Familier som lever fullstendig eller delvis nomadisk, forflytter seg rundt med buskapen der dyrene kan få gress og vann. Såkalt seminomadiske folk er derimot fastboende, men tar vare på de kulturelle praksisene som preger nomadiske folk.

− Og det innebærer blant annet en tidlig sysselsetting innad i storfamilien med en veldig kjønnsdelt arbeidsdeling, forteller Alawia Farag.

Farag er førsteamanuensis ved Ahfad University for Women i Sudan, og en av forskerne som har deltatt i et Norad-finansiert forskningsprosjekt om likestilling og skolegang. Hun har studert jenters skolegang i seminomadiske strøk i de nordlige delene av Sudan.

– Barna settes tidlig i arbeid, i strid med FNs barnerettigheter, men foreldrene ser på arbeidet som en nødvendig sosialisering og opplæring i livsnødvendige ferdigheter. Dette gjør at mange motsetter seg å sende barna på skole, sier hun.

Sudan har vært preget av krig, vanstyre og konflikter i mange år, og Sør-Sudan ble en egen republikk i 2011 – dermed omfattet prosjektet plutselig tre land.

Forskningen har foregått fra 2008 til 2013. De tre afrikanske landene i studien har forsket på hverandre, i tillegg til at de norske deltakerne har forsket på alle landene i Sør. Det ble ikke gitt støtte til forskning i Norge.

Engasjerte lærere

Forskerne har blant annet studert kvinners situasjon i Afrikas nyeste nasjon, Sør-Sudan, kjønn og utdanning i urbane og rurale strøk i Sør-Afrika og jenters muligheter til utdanning i de tradisjonelle nomadekulturene i Sudan.

– Å få jentene på skolebenken er en viktig prioritet for lærerne i alle områdene vi har undersøkt. Samtidig er det viktig å huske på at skolen ikke kan fikse alt, sier professor Halla Holmarsdottir ved Høgskolen i Oslo og Akershus.

– Se for eksempel på Sør-Afrika: De nærmer seg målene om skoletilgang for alle. 98 prosent av barna sitter på skolebenken. Men landet sliter fremdeles med både utstrakt voldsproblematikk og tradisjonelle tenkemåter som begrenser kvinners frihet.

Vanskelige å gifte bort

I 2008 ble det anslått at over 70 prosent av Sudans barn faller utenfor grunnskolen, og barn som vokser opp i nomadiske stammer, er blant de mest utsatte.

Dette rammer spesielt jenter − nomadiske familier opererer med medgift som gjør jentene til et investeringsobjekt for familien. For mye skolegang gjør dem vanskeligere å gifte bort fordi de kan oppfattes som for selvstendige, ifølge Farag.

− Jentene forventes å gjøre store mengder arbeid knyttet til hjemmet, ofte tungt arbeid. I tillegg skal de altså helst giftes bort tidlig, og da forsvinner de ut av familien og over til en annen. Skolegangen deres blir dermed en virkelig unødvendig og kanskje til og med ødeleggende utgift i manges øyne.

Ekteskapstradisjon i veien

Nomadefamilier finnes i de fleste områder i Sudan, og det anslås at nesten tre millioner mennesker lever nomadisk eller seminomadisk i landet i dag.

Farag har studert forholdene ved en lokal barneskole utenfor byen Omdurman i Sudan, og har blant annet intervjuet lærere og elever ved skolen.

Hennes funn tyder på at nettopp tradisjonen med å arrangere tidlige ekteskap for jentene er det aller største hinderet for utdannelse, men hun understreker også at årsakene er sammensatte.

− Forventningene til jentenes arbeid i hjemmet og skoleutgifter spiller også inn, men ekteskapstradisjonen er hovedutfordringen.

− Mange av jentene jeg intervjuet sa dessuten at den overhengende faren for å måtte slutte på skolen for å gifte seg, påvirker motivasjonen deres negativt, forteller Farag.

