Golfkrigen, som ble startet for å kaste Saddam Husseins okkupasjonstropper ut av Kuwait, varte fra 17. januar til 28. februar 1991. Mediedekningen av den huskes som CNNs store gjennombrudd, men mange vil også minnes de amerikanske militæres strenge sensurregime, bildene av fjernstyrte bomber som finner sine mål med angivelig kirurgisk presisjon, og den påfølgende kritikken av “dataspillkrigen”. I Norge hadde NRK fjernsynsmonopol, og ingen hadde ennå hørt om World Wide Web.

Irak-krigen vil også bli husket som en epokegjørende mediekrig. Forskning.no vurderer her noen av de nye tendensene, og sammenligner med dekningen i 1991.

Live-dekningen former forståelsen av krigen

Da krigen hadde vart en uke avfyrte USAs forsvarsminister Donald Rumsfeld en bredside mot mediene på en pressekonferanse: “Vi har sett medienes stemning svinge fra høy til lav til høy og tilbake igjen, noen ganger i løpet av en 24-timers-periode”, sa han, og la til at den åndeløse tv-rapporteringen kan virke desorienterende på publikum.

Det Rumsfeld egentlig observerte, er hvordan mediene former vår opplevelse av krigen: En løpende oppdatering, minutt for minutt, skaper i seg selv forventninger om en rask utvikling. Forventningene var bare blitt forsterket av spådommer fra enkelte i den amerikanske politiske ledelsen om at de irakiske militære styrkene ville by på liten motstand, og at befolkningen kunne komme til å gjøre opprør mot Saddam Hussein og motta de innrykkende styrkene med jubel.

Da dette ikke inntraff umiddelbart, snudde stemningen: Det tilsynelatende enkle militære prosjektet syntes brått å stå overfor enorme problemer, med intenst kjempende irakiske styrker og en fiendtlig innstilt befolkning. For den amerikansk-britiske militære ledelsen kan disse brå stemningsskiftene ha fortonet seg som merkelige, siden fremrykkingen holdt et høyt tempo og styrkene hadde små egne tap. Men i en kontinuerlig dekning, på fjernsyn og Internett, kan enkelthendelsers betydning bli sterkt forstørret og tilsynelatende sette hele prosjektet på spill. Allerede overbeviste krigsmotstandere var i hvert fall raske til å tolke problemene på denne måten.

Storbritannias utenriksminister Jack Straw trakk vidtgående konklusjoner av disse medieerfaringene: I en tale 1. april stilte han spørsmål om hvor lenge 1. verdenskrigs politikere kunne holdt menneskeslakten i skyttergravskrigen i gang dersom den var blitt dekket løpende av nyhetskanaler. På den annen side kunne krigen mot Nazi-Tyskland blitt en annen historie, mener Straw: “Det er verdt å spekulere over hvor mye vanskeligere det ville blitt å opprettholde nasjonens moral etter Dunkerque, hvis live-rapporter hadde konfrontert publikum med den brutale sannheten om den tyske taktiske og militære overlegenheten”.

De samme tendensene var også til stede under Golfkrigen i 1991, men mindre ekstremt. Den intense bombingen av irakiske mål ble den første dagen ikke besvart med nevneverdig motstand, og mange begynte å tro at krigen kunne bli svært kort. I historisk perspektiv ble den vel også det - den var over på fem uker. Men de første timenes hektiske dekning skapte et inntrykk av at den skulle ende i løpet av dager.

Journalister i stridsvognen

Medienes arbeidsbetingelser under Irak-krigen ble radikalt endret i forhold til Golfkrigen. I 1991 etablerte den militære ledelsen et strengt sensursystem, og få journalister fikk se krigshandlinger med egne øyne. Samtidig ble mediene fôret med de militæres egne opptak av vellykkede bombetokt.

Irak-felttoget er blitt fulgt av hundrevis av journalister som har reist sammen med de amerikanske og britiske styrkene, såkalte “embedded reporters”.

