Oppdag våre andre nettsteder:

Du leter kanskje etter...

Oppdag våre andre nettsteder:

Annonse

– Det finnes dessverre mange eksempler på at det ikke lenger er bare uflaks som er årsaken til at journalister blir skadet eller drept i krig og konflikt, for en del krigførende parter har journalister vært et mål i seg, sier Trond Idås. Før beskyttet en hatt med «Press». I dag er det hjelm og skuddsikker vest.

(Illustrasjonsfoto: Supamotionstock.com, Shutterstock, NTB)

– Det er blitt farligere å være journalist

Utenriksjournalistene er tradisjonelt blitt sett på som en «machoklubb» med få kvinnelige medlemmer. I dag er det flere kvinner, men yrket har også blitt mer risikabelt.

Hanne Skogvang Stork forskningsjournalist for nyhetsmagasinet kilden

Publisert 22.12.2023 - 04:30

«Følelsen av skam kryper fram. Jeg kjenner at det knyter seg i magen. Det blir tungt å puste.» Det skriver NRKs utenrikskorrespondent Yama Wolasmal i en kronikk på NRK Ytring, om en telefonsamtale med en familiefar som forsøker å finne nok mat til barna sine i Kabul. Da Taliban inntok Afghanistan, begynte han å gråte på direkten.

Som yrkesgruppe er journalisten og utenriksjournalisten spesielt utsatt for både fare og sterke inntrykk. Wolasmal har med sin empatiske dekning av Midtøsten, gjort seg bemerket.

I en fersk artikkel ser professor i journalistikk Kristin Skare Orgeret nærmere på kjønn og utenriksjournalistikk. Den omhandler hvordan sju utenriksjournalister foretar sikkerhetsvurderinger i felt – og i hvilken grad kjønn preger dekningen. Hun forteller at de ser en emosjonell vending i journalistikken.

– For kvinnene som er intervjuet i artikkelen ville det å vise følelser på direkten være helt uaktuelt, i et yrke der de stadig må overbevise lederne sine om å få lov til å reise til konfliktområder, forteller professoren.

Utenriksjournalistene er tradisjonelt blitt sett på som en «machoklubb» med få kvinnelige medlemmer. I dag er de blitt flere, men medlemskapet har også blitt mer risikabelt.

– Det er blitt farligere å være journalist, slår Orgeret fast.

Kristin Skare Orgeret er opptatt av det digitale trusselbildet, som hun omtaler som den nye frontlinjen. Hun understreker at den strekker seg inn i den fysiske verden.

Kjønn, fare og sikkerhet

Den første uken i november arrangerer MEKK og OsloMet en årlig konferanse om journalister og sikkerhet, et fagfelt i sterk vekst. Hun var nylig i Elfenbenskysten i regi av Norsk Journalistlag og ledet trening i rettigheter, sikkerhet og beskyttelse med 30 kvinnelige journalister fra 17 afrikanske land.

– Vi ser at journalister, spesielt de som dekker politisk betente felt som klima eller covid, og journalister som dekket demonstrasjoner under pandemien, var særlig utsatte. Det gjelder også i land der journalistisk frihet står sterkt.

Orgeret viser til stormingen av den amerikanske kongressen 6. januar, 2021. Da skrev demonstrantene på en av dørene: «Murder the media».

– Når vi sier at det har blitt farligere å være journalist, hva legger vi egentlig i det?

– Farlig betyr å være utsatt for vold og trusler, og i ytterste konsekvens drap. Men det kan være vanskelig å tallfeste sikkert.

Det finnes flere internasjonale organisasjoner som kartlegger drapstall på journalister, blant andre Unesco, Committee to protect journalists (CPJ), og Reportere uten grenser. Men hvem som telles journalist og hva som anses som årsak til død, kan variere.

Også andre voldshendelser har økt. I sommer endte NRK med å sende inn krigsteamet sitt fra Ukraina for å dekke opptøyer i Frankrike, etter at en italiensk journalist ble angrepet på direktesendt TV. I tillegg øker de digitale truslene mot journalister.

Mest lest

Krevende oppdrags historie

Under første verdenskrig, en krig med omkring 18 millioner døde soldater og sivile, sies det at det døde to journalister. Når 2023 nærmer seg slutten, er tallet på 81, per 18. desember 2023, i følge Committee to Protect Journalists.

– De siste årene har vi sett en tendens til at det er vel så farlig å dekke sensitive temaer, som å dekke krig og konflikt. Men med krigen i Ukraina og på Gaza, har dette bildet endret seg, forteller Orgeret.

Mens pressevesten tidligere skjermet journalister, har det i nyere tid også gjort journalister som mål mer synlige. «De beskytter ikke journalister i det hele tatt. Her er vi ofre som mister livet én etter én», sa journalisten Salman Al-Bashir i en livesending fra Gaza, etter at han fikk vite på direkten at en kollega, Mohammed Abu Hatab, hadde blitt drept. I dag er hjelmer og skuddsikre vester en del av uniformen.

Trond Idås har skrevet boka «Krevende oppdrag», og skriver på en doktoravhandling om å forebygge traumer blant journalister som dekker kriser og konflikter. Han er også medlem i tidligere nevnte MEKK og rådgiver i Norsk Journalistlag.

På spørsmål om hva som gjør dagens journalister mer utsatt, går han tilbake til Vietnamkrigen.

