- Konseptet har vært flytende helt siden sentralene så dagens lys på begynnelsen av 1990-tallet. Det har ført til et stort mangfold i sentraltyper, som for så vidt har fungert, men mangfold betyr ikke nødvendigvis suksess.

- Det sier ingenting om hvor godt tilpasset hver enkelt sentral er, eller hvor effektiv ressursutnyttelsen er, sier Håkon Lorentzen ved Institutt for samfunnsforskning.

I rapporten «Frivillighetssentralen i nærmiljøet: Konkurrent eller katalysator» har Lorentzen undersøkt hvilke kriterier som ligger til grunn for sentralenes suksess. En hovedutfordring er oppstartsprosessen.

- Manglende kunnskap om gode etableringsprosesser gjør at nye sentraler kan komme skjevt ut fra starten av. Å opprette en sentral vil nesten alltid ha konsekvenser for det lokale foreningslivet, og det er viktig å avklare sentralens funksjoner vis-a-vis eksisterende frivillighet.

- Mange sliter med støtte og anerkjennelse fra lokale aktører etter oppstart. Å involvere dem tidlig kan være en nøkkel til suksess. Kommunikasjon med andre som kan tenkes å bli berørt, og en aktiv involvering av medlemmer er også nyttig for å sikre sentralens videre skjebne.

- En startpakke med gode råd ved nyetablering hadde vært til stor hjelp i denne prosessen, sier Lorentzen.

Sentralene som integreringspunkt

I undersøkelsen kommer det frem at sosial samhandling gjennom aktiviteter kan bidra til å redusere betydningen av religion og dermed kan sentralenes integreringsfunksjon styrkes.

- Det generelle inntrykket er likevel at aktiviteter rettet mot innvandrere er tilfeldig. Det er vanskelig å finne aktiviteter som engasjerer alle. Økt kunnskap om hvordan dette fungerer kan øke andelen integrasjonstiltak, sier Lorentzen.

Hvem som eier sentralene påvirker integrasjonstiltakene.

- En religiøs forankring hos én eier kan svekke sentralens muligheter for å involvere enkelte etniske grupper. Flereie kan derfor forbedre samarbeidet mellom sentralen og brukerne.

- Andelen sentraler eid av enkeltstående, frivillige foreninger er i dag kraftig redusert. Andelen sentraler med uavhengige eierformer som stiftelser, samvirke og andelslag har økt. Det kan tolkes som en reaksjon på utfordringene ved å ha én eier.

Ulike sentraltyper bidrar til spenninger

Frivilligsentraler kan grovt sett kategoriseres som «sosialsentraler» og «nærmiljøsentraler».

Mens «sosialsentraler» er brukerorientert, med forventninger om at sentralen skal gjøre noe for personer med definerte diagnoser eller problemer, vil «nærmiljøsentralene» styrke lokale aktører på deres egne premisser.

Det går imidlertid ikke et klart skille med disse to typene, og det kan være vanskelig å slå fast hvor en gitt sentral hører hjemme.

- Det viktigste skillet kan knyttes til sentralenes funksjon i nærmiljøet, og om sentralen lykkes i å fungere som en katalysator for det lokale foreningslivet.

- Mange sosialsentraler blir oppfattet som konkurrenter, mens nærmiljøkonseptet vil kunne bidra til å styrke det lokale foreningslivet ved å tilføre hjelp, service, assistanse og kompetanse til andre frivillige foreninger. Da blir motviljen mot sentralen borte, og vilkårene for samarbeid øker betraktelig.

- Tydeliggjøring av sentralenes utfordringer åpner for at statlige myndigheter kan utvikle en bedre infrastruktur, og man vil få en felles forståelse for hva en sentral egentlig er.

- Oppfatningen av hva en vellykket sentral er, vil også påvirke politikere som håndterer offentlig ressursfordeling. En tydeliggjøring og tolkning kan dermed være med på å påvirke sentralenes fremtid, sier Lorentzen.

Referanse: 

Lorentzen, Håkon (2012): Frivillighetssentralen i nærmiljøet: Konkurrent eller katalysator? (pdf), Rapport 2012:004), Institutt for samfunnsforskning.