I Belgia, som i Norge og andre vestlige land, diskuterer man «innvandrerkvinner» og deres situasjon.

Men hvem er det som utgjør kategorien innvandrerkvinner? Og har de egentlig noe felles?

Den andre

Antropolog Johanne Hansen Kobberstad søkte svar på Espace Couleurs Femmes, et idealistisk drevet senter for innvandrerkvinner i den belgiske hovedstaden Brussel. Her møttes – og møttes ikke – kvinner fra over 20 forskjellige land, for å gå på ulike kurs og knytte og pleie vennskap.

– De fleste kvinnene var ukomfortable med identiteten storsamfunnet tilskrev dem som «innvandrerkvinner». De følte seg stemplet som undertrykte og uvitende, og satt i bås med kvinner de oppfattet som veldig forskjellige fra dem selv, forteller Kobberstad.

Hun ble også selv slått av hvor til de grader ulike kvinnene var. Samtidig hadde kvinnene nok fellestrekk til at de opplevde det som meningsfullt å møtes.

– Alle delte den viktige erfaringen av å ha forlatt hjemlandet sitt og komme til et vestlig land der de ble oppfattet som fremmede og annerledes.

– Hvor vanskelig dette hadde vært, varierte. Noen hadde funnet seg nokså godt til rette, mens andre, spesielt kvinnene som kom fra muslimske land, fortalte om rasisme og utstøting. Men de aller fleste hadde opplevd det å være Den andre, sier Kobberstad.

Begrepet Den andre er sentralt i Kobberstads studie. Andregjøring defineres som en prosess der vi skaper vår egen identitet gjennom å tilskrive andre negative egenskaper.

Antropologen oppfatter andregjøring som problematisk fordi det ikke anerkjenner handlekraft som et aspekt ved andres identitet og dermed gjør dem til passive objekter og ikke aktive subjekter.

Andregjøring baserer seg også på en antakelse om at Den andres kultur ikke er like kompleks og sofistikert som ens egen, ifølge Kobberstad.

Sterke sammen?

Kvinnene på Espace Couleurs Femmes hadde ikke bare blitt andregjort som innvandrere.

– De delte også en erfaring med å være Den andre i kraft av sitt kjønn, siden alle kom fra samfunn med sterk mannsdominans. Dette fellesskapet var imidlertid ikke så artikulert, forteller antropologen.

– Tanken bak senteret, som ble ledet av en spanskfødt feminist, er å skape et rom der kvinner kan komme sammen uten menn til stede, utveksle erfaringer og bli sterke sammen. Denne målsetningen lykkes de bare delvis med, ifølge Kobberstad.

– På senteret kunne kvinnene diskutere personlige problemer. De kom rett som det var med hjertesukk om hvor vanskelig det var å være kvinne.

– For mange var ekteskapet en arena for daglige kamper om økonomisk frihet og bevegelsesfrihet, mens andre kjempet mot belgiske myndigheter for å få oppholdstillatelse. Men noen feministisk mobilisering kom det ikke ut av det, forteller hun.

Maten og makten

Det var de mer hverdagslige sidene ved kvinnelivet som preget samværet mest, ifølge Kobberstad.

– Samtalene dreide seg svært ofte om mat og oppskrifter og barn og familie. Særlig mat hadde en helt spesiell symbolsk rolle i det sosiale spillet mellom kvinnene.

– De spiste ofte lunsj sammen, og disse måltidene hadde stor sosial betydning. Å lage mat sammen og til hverandre fungerte både som tegn på vennskap og omsorg og som manifestering av maktforhold.

– Kontroll over maten symboliserer også kontroll over det sosiale, sier Kobberstad.

Et fellesmåltid ble også utløsende årsak til en opprivende konflikt på senteret, der den viktigste skillelinjen gikk mellom de arabiske/muslimske kvinnene på den ene sida, og de såkalte latinaene, kvinner med opprinnelse i spansk- og portugisisktalende land, på den andre.

Konflikten ble etter hvert så bitter at vennskap gikk i oppløsning og flere av kvinnene sluttet å komme til senteret.

– Motsetningene hadde ligget og ulmet en stund, latinaene opplevde muslimene som altfor dominerende og ekskluderende. Krangelen om dette måltidet var nok aller mest et påskudd for å protestere mot muslimenes sosiale dominans, mener Kobberstad.

Finnes det kvinnelige fellesskapet?

Grunnleggerne av Espace Couleurs Femmes sluttet seg på mange måter til en tanke om et universelt søsterskap mellom kvinner, basert på kvinnelige erfaringer og kvinnelige verdier, på tvers av kulturelle forskjeller.

Johanne Hansen Kobberstad opplevde ikke at et slikt søsterskap sto spesielt sterkt i praksis.

– Kvinnene mente selv at de hadde veldig ulike verdier og de var mer opptatt av å synliggjøre og framheve forskjeller enn av å identifisere seg med hverandre, forteller hun.

En felles erfaring av å være Den andre hindret ikke kvinnene i å gjøre hverandre til Den andre gjennom dominans og utstøtelse.

– Kvinnenes oppfatning om store kulturelle forskjeller dem imellom kom ofte i veien for et møte basert på dialog og forståelse.

– Dermed ble det interkulturelle møtet i stor grad preget av fordommer og stereotypier snarere enn toleranse og vennskap, slår Kobberstad fast.

Komplekse dynamikker

Kobberstad kom til Espace Couleurs Femmes med en ambisjon om å identifisere hvilke faktorer som gjør at kulturelle møter lykkes eller mislykkes.

– Konklusjonen min er at det er vanskelig å konkludere. Det er mulig å identifisere noen av premissene, men den sosiale dynamikken er så kompleks og variablene så mange at det hele blir nærmest umulig å forutse.

– Dette skyldes særlig det store kulturelle og religiøse mangfoldet blant kvinnene. Hvordan og i hvilken grad faktorer som kultur og religion gjøres relevant i møtene mellom kvinnene er situasjonsbetinget.

– Men selv om det er svært vanskelig å forutse utfallet av interkulturelle møter er det også denne kompleksiteten som gjør dette til et så spennende felt, sier Kobberstad.