Ressurssvake når ikke frem i retten

Mennesker i sårbare situasjoner sliter tungt med å nå frem i rettsapparatet. Flere opplever også å bli behandlet ulikt.

Publisert
Mange sliter med å nå frem i retten og trenger hjelp. (Illustrasjonsfoto: www.colourbox.no)
Mange sliter med å nå frem i retten og trenger hjelp. (Illustrasjonsfoto: www.colourbox.no)

– Situasjonen er så alvorlig at den truer rettsstaten vår, mener professor Knut Papendorf.

Han er professor på Institutt for kriminologi og rettssosiologi, og står bak en ny rapport som bekrefter det gamle advokatuttrykket om at det å ha rett ikke nødvendigvis fører til at du får rett i rettsstaten Norge.

Der som du er kunnskapsrik, frisk, ressurssterk og har god økonomi, har du gode muligheter for å få gjennomslag for dine rettigheter i møtet med forvaltning og lovverk.

Er du derimot ressurssvak, og i tillegg har liten kunnskap om hvordan rettsapparatet fungerer, stiller du betydelig svakere, ifølge rapporten.

Mange trenger hjelp

Stadig større deler av samfunnslivet i landet vårt reguleres gjennom lover og direktiver. I landet vårt er det de siste tiårene vedtatt en rekke lover som rettighetsfester krav til helsetjenester, velferd og utdanning.

Rettslige organers beslutningskompetanse øker på bekostning av politikk og forvaltning.

For å håndtere og navigere i dette stadig mer komplekse rettighetssamfunnet er kunnskap og ressurser nødvendig. I de fleste tilfeller også advokathjelp.

– Mange av oss må ha hjelp for å nå frem i rettsapparatet. Så er spørsmålet om du har den hjelpen når du trenger den. Mange har ikke det. Flere grupperinger av mennesker i vårt rike land får ikke den retten de har krav på.

– De samme gruppene mennesker blir også behandlet veldig ulikt fra fylke til fylke. Dette tegner et bilde av at vi ikke lever i et land hvor retten anvendes likt, forteller Papendorf.

Forvitrer demokratiet?

(Foto: Colourbox) (Illustrasjonsfoto: www.colourbox.no)
(Foto: Colourbox) (Illustrasjonsfoto: www.colourbox.no)

I rapporten «Rett for alle?» peker han på hovedkonklusjonen i Makt- og demokratiutredningens sluttrapport om at folkestyret forvitrer, delvis som et resultat av at stadig større deler av samfunnet reguleres juridisk.

Papendorfs fokus har vært å se på om kommunenes begrensede økonomi og kampen om ressurser i lokaldemokratiet bidrar ytterligere til å vanskeliggjøre ressurssvakes muligheter til å nå frem rettslig.

Hvem er de «rettsfjerne»?

Rapporten tyder på at de som har størst problemer med å mobilisere retten og nå frem med søksmål er mennesker som gjerne også faller inn under fattigdomsgrensa i Norge.

Mange er innvandrere, rusmiddelbrukere, alenemødre eller mennesker som er avhengig av sosialhjelp. Men også personer som blir alvorlig syke og faller ut av arbeidslivet sliter.

– Jo lenger ned de ressursfattige personene befinner seg på den sosiale rangstigen, desto større er behovene. Rettssituasjonen for denne gruppen kjennetegnes av at de sliter med å nå frem til retten, og mangler kunnskap som kan bidra til å knytte egne problemer til rettslige løsningsstrategier.

– I tillegg har de begrensede muligheter til å kunne betale for advokatbistand, forteller Papendorf.

– Også ressurssterke mennesker har problemer med å mobilisere retten fordi samfunnet er blitt mye mer komplekst. Det å ha kunnskap om at mitt problem kan knyttes til en rettslig løsning krever kunnskap. Mangel på kunnskap kan i så måte være hovedgrunnen til at man ikke når frem.

Statens makt og midler

Rapporten viser også at advokatene som gir juridiske råd og bistand til disse gruppene tidvis også føler seg svak i møte med regjeringsadvokaten, advokater i forsikringsselskaper og lignende, fordi motparten synes å rå over ubegrensede ressurser.

– Det er et asymmetrisk forhold mellom statens makt og midler og hvilke midler enkeltpersoner og advokater har tilgang på.

– I en konflikt med det offentlige vil enkeltindivider og ressurssvake grupper i de fleste tilfeller stå svakere enn sin motpart, sier Papendorf.

Ulik kommunal praksis

De som har størst problemer med å mobilisere retten er mennesker som gjerne også faller inn under fattigdomsgrensa i Norge. (Illustrasjonsfoto: www.colourbox.no)
De som har størst problemer med å mobilisere retten er mennesker som gjerne også faller inn under fattigdomsgrensa i Norge. (Illustrasjonsfoto: www.colourbox.no)

Papendorfs analyse bygger blant annet på «Rettssikkerhetsprosjektet» til Fylkesmannen i Vestfold (2005). I prosjektet evaluerer fylkesmannen klagebehandlingen mot vedtak på kommunenivå.

Evalueringen viser store problemer i kommunenes rettsanvendelse og rettshåndhevelsen av klager fra ulike grupper mennesker.

Bare 48 prosent av de gjennomgåtte vedtakene innen lovområdene sosialtjenesteloven og kommunehelsetjenesten ble klassifisert som «rettsriktige».

– Det betyr at mer enn halvparten av vedtakene var «noe mangelfullt» eller «svært mangelfulle». I den sistnevnte gruppen var manglene av en slik art at klageretten var «nærmest illusorisk», konkluderer Papendorf.

- Gir et sørgelig bilde

– Funnene i rapporten fra Fylkesmannen avslører et sørgelig bilde av rettsanvendelsen i kommunene, i hvertfall i forhold til svakerestilte grupper.

– Dette er igjen sterkt kritikkverdig fordi det i denne gruppen av tjenestemottakere nettopp handler om mennesker som i utgangspunktet har store vansker med å ta i bruk rettsapparatet.

– Hvor representativt er disse funnene i forhold til resten av landet?

– Jeg tror dette er mer eller mindre representativt for hele landet. Bildet er svært nedslående, og viser at det er veldig mye å ta tak i her! sier professoren.

Ulik praksis blant fylkesmennene

Fylkesmannens har en viktig rolle i arbeidet med å sikre svake gruppers mobiliseringsforsøk av retten. Således skal han være en garantist for rettssikkerheten.

– Ut fra et rettssikkerhetsperspektiv er mulighetene til å klage samt behandlingen av klagen grunnleggende for å avdekke kritikkverdige forvaltningshandlinger i forhold til brukergruppen.

– Ifølge rapporten viser klageomfanget og behandlingen av disse hos fylkesmannen store variasjoner, forteller Papendorf.

Mer oppsøkende rettshjelp

– Hvordan tenker du at problemene du peker på i rapporten bør løses?

– Noen av problemene kan løses ved en omfattende landsdekkende utbygging av den oppsøkende rettshjelpen, etter modell av for eksempel Gatejuristen.

– En slik løsning vil kunne bedre tilgangen til retten for ressursfattige betydelig. Oppsøkende rettshjelp er imidlertid i dag det store unntaket, sier Papendorf.

Videre peker han på hvordan en forenkling og standardisering av lovverket kan bidra positivt for å øke tilgjengeligheten til retten.

– Undersøkelsen fra Vestfold viser at det også er nødvendig å heve nivået på kommunenes vedtakspraksis og klagebehandling mot vedtak generelt.