Begrensningene som alltid gjelder for rapportering fra kriger er til stede (journalistene kan ikke røpe styrkenes posisjon eller si noe om fremtidige planer), men det er ingen sensur. Samtidig har et stort antall journalister kunnet rapportere fra Bagdad, uten beskyttelse fra amerikanske militære, men fotfulgt av representanter for det irakiske regimet - helt frem til regimets fall.

Det amerikanske forsvarsdepartementet Pentagon regnet med at den nye åpenheten ville øke oppslutningen om krigen. Publikum ville anse informasjon fra journalister som mer troverdig enn hvis den kom fra militære, og løpende rapporter fra fronten kunne motvirke Saddam-regimets mediekampanje. Kanskje ville journalistene også identifisere seg med soldatene som sørget for deres sikkerhet.

Som Rumsfelds uttalelse over viser, har samboerskapet med journalistene vært mer tvetydig enn Pentagon hadde ventet. Meldingene fra fronten viste frem motgangen styrkene møtte underveis, og mange fikk sin krigsmotstand bekreftet.

Krigen har vært et særdeles farlig sted å være for journalister. Minst 13 mistet livet, og episodene 8. april da amerikanske styrker ble ansvarlig for tre journalisters død i Bagdad får ventelig et etterspill.

“Reality”-serie? Sportssending? Dataspill?

Vi har et dypt motsetningsfylt forhold til medienes formidling av krig. Dette viste seg i 1991, og det viser seg igjen nå. De første dagene av Irak-krigen ble det populært å sammenligne den løpende dekningen på nyhetskanaler som CNN og Sky News med “reality”-serier som Big Brother. I et direktesendt innslag på Sky News som også ble vist på norsk tv, intervjuet reporteren soldater mens de var i ferd med å beskyte en irakisk stilling.

En mediekritiker i Süddeutsche Zeitung syntes CNNs dekning minnet om radioens fotballsendinger, hvor kommentatorene bryter inn når det er en dramatisk utvikling på deres stadion. Ville vi snart høre om “mål i Bagdad”?

Når det kom til stykket lignet ikke dekningen så mye på en “reality”-series regisserte pseudovirkelighet likevel. Ofte var bildene fryktelige nok, som av de mange lemlestede sivile på sykehus. Bilder av forvirrede amerikanske soldater i krigsfangenskap hadde også mer med reality enn “reality” å gjøre.

Under Golfkrigen gjaldt ubehaget særlig bildene av fjernstyrte bomber, som var svært like dataspillenes bildespråk. Hvor var krigens gru blitt av? Hva skjuler militæret for oss? Svaret på det er helt sikkert at det også denne gang er skjedd mye underveis som vi ikke vil få vite om før etter at krigen er over, om noengang. I 1991 viste det seg etter krigen at bare noen få prosent av bombene som var blitt sluppet var “smarte”.

Paradokset som ligger under vårt ubehag over “urealistisk” mediedekning av krigen er at dersom vi virkelig skulle få vite og se “alt” i en direktesendt krig uten begrensninger av noe slag, ville vi finne også det obskønt og forkastelig.

Nettet endrer spillereglene

Internett har hatt flere gjennombrudd som nyhetsmedium. Dekningen av hendelsene 11. september 2001 er et av dem. Men under Irak-krigen har nettets betydning kommet frem bedre enn noen gang før.

Et symbol på det er webloggen eller nettdagboken “Where is Raed?”, som blir skrevet av pseudonymet “Salam Pax”, en mann som sier han oppholder seg i Bagdad. I månedene frem mot krigen ble flere og flere nettbrukere verden over faste lesere av Salams observasjoner fra dagliglivet i Irak, etter hvert som krigen syntes mer og mer uunngåelig.

Salam la ikke skjul på sin kritikk av Saddams regime, samtidig som han var sterkt imot at landet skulle bli bombet av amerikanere og briter. Notatene hans var holdt i en personlig, humoristisk tone med mange referanser både til vestlig og arabisk kultur og historie, og mange kjærlighetserklæringer til Bagdad.

