«Det var første gang for meg at jeg var uten moren min.»

En 17 år gammel gutt tenker tilbake på da han kom til Norge helt alene for å søke beskyttelse.

«Omsorgssenteret er et veldig bra sted, fordi de som er voksne der, de er så hyggelige. De passer på oss.»

Det å bli tatt vare på av snille voksne er et av ønskene til de 66 asylbarna som er spurt om hvordan de vil at omsorgsgiverne i barnevernet skal oppføre seg.

De kom til Norge før de fylte 15 år. Da ble de avhengige av fremmede voksne i omsorgssentre.

To psykologer har tolket det barna forteller og formulert fire råd:

• Vær snill
• Prøv å innta mitt perspektiv
• Hjelp meg
• Gi reglene mening

Studien er gjort ved Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS).

«Spør oss»

Nå bor ungdommene som er intervjuet i blant annet kommunale bofellesskap, fosterfamilie eller mottak. Etter å ha vært i Norge i mellom ett og fire år ble de spurt: «Har du noen råd til voksne som jobber med barn som kommer til Norge slik som du gjorde?»

«Vær snill», lyder et av rådene.

Flere forteller om gode opplevelser sammen med voksne som tar vare på dem.

Men de voksne kan også være strenge. En gutt sier at de mobber ham. Han ble irritert da en ansatt sa at han var et «barn», som om han ikke trodde på alderen hans. De ansatte må ikke la tvil om barnas fortellinger komme i veien for relasjonen til barnet, skriver psykologene i tidsskriftet Norges Barnevern. Å formidle tvil på slike måter kan svekke tilliten til voksne.

Barna er opptatt av at de voksne må prøve å forstå dem og se ting fra deres ståsted.

«Det hadde vært fint hvis de spør for eksempel hvilke behov vi har», sier en 14 år gammel gutt.

Dette er i tråd med en svensk kunnskapsoppsummering som konkluderer med at de ansatte på institusjonene må forstå barnas situasjon. Kunnskap om psykologi og språkkunnskaper er ikke nok, de må også ha en god porsjon empati, nysgjerrighet og respekt.

«Jeg er hans gutt»

«Han tenker ikke at jeg er en afghansk gutt. Han tenker at jeg er hans gutt», sier en 15-åring om hvorfor vergen hans er så viktig for ham.

Mens noen av barna mener at de voksne bør late som de er foreldrene deres, understreker andre at de ikke kan erstatte familien.

Men de voksne må i hvert fall ikke se på dette som bare en jobb. De må være oppriktig interesserte i å bli kjent med ungdommene.

Heidi Linnerud ved Gjøvik omsorgssenter for enslige mindreårige asylsøkere kjenner igjen det barna i studien sier.

– Unger merker veldig fort hvem som har med seg hjertet, sier nestlederen til forskning.no.

På senteret bor for tida 27 barn, hovedsakelig gutter fra Afghanistan og Syria.

– De fleste ansatte er veldig glade i barna, sier Linnerud.

– Men så har vi også dem som jobber her fordi det er en jobb.

Ulike behov

Barna har veldig ulike behov, forklarer psykologene.

De mener at rådene som barna gir stemmer godt overens med kunnskap om hvordan profesjonelle omsorgsgivere bør jobbe med enslige mindreårige flyktninger og asylsøkere.

Trygghet, relasjoner og hjelp til å regulere følelser er noe av det viktigste de ansatte kan gi barn som har vært utsatt for traumatiske opplevelser.

De må balansere mellom å bry seg om barnet og bruke sin profesjonelle kompetanse. Dette er ikke et personlig forhold der bare magefølelsen kan styre.

Jobben er kompleks – de ansatte må se behovene til hvert enkelt barn.

Det kan være utfordrende fordi barna ofte er tause når de kommer. De gir lite informasjon om seg selv. Barn og voksen snakker ikke samme språk, og det er mange forskjellige voksne på jobb.

Dessuten hender det stadig at de ansatte ikke lytter til asylbarna, viser en annen studie. De blir for opptatt av skjemaveldet.

«Må skjønne hvordan vi har det»

Ungdommene i studien kommer fra elleve ulike land, flest fra Afghanistan. Det er også en del fra Eritrea, Somalia og Sri Lanka. De aller fleste er gutter, og de var mellom 13 og 20 år da de ble intervjuet i 2012-13.

Mange bærer på vonde opplevelser fra krig og uro og en lang og vanskelig flukt.

I en annen artikkel basert på de samme intervjuene kommer det fram at barna er preget på flere måter. Mange har opplevd vold i familien.

