Tanken på at masseødeleggelsesvåpen kan komme i hendene på terrorister er skremmende.

Selv om de fleste forskere innen området mener det er langt mellom tilgjengelighet og viljen til bruk, er det også slik at gapet mellom trusselen om bruk av masseødeleggelsesvåpen og den internasjonale responsen på denne trusselen øker.

Et av spørsmålene forskerne stiller på bakgrunn av dette er: Hvilken rolle skal ikkespredningsavtalen fra 1970 spille i kampen mot terrorister, “røverstater” og masseødeleggelsesvåpen?

Ikkespredningsavtalens nye rolle

I ikkespredningsavtalen (Non-Proliferation Treaty) heter det at de fem erklærte kjernevåpenstatene USA, Russland, Kina, Frankrike og Storbritannia skal ruste ned mot at resten av verdens stater avstår fra å skaffe seg kjernevåpen og underlegger sine sivile kjernefysiske anlegg internasjonal kontroll. Partene i avtalen er FN-medlemmer og i dag er det bare India, Pakistan og Israel som står utenfor denne verdensomspennende avtalen.

Irak og Nord-Koreas hemmelige våpenprogram er eksempler på klare brudd på ikkespredningsavtalen. Det internasjonale atomenergibyrået (IAEA) utfører inspeksjoner for å hindre hemmelig kjernevåpenproduksjon. Hvert femte år avholdes det tilsynskonferanser for avtalens medlemsland for å vurdere status for det internasjonale arbeidet for nedrustning og ikkespredning.

Tilsynskonferansen i 2000

Under tilsynskonferansen for ikkespredningsavtalen i 2000 ble det enighet om en handlingsplan med 13 steg for atomnedrustning og ikkespredning.

Det første steget i denne planen er en snarlig ikrafttredelse av prøvestansavtalen. Prøvestansavtalen skal sikre stans i prøvesprengninger av kjernefysiske våpen. Kina, India, USA, Pakistan og Israel har nektet å ratifisere denne avtalen.

Steg tre i avtalen krever stans i produksjonen av spaltbart våpenmateriale. Dette er Kina i mot på grunn av USAs og NATOs planer om et rakettforsvar (Missil Defence, MD). For å lage kjernefysiske våpen trenger man spaltbart uran og plutonium. Det er derfor vesentlig å hindre tilgangen til disse stoffene. Forskere understreker likevel at det er en svært krevende prosess å fremstille spaltbart våpenmateriale, og selv om et land skulle ha et kjernefysisk program, vil det være langt igjen til landet eventuelt vil kunne lage et fungerende atomvåpen. Dette kan for eksempel være tilfellet med Nord-Korea.

Steg fem i avtalen stiller krav til at all nedrustning skal gjøres irreversibel. Det betyr at våpen som er tatt ut skal ødelegges og ikke føres tilbake til operative arsenaler.

Moskva-avtalen mellom USA og Russland fra 2002 torpederte imidlertid dette steget. Begge land kan i henhold til denne avtalen beholde så mange lagrede kjernevåpen de ønsker. Det pekes på at dette er et tilbakeskritt i forhold til den tidligere START-prosessen, en prosess som nå er oppgitt av amerikanerne.

Avtalen om strategisk nedrustning, kalt START 1-avtalen (Strategisk Arms Reductions Talks) er fra 1995, men forhandlingene gikk over en periode helt fra 1982. Partene er USA, Russland og Ukraina, og hensikten med avtalen er å redusere partenes våpenbeholdninger til et bestemt nivå.

START 2-avtalen er fra 1993 og forbyr landbaserte atomraketter med multiple stridshoder. Avtalen skulle halvere styrkenivået fra START 1.

ABM-avtalen (Anti Ballistic Missile Treaty) er fra 1972 og skulle begrense anti-rakettsystemer mot strategiske missiler. Blant annet på grunn av Bush-administrasjonens planer om rakettskjold, ble avtalen vraket i 2002 og erstattet av Moskva-avtalen mellom USA og Russland.