– Krigsjournalistikken var fram til da mer lojal overfor myndighetene. Opptak ble redigert før det ble publisert, og de mest groteske beskrivelsene fjernet. Men med ny teknologi kom direktesendingene fra krigen hjem i stuene til det amerikanske TV-publikumet.

Innslagene viste i langt større grad lidelsene til den vietnamesiske sivilbefolkningen og særlig TV-bildene av skadde og drepte barn og unge bidro til at krigen fikk mindre støtte i befolkningen og det internasjonale samfunnet, sier han. Da ble også beskyttelsen dårligere.

Siden har sikkerhetssituasjonen til krigsjournalister endret seg dramatisk.

– Det finnes dessverre mange eksempler på at det ikke lenger er bare uflaks som er årsaken til at journalister blir skadet eller drept, for en del krigførende parter har journalister vært et mål i seg, sier han.

Lise Lindbæk er kjent som den første kvinnelige norske utenrikskorrespondenten. Hun dekket blant annet borgerkrigen i Spania. I biografien om henne forteller Sigrun Slapgård at hun ble smuglet inn i en krigssone under en båre i en ambulanse. Frykten var at hun skulle bli stoppet på veien av menn som ikke mente at kvinner hørte hjemme der.

Vær forsiktig nå, med kvinnen!

I artikkelen sin har Orgeret, Danielsen og Rustad dybdeintervjuet sju norske utenriksjournalister.

– Det er et lite utvalg, men deres erfaringer er nok beskrivende for hvordan norske journalister opplever å være utenriksjournalist i dag. Alle er ansatt og arbeider i en redaksjon med gode sikkerhetsrutiner, noe svært mange av deres internasjonale kolleger mangler, forteller Trond Idås.

Etter at det ble rapportert om grove seksuelle overgrep på Tahrir-plassen under den arabiske våren i 2011, har det vært fokusert mye på at kvinnelige journalister er utsatte for vold. Dette gjenspeiles også i artikkelen.

– Både kvinnelige og mannlige journalister opplevde veldig ubehagelige ting der. En mannlig VG-journalist ble for eksempel banka opp, kvinnelige journalister utsatt for seksuell trakassering. Dette er den siste situasjonen jeg kan komme på der norske journalister har vært involvert i en så alvorlig situasjon, sier Idås.

– Kvinner er klart mer utsatt for seksuell vold. Samtidig skjer det at kidnappede journalister blir voldtatt, og det er jo like belastende for menn.

Orgeret forteller at tallenes tale likevel viser at det er farligere for mannlige journalister. Men det er også flere menn som reiser ut for å dekke konfliktsoner.

– Kanskje blir kvinner bedre passet på, eller så sitter det lengre inne å såre, skade eller drepe en kvinne, sier Kristin Skare Orgeret.

Trond Idås har skrevet boka «Krevende oppdrag», og skriver på en phd som handler om å forebygge traumer blant journalister som dekker kriser og konflikter.

Den nye frontlinjen

Kristin Skare Orgeret er også opptatt av det digitale trusselbildet. Disse truslene har en tendens til å være mer voldelige når de rettes mot menn, og mer personfokuserte og seksualiserte mot kvinner.

– Dette kan også kan strekke seg inn i den fysiske verden. Det er viktig at ledere vet at man ikke bare kan «ta en pause» fra sosiale medier, sier Orgeret.

Hun er med i den internasjonale arbeidsgruppa «Online Violence Early Warning System» som utvikler et verktøy som skal kartlegge trusler på nett og gi beskjed når man frykter de kan få fysiske konsekvenser. Et eksempel er Daphne Galizia, som ble drept i en bilbombe på Malta. Hun arbeidet med avsløringer som inngikk i de såkalte Panama papers.

– Mengden trusler mot henne ble så stor at alarmklokkene burde ringt for lenge siden.

Dette er «den nye frontlinjen», forteller Orgeret.

– Det er her mange kvinnelige journalister befinner seg, i skjæringspunktet mellom det digitale og det fysiske.

Samtidig blir journalister bedt om å dele mer av seg selv i sosiale medier:

– Det er forventninger om at man skal være veldig synlig selv som journalist, by på seg selv, gjerne vise følelser og skape mest mulig trafikk i sosiale medier, samtidig som mange møter store mengder hat og trusler, forteller Orgeret.

Sosiale medier øker trykket – nasjonalt og internasjonalt

– De som velger å bli journalister står i et sterkt krysspress, og det gjelder særlig de med minoritetsbakgrunn og helt spesielt minoritetskvinner. Belastningen er vanskelig å forstå for dem som tilhører en majoritet, og kanskje særlig for oss menn, sier Idås.

Presset kommer både fra det norske storsamfunnet, og fra miljøer som minoritetspersoner kan ha røtter i, og får særlig utslag i polariserte saker som integrering, likestilling og klima. De samme er særlig utsatt for trakassering og hatmeldinger på nett, forteller han.

– I tillegg har digitaliseringen ført til at den norske dekningen kan gå viralt. Saker ment for det norske publikum kan dukke opp hvor som helst i verden, der virkelighetsbildet er helt annerledes. Muhammed-karikaturene er et eksempel på det, sier han.

– Også dette er en del av dagens virkelighet, en del av vår tid og vår globaliserte verden.

Denne artikkelen ble først publisert i Nyhetsmagasinet Kilden. Les originalen her.