Den første levekårsundersøkelsen av barn i norske asylmottak som kom i 2015 viste at langt flere av asylbarna har et høyt stressnivå enn blant barn flest. Over halvparten av barna befinner seg i et grenseland eller er i en kritisk sone når det gjelder emosjonelle problemer, ifølge forskerne.

Det er med andre ord mye å ta tak i for omsorgsarbeiderne.

De må hjelpe ungdommene med å sette ord på og håndtere de vanskelige følelsene. Flere av barna etterlyser dette.

«De må skjønne hvordan de har det, når de er trist, sint, lei seg», sier en gutt som stadig tenker på faren som slo ham.

En annen gutt forteller at han selv slo en ansatt som han opplevde at ikke forsto ham. Etterpå var han veldig lei seg, gråt og angret.

Innesluttede barn

Selv om barna kan virke avvisende eller sinte, vil de at de voksne skal fortsette å prøve å hjelpe dem.

Det kan være en utfordring for de voksne.

– Vi tåler ting ulikt. Noen kan reagere på at barna er sinte, sier stygge ord eller er innadvendte. Vi bruker mye tid på å snakke om hva det gjør med oss voksne, sier nestleder Heidi Linnerud ved Gjøvik omsorgssenter.

Hun sier de ansatte bruker mindre tvang etter at de begynte å jobbe med traumebasert omsorg.

– Vi har blitt mye flinkere til å se hva det egentlig handler om, ikke bare reagere på det barnet sier eller gjør.

Halvparten av de ansatte er utdannet for å jobbe med barn, resten er ufaglærte. De får veiledning fra fagfolk og kurs som varer noen timer.

Verre psykisk helse

Har barna psykiske lidelser eller sterke posttraumatiske plager, bør de få hjelp av helsevesenet, understreker psykologene.

Flere barn sliter med det nå enn før, erfarer Heidi Linnerud.

– Vi har stadig flere barn som skader seg og forsøker å ta livet sitt, sier hun.

Linnerud mener vedtak om midlertidig opphold er skadelig for barna. Noen har bodd på omsorgssenteret i to år uten å vite om de får bli.

– Midlertidigheten er ikke bra, det ser vi, sier hun.

Utlendingsdirektoratet er også bekymret for hva usikkerheten kan føre til. De har fått meldinger fra en rekke mottak om at tilstanden til enslige mindreårige har blitt verre, skriver VG.

– Vi må ikke bli for rigide

De psykiske plagene kommer i tillegg til det vanlige ungdomsopprøret. Mange ungdommer er i opposisjon til regler.

Konflikter kan dempes om ansatte formidler reglene på en god måte, skal vi tro ungdommene. De forstår ikke alltid hvorfor reglene er der.

– Vi må ikke bli for rigide, sier Heidi Linnerud.

Nylig sa et av barna ved Gjøvik omsorgssenter at han fikk vondt i magen av måten en ansatt sa noe på.

– Det var en regel som ikke ble forklart på en god måte. Han opplevde det nok som kaldt og hardt, sier Linnerud.

Etter slike episoder drøfter de ansatte hva de kunne gjort annerledes.

Linnerud vil også ta med seg rådene fra barna i studien.

– Jeg har sendt artikkelen til avdelingslederne for at de kan diskutere med de ansatte hvordan barna har det hos oss. Er vi slike voksne som er snille og prøver å forstå og gi reglene mening?

«Da ble jeg sint»

Motstanden mot regler kan skjule et behov for å bli sett.

Manglende internett er ofte årsak til sinneutbrudd ved Gjøvik omsorgssenter. Senteret skrur av nettet om natta når barna skal sove.

– Det kan eskalere til knusing av PC-skjerm eller TV. Det handler kanskje egentlig om at barna synes det er vanskelig å legge seg, for da kommer tankene. Men det kan være vanskelig å si fra om, sier Linnerud.

De voksne må også være forutsigbare. En 13-åring som er intervjuet i studien, forteller at reglene forandret seg etter hvilke ansatte som var på jobb.

«Da ble jeg sint og sånn. Kastet masse ting», sier han.

Ungdommene vil gjerne bli forklart hvorfor de ikke får lov til for eksempel å sende penger til familien i hjemlandet eller å bytte bolig.

De setter også stor pris på alt fra praktisk hjelp med lekser til å forstå hvordan det norske samfunnet fungerer.

Referanse:

Envor M. Bjørgo Skårdalsmo og Jessica Harnischfeger: Vær snill! - Råd fra enslige mindreårige asylsøkere og flyktninger til voksne omsorgsgivere. Tidsskriftet Norges Barnevern, nr. 1, 2017 (vol. 94). DOI: 10.18261/issn.1891-1838-2017-01-02. Sammendrag.