Denne artikkelen er produsert og finansiert av Universitetet i Oslo - les mer.

Hvalfangere i Indonesia må ta stilling til hva som er det riktige forholdet mellom menneske og hval.
Hvalfangere i Indonesia må ta stilling til hva som er det riktige forholdet mellom menneske og hval.

Ser du på hvalen som ressurs eller truet art?

Synet avgjør om hvalfangst er etisk riktig. For hvalen er både maskot for miljøbevegelsen og et hellig jaktbytte for urfolk.

– Hvalen har en helt spesiell plass i den vestlige forestillingen om naturen, sier Florence Durney.

Durney er sosialantropolog og undersøker hvordan disse forestillingene påvirker folk som jakter hval som del av sitt levebrød.

– I Vesten har man tidligere ansett hvaler som mystiske og noen ganger farlige monstre, som man kunne utnytte i stor skala. De spilte en utrolig viktig rolle i utviklingen av kapitalismen, sier hun.

Globale diskusjoner om forholdet mellom dyr og mennesker kan ha stor betydning i folks praktiske liv, ifølge sosialantropolog Florence Durney.
Globale diskusjoner om forholdet mellom dyr og mennesker kan ha stor betydning i folks praktiske liv, ifølge sosialantropolog Florence Durney.

Da synet på hvalen endret seg, ble hvalfangst uglesett og i stor grad avsluttet. På 1980-tallet satte internasjonale reguleringer en stopper for kommersiell hvalfangst, med unntak for grupper som passet merkelappen «urfolk» og «jakt til egen bruk».

Florence Durney forsker på hvalfangere i Lamalera, Indonesia. De må håndtere to spørsmål: Hvem er de – og hva er «det riktige» forholdet mellom menneske og hval?

Fra fangst for olje til kampsak for miljøbevegelsen

Hvalfangst har foregått helt siden forhistorisk tid. Den industrielle hvalfangsten skjøt fart i Vesten på starten av 1700-tallet, da hvaloljen ble brukt til såpe, lamper og smøring av maskiner.

På 1900-tallet vokste etterspørselen etter fett og oppfinnelsen av fettherding gjorde det mulig å lage margarin av oljen.

– Kjøttet var det minst viktige økonomisk. I USA ble det blant annet brukt til hundemat. Etter hvert fant man mange bruksområder for hvalen, hvalbein ble for eksempel brukt i korsetter, forteller Durney.

I løpet av 1900-tallet kom det gode alternativer til hvalolje på markedet. I havet var hvalen i ferd med å forsvinne. Så tok havdyrets historie en vending.

– På 1970-tallet ble hvalen maskot for en voksende miljøbevegelse. På kort tid ble hvalen det fremste symbolet på hva mennesker kan få seg til å gjøre mot andre arter.

Det var ikke en spesiell hvalart som var i fokus, men hvalen. Dette skjedde samtidig som vitenskapelige studier viste med all tydelighet at industrifangsten hadde vært nær å utrydde hele populasjoner av hvaler.

– Fortellingen handlet nå om hvalen som offer for menneskers stormannsgalskap. Den avslører menneskehetens synder og viser den mørke sannheten om hva mennesket er i stand til å gjøre mot naturen, sier antropologen.

– Dermed ble det «sunn fornuft», men også symbolsk viktig, å redde hvalen.

Hvalen har spilt en viktig rolle i utviklingen av vestlig økonomi. Her poserer fire menn foran en hval på en fangststasjon Olnafirth, Shetland i 1906.
Hvalen har spilt en viktig rolle i utviklingen av vestlig økonomi. Her poserer fire menn foran en hval på en fangststasjon Olnafirth, Shetland i 1906.

Unntak for urfolk

Forholdet mellom hval og menneske måtte nå gå fra utnytting til vern. På internasjonalt nivå gikk International Whaling Commission (IWC) fra å administrere fangstkvoter til å jobbe aktivt for vern.

Allerede på 1960-tallet kom forslaget om en midlertidig stans i kommersiell hvalfangst. Det ble vedtatt i 1982, med effekt fra 1986.

Urfolksgrupper, men også antropologer og andre fagfolk, argumenterte for å gjøre noen unntak.

– Målet var å beskytte enkeltgrupper som hadde et tradisjonelt forhold til hvalfangst. De fikk gjennomslag for unntak for alle som passet merkelappen tradisjonell fangst, forteller forskeren.

Durney understreker at intensjonene var gode, men at det også fikk en del utilsiktede konsekvenser.

– Ved å skille urfolks tradisjonelle fangst fra kommersiell hvalfangst, sa man samtidig at urfolksgrupper ikke har rett til å bruke dyrene i kommersielle sammenhenger. Det er problematisk og historisk ukorrekt, for den «tradisjonelle» hvalfangsten har gjennom mange generasjoner nettopp handlet om å jakte hval for å handle med den.

