Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
– Hvis 30 personer legger ut det samme bildet på Twitter av et fly som har styrtet i utlandet, er det vanskelig å vite hvem som har tatt det og dermed få vite hva som skjedde, sier Rune Thomas Ege, utenriksjournalist i VG, til forskning.no.
Han bruker Twitter hver dag for å overvåke det som skjer i verden. Når noen av de rundt tusen brukerne han følger legger ut en beskjed på det sosiale nettstedet, dukker meldingen opp på skjermen hans.
Men det er ikke lett å vite om det meldingen forteller er sant. Nettet flommer over av informasjon, rykter, bilder som lyver og mennesker som ønsker å framstille en sak på én bestemt måte.
Sosiale medier bidrar til at hele verden får vite om hendelser idet de skjer.
Norske journalister finner stadig oftere ideer til nyhetssaker på nettsteder som Twitter, Facebook og YouTube. Rundt ni av ti bruker sosiale medier til å hente informasjon, to av ti svært mye, ifølge Journalistundersøkelsen 2012 blant Norsk Journalistlags medlemmer.
Når informasjonsmengden er overveldende og det gjelder å være først ute med nyheten, opplever en del journalister det som utfordrende å få tid til å sjekke fakta skikkelig. Det viser en fersk studie av forskningskonsernet Sintef i samarbeid med den tyske kringkastingsorganisasjonen Deutsche Welle.
– Det varierer veldig hvor god faktasjekken er. Det blir en avveining mellom å publisere raskt og å sjekke om noe er sant, sier seniorforsker i Sintef, Petter Bae Brandtzæg, til forskning.no.
– Kan bli lurt
Det blir dårlig stemning i en redaksjon når konkurrentene er først ute med nyheten.
«Det viktigste er å produsere resultater så raskt som mulig, og håpe på det beste», sier en av journalistene i den europeiske studien.
Forskerne intervjuet til sammen 24 journalister i Norge, Tyskland, England, Danmark og Frankrike. De norske journalistene var sju menn som jobbet i Aftenposten, Dagbladet, VG, Nettavisen og TV2 nett.
I intervjuene forteller journalistene om hvordan de forsøker å sjekke fakta.
– Ryktespredning skjer fort i sosiale medier. Faren for at man kan bli lurt er stor. Derfor blir det kanskje enda viktigere at journalister verifiserer informasjonen, mener Brandtzæg.
Øyenvitner på nett
VG-journalist Ege understreker at informasjonen fra sosiale medier alltid må dobbeltsjekkes, på samme måte som når noen ringer tipstelefonen eller sender en pressemelding.
Han mener det ikke er noe vanskeligere å undersøke innholdet fra de nye mediene, tvert imot gjør de det lettere å få fakta på plass. Mens journalisten før måtte stole på informasjonen fra nyhetsbyråer kan han nå gå til mange ulike kilder, også folk flest.
Med Twitter og Facebook får journalistene direkte tilgang til øyenvitner som er der det skjer.
– Er vi ikke der selv kan vi, satt på spissen, like lett rapportere om en bombe i Afghanistan som en brann i Follo. Kildene har aldri vært så lett tilgjengelige og åpne som nå, sier Ege.
Falske videoer
Likevel blir vi stadig lurt.
I februar dukket et bilde av en liten gutt i ørkenen opp på Twitter. Det ble framstilt som om han hadde krysset ørkenen alene fra Syria til Jordan. Men gutten var bare blitt atskilt fra familien en stund, og han var sammen med andre flyktninger.
Nylig sirkulerte falske videoer på Facebook som ble hevdet å være av flyet som forsvant mellom Malaysia og Kina i mars.
Hvordan unngå å formidle feil?
Journalistene bruker flere strategier for å finne ut om informasjonen er til å stole på, ifølge Sintef-undersøkelsen.
De tar kontakt med øyenvitner, og følger med på kilder som de ser på som pålitelige. Det kan være andre medier, eller personer de har fulgt over tid på sosiale medier.
Journalister stoler ofte på de anerkjente mediene, selv om det finnes flere eksempler på at også store aviser har gått på limpinnen.
Tradisjonelle journalistiske metoder blir fortsatt brukt, som å ringe politiet om en ulykke.
En annen strategi er å ta forbehold i nyhetssaken. Det gjør også Ege i VG.
Han mener journalistene bør ha is i magen og vente til de har fått sjekket fakta grundig. Når store hendelser skjer må VG-journalisten likevel publisere en sak før han har all informasjon, og oppdatere den etter hvert som han får vite mer.
– Dersom vi mener kilden har så mye tyngde eller er så troverdig at vi kan bruke bare én kilde, passer vi på å skrive hvem som kommer med informasjonen allerede i tittelen, sier han.
– Fritar det journalisten for ansvaret for innholdet?
– Selvfølgelig ikke. Det gjør det tydeligere hvor informasjonen kommer fra, slik at folk kan gjøre sine egne vurderinger. Men det er alltid redaksjonen som har det endelige ansvaret, sier Ege.
Vil lage faktaverktøy
Et fåtall av journalistene i studien bruker digitale verktøy, blant annet for å hente ut metadata fra bilder. Hvem har lastet det opp, og når er bildet tatt – skildrer det egentlig en annen naturkatastrofe, som skjedde i fjor?
Teknologibransjen står bak det europeiske Reveal-prosjektet som Sintef-studien er del av. Den vil utvikle og selge et verktøy som kan skanne bilder, video og tekst.
Når teknologene har utviklet, skal forskerne evaluere hvordan journalistene opplever å bruke verktøyet.
Algoritmer er tenkt å gi journalistene en samlet oversikt over kildene som står bak informasjonen. Hvem er de, ut fra informasjon man kan finne om dem på nettet?
Annonse
– Kan misbrukes til overvåkning
Slik teknologi kan også være farlig, mener Brandtzæg.
– Det er viktig å lage et verktøy som ikke kan misbrukes til overvåkning, sier han.
Journalist Ege har størst tro på å kombinere de digitale verktøyene med eldre metoder.
For eksempel når han finner bilder av et fly som har styrtet.
– Man må spørre folk om de har tatt bildet, og så bruke ulike journalistiske metoder for å avgjøre om de snakker sant, sier han.
Referanse:
Brandtzæg, P.B. m.fl.: Social media as a trustworthy news source: Exploring journalists’ working practices concerning social media. Paper presentert på The International Symposium on Media Innovations, Oslo 25. april 2014.