser Sørensen til at dette dreier seg om makrotall som gir svært begrenset informasjon.

– Vi har talloversikter for hvor kvinner er og ikke er innenfor de ulike sektorene i forskningssystemet, men vi vet lite om variasjonene – og hvorfor det er variasjoner.

Sørensen peker blant annet på at det er store forskjeller i kvinneandel innenfor samme institusjon.

Andelen kvinnelige professorer i fagmiljøene ved NTNU varier mellom null og hundre prosent. Han etterlyser derfor detaljerte studier som kan gå i dybden, og se hva som ligger bak tallene.

Mer enn å telle

Forskningsleder Cathrine Egeland ved Arbeidsforskningsinstituttet skrev sin doktoravhandling om forståelsen av kjønnsbarrierer innen akademia.

Hun er enig med Sørensen om at det er et behov for kvalitativ forskning rundt betydningen av kjønn og likestilling i forskning og vitenskap.

Hun vektlegger også at vi må gjøre mer enn å telle antallet menn og kvinner for å forstå årsakene til kjønnsulikheter.

– Vi trenger å gå i dybden. Det finnes mye statistikk som viser fordelingen av menn og kvinner på ulike områder i forskningssektoren.

– Men hva skjuler seg bak tallene? Dette er komplekse problemstillinger, og frem til i dag er det i Norge gjort relativt lite for å finne forklaringer på tallene, sier Egeland.

Akademias selvforståelse

Egeland mener det nå bør bevilges penger til denne typen forskning i Norge.

Selv var hun involvert i den oppsummerende fasen av det danske forskningsprosjektet ”Kønsbarrierer i de højere uddannelser og forskningen” som ble gjennomført i Danmark i perioden 1996–2002.

Dette er det største forskningsprosjektet på kjønn i akademia som er gjort i de nordiske landene.

– Det er ti år siden det danske forskningsprogrammet om kjønnsbarrierer i høyere utdannelse og forskning ble initiert.

– Programmet hadde til sammen et budsjett på tolv millioner kroner, og det kom mye relevant kunnskap ut av dette. Noe slikt har vi behov for i Norge også, mener Egeland.

Skifte fokus

I sin doktoravhandling “Men det har ikke noget med kønnet at gøre”. Køn, kønsbarrierer og Akademia – konstruktioner af et ugyldigt problem etterlyser Egeland et fokusskifte i debatten om likestilling i akademia.

Hun ser blant annet på det problematiske i utelukkende å forstå kjønnsbarrierer på universitetet som et resultat av en mannskultur, ettersom dette gir liten mening i en kultur som har kjønnsnøytralitet som ideal.

Egeland problematiserer løsninger som tar i bruk forskjellsbehandling, for eksempel kvotering, fordi dette lett fører til en forståelse av kjønnsbarriereproblemet som et for akademia uvedkommende og eksternt problem som ikke krever at man fokuserer eller endrer i kjernevirksomheten.

I stedet ønsker Egeland blant annet et sterkere fokus på akademias selvforståelse som en ”kultur uten kultur” som utelukkende og blindt velger de beste blant de beste.

Feil beslutninger

Stjernø-utvalget, som la fram sin innstilling i vår, ble oppnevnt av regjeringen for å vurdere den videre utviklingen av høyere utdanning i lys av behov i det norske samfunnet.

Utvalget mener dagens likestillingspolitikk har et mangelfullt kunnskapsgrunnlag. Likevel foreslår de tiltak for å øke likestillingen innenfor universitets- og høyskolesektoren. Knut Sørensen er kritisk til dette.

– Så lenge vi mangler grunnlag for å kunne vite hvordan et tiltak vil fungere, kan vi risikere å fatte gale beslutninger og måtte håndtere konsekvenser som slår uheldig ut, sier han.

Skeptisk til øremerking

Kif-komiteen har nylig avsluttet et oppdrag for Kunnskapsdepartementet der de har utredet mulighetene for bruk av øremerkingstiltak i Norge, og anbefalt dette.

Sørensen er blant de mer skeptiske i komiteen og trekker fram øremerking som et eksempel på tiltak man vet lite om hvordan vil fungere. Han mener derfor dette i større grad handler om symbolpolitikk.

Cathrine Egeland mener også det er viktig at øremerking ikke blir stående alene som løsningen på likestillingsutfordringene i akademia.

– Øremerking av stillinger virker jo på tallene, men spørsmålet er hva som skal til for å endre arbeids- og organisasjonskulturen ved universitetet på lengre sikt. Jeg er ikke i mot øremerking, men det er ikke et tiltak som kan stå alene, sier hun.

Karriereløp

Egeland mener det er behov for forskning som følger et utvalg kvinner og menn i akademia over tid, altså forskning som ser nærmere på konkrete karriereforløp.

Videre etterlyser hun kvalitative studier av universitetet som arbeidsplass, det vil si organisasjonskulturen på universitetet.

– Det ville dessuten være interessant å se nærmere på forskjeller og likheter mellom ulike fag når det gjelder kjønnsfordelingen blant ansatte, sier hun og understreker at hun også mener at det er bruk for å se nærmere på barrierer som stenger mennesker ute på andre grunnlag enn kjønn.

Sørensen legger til at vi trenger mer enn forskning på hvorfor likestillingen har dårlige kår på utvalgte områder. Vel så viktig er det å få fram kunnskap om hvorfor det går bra på andre områder.

– Dette kan vi lære av og bruke videre, og på den måten unngå tiltak basert på synsing, mener han.

Forske på seg selv

Medisinen til Sørensen er enkel; vi trenger mer forskning før vi kan jobbe videre med å øke likestillingen innenfor akademia.

Han mener det manglende kunnskapsgrunnlaget om betydningen av kjønn i akademia ser ut til å være et problem også internasjonalt, selv om det finnes land hvor kunnskapsnivået er noe bedre.

– Det ser ut til å være en forestilling om at forskere er for inhabile til å kunne forske på likestilling i akademia, og det er også liten vilje til å satse penger på dette feltet, sier han.

Egeland mener en av årsakene til at det i dag er få forskere på dette feltet i Norge kan være at problematikken ikke oppfattes som så aktuell.

– Mange tenker kanskje at kjønnsforskjellene i forskningssektoren vil utjevnes over tid, blant annet med tanke på antallet kvinnelige studenter i dag.

Hun mener også at feltet kan vekke mistenksomhet.

– Det er nok en utbredt oppfatning at de flinkeste forskertalentene uansett kommer seg fram i dagens system.

Da kan fokuset på kjønn i akademia kanskje virke mer som en måte å bortforklare at kvinner enten ikke er flinke nok, eller egentlig ikke ønsker seg toppstillingene, enn som interessant forskning, avslutter Egeland.