Visste du at hjorten i Norge og Frankrike lever i kjønnsdelte grupper, eller at hunnene (hindene) lever lengre enn hannene, selv om sistnevnte er mye større og sterkere?

Det er ulike trekk ved livshistorien til hjorten i Norge og Frankrike som biolog Leif Egil Loe fra Universitet i Oslo og Universitetsstudiene på Svalbard har studert.

Loe har blant annet funnet støtte for at tannslitasje ikke er så avgjørende for aldring som hjorteforskere tidligere har trodd. Dessuten lever hjortehanner og hinder rimelig atskilt med unntak i brunsten.

Eksplosiv økning

For ca. 20 år siden var hjorten et ganske sjeldent syn i Norge, men i dag har antallet mangedoblet seg, og den finnes over hele Norge, med unntak av våre tre nordligste fylker.

Det finnes omtrent 150 000 hjort i Norge i dag, mot bare 12 000 for 20 år siden.

- Dødsårsak nummer én er en kule fra mennesker, sier Loe. I Norge finnes det nemlig ingen spesielle rovdyr som har hjort på menyen.

Kalvene må imidlertid passe seg for gaupe, kongeørn og rev - som gjerne sper på med litt hjortekjøtt dersom anledningen byr seg.

Men hjortehindene i Norge og Frankrike har utviklet en strategi for å hindre at kalvene deres blir tatt av rovdyr.

- Nå er det ikke så mye predasjon verken i Norge eller Frankrike, så egentlig er det mer snakk om “ghost of predation past”, det vil si en etterlevning av en tidligere evolusjonær strategi som hjorten “husker”, sier Loe.

Loe fant at både norske og franske hinder med kalver vil trekke seg bort fra resten av hjorteflokken - til områder med næringsfattig mat, men hvor det er vanskeligere for rovdyra å komme til.

Kjønnene har ulik strategi

Hjortens sosiale system kalles polygyni i biologien. Dette betyr at en hann har et harem av hinder som han passer på og parer seg med i brunsttida på høsten.

Som ved andre polygyne arter innebærer det store kroppslige forskjeller mellom hann og hunn: Hannene er mye større enn hunnene, og satser mye på å formere seg med flest mulig på kortest mulig tid.

- Hannene brenner kruttet mye raskere enn hunnene. Det er viktig for en hjortehann og bli fort stor og få paret seg med flest mulig på kortest mulig tid. Hunnene, på sin side, er opptatt av å få parret seg med hannen med den største kroppen og det største geviret, sier Loe.

Trolig skjer dette fordi størrrelsen vitner om gode gener som hunnen har lyst til å gi videre til kalvene sine for at de skal ha større sjanse til å overleve.

- Dette ser man når det er mangel på hjortehanner med gode gener, for da vil hindene vente med å pare seg, selv om det er en mindre hann tilstede. På slutten av sesongen vil imidlertid hinden pare seg med den mindre hannen dersom ikke en bedre hann har kommet vandrende, sier Loe.

Hunnen og hannens strategi blir også belyst av levealder. Den eldste hannen som er funnet i Norge ble 18 år, mens hindene kan bli opp til 26 år.

Dette kan også være menneskeskapt, fordi jegerne heller vil ta en stor fin kronhjort enn en hind eller kalv.

Forvaltningsmessig har man lenge trodd at det er nok med én hjortehann på en del hunner for å holde bestanden oppe. Dette er det imidlertid uenighet om innad i forskningsmiljøene.

Små harem i Norge

I Norge har en hann bare mellom én og fire hunner, og gjennomsnittet er på bare 1,65.

- Dette stor forskjell fra den skotske øya Rum, hvor en hann har et harem på flere titalls hinder, sier Loe.

- Årsaken er trolig at det er vanskelig for den norske hannen å holde øye med mer enn noen få hinder av gangen på grunn av at de bor i skog og kupert terreng. På Rum, derimot, er det et åpent landskap som gjør at det er lett å holde oversikten med mange hinder på en gang, sier Loe.

“Trege” hanner

I tillegg til å være fysisk forskjellige, lever hunnene og hannene atskilt mesteparten av året, samtidig som de bruker tiden sin på aktiviteter veldig forskjellig.

Da han studerte hjort i Norge og Frankrike fant Loe ut at gruppene med hjort som holder sammen ofte er kjønnsdelte. Trolig kommer dette av at hunnene og hannene bruker tiden sin forskjellig.

- Vi fant blant annet at hannene som er mye større bruker mer tid på å spise fordi de har en større vom å fylle opp enn hunnene. Dette gjør at de også bruker mer tid på å drøvtygge maten. I en blandet gruppe vil derfor hannen bruke mer tid på å beite og fordøye maten, og hunnene vil vandre av gårde før de er ferdige, sier Loe.

For hjort i Norge er det urter og gress som står på menyen om sommeren, mens blåbærlyng er en attraktiv rett om vinteren. Om det kniper på med mattilgang om vinteren tar hjorten for seg kvist og bark av osp, rogn og or.

- Hvis det virkelig kniper går de løs på bartrærne, og da kan hjorten virkelig gjøre skade, sier Loe.

Tannslitasje

Hjorteforskerne har alltid trodd at tennene har spilt en avgjørende rolle for aldring hos hjort.

I og med at hjorten er en drøvtygger, er arten avhengig av mye mekanisk jobbing med maten den spiser før næringsinnholdet i den kan utnyttes fullt ut.

- Man har tidligere trodd at tannslitasje er avgjørende for starten av aldring hos hjort, det vil si at slitte tenner ned til kjeven indikerer at hjorten er i dårlig fysisk form, sier Loe.

Det viste seg ikke å stemme. Loe fant intet hold for at hjort med nedslitte tenner er tynnere eller er i dårligere form enn de med ikke fullt så slitte tenner.

Loe har gjort oppgaven med Nils Christian Stenseth og Atle Mysterud fra Centre for Evolutionary and Ecological Synthesis på Universitet i Oslo i ryggen, samtidig som han har hatt Rolf Langvatn fra Universitetsstudiene på Svalbard som veileder.

- Det er Langvatns data på hovdyr som har dannet basis for oppgaven, sier Loe.