De siste dagene før krigen startet ble Salam noe av en internasjonal mediestjerne, og siden er det skrevet hundrevis av artikler om ham i verdens medier. Men etter 24. mars, fire dager inn i krigen, har ikke Salam oppdatert siden sin. Rent teknisk ikke så merkelig siden Iraks internettinfrastruktur ble ødelagt i bombingen, men det kan også være at Saddams folk fant ham, at han har ligget lavt for sin egen sikkerhets skyld, eller at han faktisk var et falsum, et særlig smart propagandainstrument, som noen har spekulert over (men for hvem, i så fall?).

Nettet har naturligvis utvidet antall tilgjengelige nyhetskilder om krigen dramatisk. Om en nordmann er misfornøyd med norske mediers dekning, eller en amerikaner synes de hjemlige mediene blir for patriotiske, er veien kort til andre perspektiver.

Men det stopper ikke der.

Webloggen har under Irak-krigen vist seg som en spesielt egnet genre til å bearbeide krigens opplevelser, sammenligne opplysninger fra ulike kilder eller bare diskutere det som skjer. Slik blir publikum selv produsenter av mening og kunnskap om krigen. Men webloggen har også fungert som et nyhetsmedium. Et eksempel er The Command Post, der en gruppe nettbrukere har slått seg sammen om å publisere siste nytt fra et utall kilder. Årsaken: De syntes CNN og andre etablerte medier var for langsomme og forsiktige. Amatørene slår altså i dette tilfelle de profesjonelle journalistene, men proffene lærer fort. BBC News har dekket krigen med sin egen, fortløpende oppdaterte “Reporters’ Log”, der de utsendte journalistene bidrar med inntrykk og observasjoner fra sine oppholdssteder.

Nasjonale forskjeller og ideologiske vinklinger

I 1991 ble NRK kritisert for å bruke for mange bilder fra CNN, og det var internasjonalt en følelse av at krigsdekningen ble for dominert av amerikanske perspektiver.

Det kan man ikke uten videre si om Irak-krigen. Tvert imot peker den internasjonale mediedebatten mot at dekningen synes å ha vært ulikt vinklet i mange land, gjerne farget av den nasjonale opinionen og landets stillingtaken til krigen. Eksempelvis er amerikanske medier blitt kritisert for å underrapportere hendelser som er negative for de væpnede styrkene. I Tyskland har en medieprofessor kritisert landets medier for å la opinionen mot krigen bestemme hvordan dekningen blir utført.

En av nyhetene i denne krigen i forhold til 1991 er de usensurerte arabiske nyhetskanalene, som al-Jazeera og Abu Dhabi TV. De har vært til stede i Bagdad og andre byer og rapportert fortløpende til sitt arabiske publikum, og mange vestlige kanaler har brukt deres bilder. I en artikkel i Washington Post beskriver den egyptiske mediekritikeren Mamoun Fandy hvordan disse kanalenes ordbruk og fortolkning av nyhetene er basert på en bestemt arabisk historieforståelse. Ordbruken spiller på erfaringer og myter fra korstogene via mongolenes invasjon av Bagdad og kolonitiden til Israels okkupasjon av Vestbredden og Gaza: “Araberne ser en annen krig enn det vi gjør [i USA]”, mener Fandy.

Inn i denne konteksten ble så Saddam Hussein plassert, som en arabisk helt i spissen for en folkelig motstand mot en invaderende kolonimakt. Hva bildene av Saddams fall og jublende irakere eventuelt gjør med al-Jazeera og de andre kanalenes troverdighet hos sitt publikum på sikt, gjenstår å se.

Inntrykket av ideologisk vinklet dekning i mange land synes å bli bekreftet av angrepene mot BBC World, som gjennomgående har forsøkt å bevare en balansert og ikke-patriotisk linje der alle siders synspunkter har fått plass, tross den britiske deltakelsen i krigen. Dette har innbrakt kanalen mye kritikk både hjemme og i USA, men kanskje BBC med sine redaksjonelle valg her vil styrke sin posisjon som en genuint global kanal som forsøker å la flere perspektiver komme frem.

