Artister spiller roller. Når de skaper seg et image, og media og fans dyrker fram bestemte bilder av dem, henger det ofte sammen med kjønn.

Det er musikkviter Jon Mikkel Broch Ålviks påstand.

Han tar doktorgraden på to av dem, soloartistene Marit Larsen og Marion Ravn. De to jentene som spilte sammen i popgruppa M2M har tatt ulike veier etter at de skilte lag i 2002.

Også når det gjelder å formidle kjønn, mener Ålvik, som jobber ved Universitetet i Oslo.

For mens Larsen viser en barnlig og nostalgisk type kvinnelighet, ble Ravn motsatsen, en «slem pike».

Ravn fikk en stund skylden for M2M-bruddet. Hun var først ute med soloplate, som fikk gode kritikker.

– Men da Larsens soloplate kom året etter ble hun trukket fram i media som den talentfulle av de to, mens Ravn ble kritisert av journalister og anmeldere, sier Ålvik til forskning.no.

Dette har sammenheng med hvilke typer kvinnelighet de to spiller på, hevder han.

Barnslig VS sexy

Larsen er Husmoren. Nabojenta. Jentebarnet.

– I musikkvideoen til «If a song could get me you» er hun uskylden selv, iført englevinger. Samtidig sitter hun i en lekebåt, og plasserer seg selv i en rockebandsetting der hun tumler rundt. Barnet får lov til å leke med de voksnes ting, sier Ålvik.

– Stemmen er endimensjonal og preget av uskyld. Hun er bedårende, uten å være truende ved å være seksuelt tiltrekkende.

Larsen kniser sjenert på scenen. Hun er beskjeden og blir hyllet i media som ekte.

Ravn er motstykket, som stiller opp på forsiden av mannebladet Mann. Hun blir sett på som ubeskjeden og tilgjort.

– Ravn overdriver gjennom store fakter i musikk og opptreden, og har aldri lagt skjul på at hun elsker rampelyset. Hun er rett på sak og konfronterende, sier han.

Ravn blir hele tida sett som en kontrast til Larsen. Larsens karakter er en suksess delvis på grunn av denne motsetningen, hevder Ålvik.

Når det gammeldagse kvinnesynet Larsen formidler blir et ideal, blir Ravns handlekraftige og sexy type oppfattet som feil, mener han.

– Ikke ekte

Ålvik har undersøkt hvordan artistene skaper sin scenekarakter – sin persona.

Han har merket seg at ord som ekte, ærlig og leken dukker opp særlig når kvinnelige artister omtales positivt, som en motsetning til det kommersielle og konstruerte.

Men kvinnelige artister er som regel like drevne som mannlige når det gjelder å danne et image, hevder han. Vi må ikke tro at det er individet bak artisten vi blir kjent med.

• Les også: Mannsdominert dans

Larsen legger vekt på å være «helt vanlig», selv om hun også sier i et intervju med Dagbladet: «Det er jo et skille mellom meg og artistrollen, og det forsker jeg på hele tiden».

«Det er ingenting ved Marit Larsens persona som ikke er planlagt eller konstruert – det er ikke noe ekte, autentisk eller naturlig ved denne personaen», skriver Ålvik i sin doktoravhandling, og mener han kan begrunne påstanden.

Han har analysert Ravns og Larsens egne uttalelser i intervjuer, anmeldelser av platene, sangtekster, musikkvideoer og melodier. Kjønnsteori, teatervitenskap, musikkvitenskap og kjendisstudier – Ålvik trekker på mange fagfelt.

Gjennom kritisk lesning av tekstene prøver han å stille spørsmål ved hvilken mening de skaper.

Baker muffins for journalistene

Når Larsen i et portrettintervju i VG baker muffins på kjøkkenet og erklærer at hun er et husmoremne, er det iscenesatt, hevder Ålvik.

De mange reisedøgnene hennes blir en motsetning til ideen om å prioritere hjemmet.

Han kaller hennes barnlige vesen «falskt naivt». Ofte gir hun uttrykk for å være ukomfortabel på scenen. Men det er skuespill, mener Ålvik.

– Hvordan vet du at hun ikke faktisk er slik?

– Det vet jeg selvsagt ikke. Men hun er en profesjonell artist og mer scenevant enn den keitete framtoningen tilsier. Hun lever heller ikke et vanlig liv, hun har vært popstjerne siden hun var tenåring, og har aldri hatt en 8-16-jobb.

I musikkvideoen til «If a song could get me you» spiller Marit Larsen ut scenerollen jentebarnet, hevder Ålvik.