Steg syv beskriver fullføring av START-prosessen og bevaring av ABM-avtalen. Dette er avtaler som senere er avvist av det amerikanske senatet.

G8-gruppens initiativ

I juni 2002 tok G8-landene et initiativ som faller utenfor det institusjonaliserte rustningskontrollregimet, som er omtalt ovenfor. Møtet fikk navnet "Global Partners Against the Spread of Weapons and Materials of Mass Destruction" og vedtok å gi 20 milliarder dollar, over en tiårsperiode, blant annet til destruksjon av masseødeleggelsesvåpen i Nordvest-Russland.

Det kjernefysiske materialet i Nordvest-Russland representerer både en stor sikkerhetsrisiko og en stor miljøfare. Regionen har den største beholdningen av kjernefysiske reaktorer i hele verden. G8-gruppen vil prioritere destruksjon av kjemiske våpen, sikring og destruksjon av spaltbart våpenmateriale, sysselsetting av tidligere våpenspesialister og destruksjon av utrangerte russiske atomubåter. Forskere mener at tiltakene vil minske risikoen for miljøkatastrofer og for at russiske masseødeleggelsevåpen havner i hendene på terrorister.

Norges rolle

Norge har lenge arbeidet for å få økt internasjonal oppmerksomhet rundt atomproblemene i nord-områdene, ikke minst i form av finansiell støtte til ulike opprydningstiltak. Arctic Military Environmental Cooperation (AMEC) er et av samarbeidsprosjektene som Norge deltar i sammen med USA og Russland, for å rydde opp i det radioaktive avfallet i nord-områdene.

Initiativet ble tatt av Norge i 1995. Det meste av arbeidet som har pågått innenfor AMEC-samarbeidet har rettet seg mot mulige kjernefysiske utslipp fra utraderte atomubåter. Dette arbeidet er knyttet opp til arbeidet innenfor "The Cooperative Threat Reduction-programmet (CTR). CTR-programmet skal bistå Russland i å få det strategiske våpenlageret ned til START-nivå og da er en reduksjon av atomubåtene (SSBNs) av helt avgjørende betydning.

Fra norsk side ønsker man å styrke både det bilaterale og det multilaterale samarbeidet med Russland, og Norge har siden 1995 bevilget rundt 600 millioner kroner for å sikre atominstallasjoner og atomavfall i Nordvest-Russland. Men enda gjenstår det arbeid med å hugge opp rundt 100 atomubåter. Demontering av en atomubåt koster ca seks millioner dollar og da er ikke transport og logistikkkostnader regnet med.

Norske forskere mener Norge nå har en unik mulighet til å vise vei i samarbeidet med Russland. G8-initiativet har møtt problemer innad i USA, og Canada er blant de aktørene som mener at Europa nå bør ta mer initiativ med hensyn til utfordringene i Nordvest-Russland. Norge har lange tradisjoner for gode samarbeidsforhold med Russland og blir sett på som en nyttig medspiller.

Enkelte lyspunkt

USA har de siste årene bevilget betydelige beløp til opprydning i Nordvest-Russland. Det er 11 år siden de to senatorene Sam Nunn og Richard Lugar begynte å engasjere seg i arbeidet med å redusere spredningen av kjernefysiske våpen og spaltbart våpenmateriale i nord-områdene. Initiativet har vokst CTR som er et stort program idag. CTR gjorde store deler av det praktiske arbeidet som START 1-avtalen la de politiske rammene for.

Mesteparten av de pengene som er bevilget gjennom CTR er gått til å sikre spaltbart materiale. Allikevel er bare 40 prosent av de 700 tonnene med spaltbart materiale, som finnes utenfor kjernevåpnene, godt nok sikret.

Under feiringen av tiårsjubileet for Barentsamarbeidet like over nyttår 2003, sa Russlands statsminister Mikhail Kasianov at den russiske Dumaen hadde bestemt at utstyr som gis av norske og amerikanske myndigheter til kjernefysisk opprydning skulle fritas for skatt. Dette blir sett på som et svært viktig skritt i samarbeidet med Russland.