Hvalenes makt

Forskere ved Universitetet i Oslo studerer forholdet mellom mennesker og sjøpattedyr i maritime områder i Øst-Asia. De ser på religiøse forestillinger om hvaler og andre sjøpattedyr, festivaler og rituelle tradisjoner rundt dyrene, samt marine naturvernprosjekter.

Målet er å forstå hvordan sosiale, økonomiske og miljømessige forandringer påvirker forhold mellom mennesker og dyr.

Les mer på nettsidene til forskningsprosjektet.

Hval er både del av kosmologi og økonomi

I Lamalera i Indonesia, hvor Durney har gjort sine feltarbeid, drives det utstrakt jakt på sjødyr. Hvalen er sentral, men de jakter også på delfiner, rokker, sverdfisk og en rekke såkalte pelagiske fisker.

– Hvilke dyr de skal fange, bestemmes av kosmologien. De tilber forfedrene, som gir dem dyrene. Da er det deres jobb å akseptere den velsignelsen, fange dyrene og på den måten fø samfunnene sine.

Indonesia er ikke medlem av IWC, men den nasjonale lovgivningen er i tråd med internasjonale regler: De som får drive med hvalfangst, er de som passer den indonesiske betegnelsen masyarakat adat – småskala, tradisjonelle grupper med historiske røtter på det geografiske stedet de holder til.

Men selv om de i Lamalera følger eldgamle kulturelle tradisjoner når de drar på hvalfangst, betyr ikke det at det ikke er næring og økonomi involvert.

– Det er ikke gjensidig utelukkende kategorier. Hvalfangsten er rituelt, psykologisk og kulturelt viktig, samtidig er det en praktisk ressurs som sørger for tak over hodet, mat på bordet og skolepenger for barna.

Problemet er at skillet mellom næring og kultur ikke har blitt tegnet opp av de det gjelder.

– Spesielt i Vesten har vi definert urfolk og det tradisjonelle, rurale og opprinnelige til å være noe utenfor markedet og utenfor det kommersielle. Men slik fungerer det ikke i virkeligheten, sier Durney.

Regler lages på avstand

Det globale tankesettet og forståelsen om vern av hval formet det internasjonale regelverket, som igjen virker lokalt i Indonesia. Der er mange oppgitt over regler som pålegges utenfra.

– Flere i Lamalera påpekte overfor meg at de som har innflytelse over livene deres, knapt har sett en kylling bli drept. Da er det jo ikke rart at bilder eller video fra blodig hvalfangst med harpun sjokkerer, forteller hun.

For de som jakter den, har hvalen en viktig rolle i deres kosmologi, men de blir også intimt kjent med hvalens krefter under fangsten, når de jakter fra små båter med harpun. Durney tror avstanden spiller en viktig rolle når ideene om hva som er riktig å gjøre med en hval er så ulike.

– De fleste har aldri møtt en hval og vil mest sannsynlig aldri gjøre det. De vil aldri ta på en eller ha noen form for samhandling.

Men, gjennom naturdokumentarer, nyheter og reiseskildringer kommer dyrene nærmere. Hver enkelt kan forme sin mening om dyret og hva som er riktig å gjøre med det.

Hvordan være tradisjonell nok

Når det stilles krav om å være «urfolk» eller «tradisjonell» for å fortsette med hvalfangst, opplever innbyggerne i Lamalera, i likhet med andre lignende grupper, forventninger utenfra om hvordan de skal te seg for å være tradisjonelle nok.

– Det er et tveegget sverd, for det er jo flott å feire tradisjoner. Men presset utenfra truer likevel den kulturelle selvbestemmelsen – det må være opp til hver gruppe å bestemme hva deres tradisjoner er.

Googler du Lamalera, finner du bilder av menn med harpun i fronten av en båt. Turistenes typiske bilder av jeger i natur er med på å skape det spesifikke bildet av tradisjonen og fryser den i tid. Forskeren mener fotografiene dermed gir et skjevt bilde av hvalfangsten.

Lamalera ligger sør på den lille øya Lembata. Lamalera og Lamakera, som holder til på naboøya Solor, er de eneste to samfunnene i Indonesia som driver med hvalfangst.
Lamalera ligger sør på den lille øya Lembata. Lamalera og Lamakera, som holder til på naboøya Solor, er de eneste to samfunnene i Indonesia som driver med hvalfangst.

Sterke følelser rundt hvalfangst

Durney mener forskningen på grupper som driver med småskala hvalfangst, viser hvordan omfattende globale diskusjoner om forholdet mellom dyr og mennesker kan ha et stort nedslagsfelt – i juss, i økonomi og i folks praktiske liv.

– Problemet er at det er mange sterke følelser involvert, og alle kan ikke bli fornøyde, sier hun.

Referanse:

Florence Durney: Appropriate Targets: Global Patterns in Interaction and Conflict Surrounding Cetacean Conservation and Traditional Marine Hunting Communities. Environment and Society, 2020. DOI:10.3167/ares.2020.110104

Powered by Labrador CMS