Opptatt av likestilling

Lærerne i studien var svært opptatt av denne problematikken, forteller Farag. Engasjementet henger sammen med at det generelt er stor interesse for utdannelse og jenters rettigheter i Sudan.

− Landet har også fått mye internasjonal oppmerksomhet når det gjelder skolegang og likestilling gjennom tiltak som FNs tusenårsmål om utdannelse for alle, og det har påvirket og bidratt til et økt oppmerksomhet på problematikken – særlig når det gjelder utfordringer utsatte grupper som flyktninger, fattige og nomader står overfor, sier Farag.

− Så lærerne gikk virkelig inn for likestilling og utdanning for alle i området, men opplevde det som utfordrende å kommunisere med foreldrene i de seminomadiske familiene uten å gjøre vondt verre.

− Mange av lærerne opplevde at hvis de la seg for mye opp i hvordan familiene levde livene sine og fordelte arbeid innad i familien, ville dette gjøre tilliten til skolen dårligere og skape enda mer motvilje mot å sende jentene på skolen. De strevde med å finne pragmatiske middelveier, sier Farag.

– Spesielt opplevde de at de kunne komme godt på gli og oppnå god kommunikasjon og felles løsninger når jentenes arbeidsbyrde i hjemmet ble diskutert. Men dersom de kom inn på tradisjonen med tidlig bortgifting av jentene, ble frontene steilere og foreldrene mer bestemte på at tradisjonene deres skulle respekteres.

Savner verktøy

Utfordrende vilkår for lærerne i forholdet mellom hjem og skole var gjennomgående i alle områdene teamet har forsket på, kan Holmarsdottir fortelle.

− Lærerne i alle tre landene vi undersøkte, uansett om vi var på landsbygda eller i urbane strøk, hadde et fellestrekk når det gjaldt likestillingsarbeid i skolen:

− Alle ga uttrykk for at de ønsket å jobbe for kjønnslikestilling, og kjente godt til alle FN-mål og retningslinjer. Men de sto fast på spørsmålet om hvordan de skulle få det til i praksis, forteller Holmarsdottir.

Farag tror det er nødvendig med en pragmatisk innstilling fra skolens side når det gjelder de seminomadiske områdene hun har forsket på i Sudan.

− En skolepolitikk som ikke tar de seminomadiske familienes tradisjoner og arbeidsdeling i betraktning, vil ikke lykkes, mener hun.

– Skolen må samarbeide med familiene om å skape fleksible ordninger for skolegangen som til en viss grad tilpasser seg hvordan disse familiene lever.

Ambisiøse skolejenter

Fleksibilitet blir dermed et nøkkelord for lærerne, ifølge forskeren.

− Basert på mine funn vil jeg si at fleksibel undervisning, innføring av fag i skolen som er relevante for elevenes arbeidstradisjoner, bevisstgjørende dialog med foreldrene, og flere kvinnelige lærere i skolen er viktige interne tiltak for forbedret tilgang til skolegang for alle. Og på sikt større likestilling og frihet, oppsummerer hun.

De unge jentene Farag har intervjuet, følte seg maktesløse overfor foreldrenes krav om å holde seg til tradisjoner.

En av dem uttrykte det slik: «Ingenting er så frustrerende som innstillingen foreldrene våre har til giftemål og ekteskap. De tenker ikke på oss som mennesker med grunnleggende rettigheter til utdannelse og selvstendige valg».

Samtidig var de svært bevisste på at de har rett til skolegang.

− Bevisstheten henger sammen med den generelle, økte interessen for likestilling i Sudan, forteller forskeren.

– De globale prosessene blir lokale. Jentene er klar over at de har denne rettigheten, og de er bevisste på at de ønsker å bli behandlet likt som guttene når det gjelder skole og fremtidsvalg.

Referanse:

Holmarsdottir m.fl: Gendered Voices. Reflections on Gender and Education in South Africa and Sudan, Sense Publications 2013.