Den norske regjeringens erklærte motstand mot krigen og den sterke opinionen mot den synes å ha preget mediedekningen her i landet. Mange aviser har tatt stilling mot krigen på kommentarplass. Et symptom på bred krigsmotstand i norske medier var at VG ble kritisert av både NRK og Dagbladet for å ha en for USA-vennlig dekning i den innledende fasen. I mange norske medier var det ellers et gjennomgående trekk at man syntes å forvente at krigen skulle få verre følger for Iraks befolkning enn den faktisk ser ut til å ha fått (med det forbehold at krigen ennå ikke er over).

En humanitær katastrofe ble spådd flere ganger, det samme ble en katastrofal bykrig i Bagdad. Når det kom til stykket var de menneskelige lidelsene betydelige, og mange liv har gått tapt i Bagdad, men ikke i det omfang seere og lesere måtte ha ventet seg ut fra scenariene som ble tegnet på forhånd og underveis.

I en kommentar nevner NRKs mediejournalist Bo Brekke følgende episode: “Betegnende nok spurte avvikler i Dagsnytt mandag morgen følgende spørsmål om de kommende kamper om Bagdad: “Kommer det til å bli blodig nå?” Underforstått har det altså ikke vært særlig blodig til nå.”

Et slående trekk med NRKs dekning er for øvrig at i forhold til 1991 har kanalen faktisk dempet ned sin fjernsynsdekning. Etter ekstrasendinger de første dagene gikk kanalen tilbake til sin vanlige sendeplan. 9. april fikk selv ikke de historiske bildene av Saddam-statuen som ble revet ned NRK til å erstatte ettermiddagens ungdomsprogrammer med direktesending fra Bagdad sentrum (TV 2 holdt seg for øvrig også til sin faste sendeplan).

En helt sentral forskjell i den norske dekningen i forhold til 1991 er tilstedeværelsen av norske journalister i Bagdad fra begynnelsen av krigen. Særlig Åsne Seierstad har i sine innslag på NRK og artikler i Aftenposten gitt det norske publikum sine øyenvitneinntrykk på en måte som har virket balansert og troverdig. Hennes stadige påminnelser om at folkets tilsynelatende respekt for Saddam-regimet var bygd på frykt viste sin berettigelse senere, da det samme folket rev ned symbolene på regimets makt.

Polarisert mangfold

Det umiddelbare inntrykket av medienes Irak-krig er at den samlet sett har budt på et langt større mangfold av perspektiver enn dekningen av Golfkrigen i 1991. Dette er særlig tydelig for en ivrig nettbruker, men det er også viktig at langt flere tv-kanaler er tilgjengelig enn i 1991.

Mediene er blitt globale, på den måten at stadig flere kanaler, nettsteder og (via nettet) aviser er tilgjengelige for en stadig større del av jordens befolkning. Men det betyr ikke at det uten videre vokser frem en felles offentlighet eller større forståelse mellom folk og regioner. Det er en tendens til at de ulike mediene, på tvers av nasjoner eller til og med i samme land, har vist sine publikum helt forskjellige kriger. Slik har det kanskje vært også tidligere, men det er først nå vi har fått muligheten til virkelig å se disse forskjellene.

Internett og satellitt-tv gjør oss slik i større grad oppmerksom på andres synspunkter. Men det er ikke gitt at vi velger å utsette oss for disse synspunktene, og det er heller ikke lett å forutsi hvordan det påvirker oss å bli kjent med dem. Dekningen av Irak-krigen har vist at en globalisert medieverden ikke med nødvendighet medfører mer forståelse for andres syn. Men etter denne krigen vet i hvert fall medienes publikum, politikere og militære mer om den globaliserte medieverdenens polariserte mangfold.

Eksterne lenker

Mediekommentar av Bo Brekke, NRK
Om de mange døde journalistene i Irak
Kritikken mot BBC
Jack Straws tale
Pentagons problemer med embedded reporters
Rapport om embedded reporters
BBC Reporters’ Log
Analyse av al-Jazeera & Co
Webloggen Where is Raed?
Webloggen The Command Post

(Artikkelforfatteren skrev hovedoppgave i medievitenskap om NRKs dekning av Golfkrigen.)