Fastlåste kjønnsroller

– Poenget er at vi ikke kan slutte fra hvordan hun er som artist til hvordan hun er som person. Like lite som stereotype bilder av kvinnelige artister kan si noe om hva det vil si å være kvinne, sier Ålvik.

– Min mening er at Larsen tilslører at hun er en handlekraftig kvinne, som målrettet jobber for å skape seg en karriere.

Larsens repertoar av kvinneroller er problematisk, mener Ålvik.

– Det kan bli et problem dersom det skaper forventninger om hvordan kvinnelige artister skal være, sier han.

Forventningene kan føre til fastlåste kjønnsroller i musikkverdenen, et ideal om «helt vanlige» kvinnefigurer som skriver låter på pikerommet og ikke gjør noe vesen av seg, frykter han.

Ålvik mener å se at andre artister tar etter Larsens måte å framstille seg selv på: Synne Sanden, Ida Jenshus og Alida.

– Men det finnes mange artister som viser fram andre typer kvinneroller?

– Jo, men begreper som «ærlig» og «ekte» står i fare for å bli knyttet til kvinner, og særlig noen typer kvinner, sier Ålvik.

Ordbruken kan begrense handlingsrommet til kvinnelige artister dersom det å være ekte forutsetter at de viser fram en gammeldags eller barnslig kvinnelighet, mener han.

• Les også: Norsk popmusikk er ikke typisk norsk

Samme problem for menn?

Kanskje handler dette like mye om at man ikke skal stikke seg for mye fram i Norge, som om kjønn?

– Det kan hende at en mannlig artist ville støtt på samme problemer som Marion Ravn, men dette har jeg ikke forsket på, sier Ålvik.

Vi spør en som har forsket på mannlige artisters image. Musikkviter Marita Buanes Djupvik tok doktorgraden på maskulinitet i hiphop ved Universitetet i Agder. Hun har vært en del av samme forskningsmiljø som Ålvik.

Stereotype kjønnsroller kan også ramme menn, mener Djupvik. Da hun studerte musikkvideoene til rapperen 50 Cent, fant hun maskulin sårbarhet.

– Hiphop-normen er egentlig veldig begrensende for mannlige artister. Det er strenge regler om at du skal være en player med masse damer og store biler, mens homofili er nærmest et tabu, sier hun til forskning.no.

• Les også: Sårbar svart maskulinitet i macho hiphop-videoer

– Jeg tror dette handler mye om musikksjanger, om at du er tro mot spillereglene innenfor sjangeren din. Hiphopere av begge kjønn er forventet å drive med selvskryt. I sanger/låtskriver-tradisjonen som Larsen opererer innenfor er derimot idealet å fortelle om livet sitt og være ærlig. Der er det å være «vanlig» en rolle artistene tar på seg.

– Janteloven rammer kvinner hardere

– I tillegg er det norske publikummet kanskje litt konservativt når det gjelder hvor mye artister kan stikke seg fram. Larsen har valgt en typisk norsk profil, Ravn et mer amerikansk image, sier hun.

Djupvik tror likevel reaksjonene på de ulike imagene til Larsen og Ravn henger sammen med kjønn.

– Janteloven rammer nok kvinnelige artister hardere enn mannlige, sier hun.

– Menn har lov til å tenke større og innrømme at de har ambisjoner. Kvinnelige artister med bein i nesa blir oftere sett ned på. Jeg tror ikke vi har en Rihanna eller Madonna her i landet, sier Djupvik.

• Les også: Utforsker kjønn i musikktimene

«Knis»

Djupvik synes ikke det et problem at stille og forsiktig blir et populært image blant norske, kvinnelige artister.

– Det er kanskje gammeldags, men det må være lov. Så lenge vi i publikum og media skjønner at artister som Marit Larsen har jobbet hardt for å komme seg opp og fram til tross for sin beskjedne framtoning, og ikke kritiserer de artistene som velger andre image, som Marion Ravn.

I 2002 kom Marion Ravn på andreplass i bladet Manns kåring av Norges mest sexy kvinner.

Noen år seinere svarte Marit Larsen på spørsmål fra leserne i et nettmøte på vg.no:

«Programlederen sa han ville legge deg i en fyrstikkeske med bomull fordi du var så søt. Ble du flau/sjarmert da?»

«Flau! Hilsen Marit :knis:»

Referanse:

Ålvik, J.M.B. (2014): Scratching the surface. Marit Larsen and Marion Ravn: Popular Music and Gender in a Transcultural Context. Doktoravhandling, Institutt for musikkvitenskap, Universitetet i Oslo.