‒ Selv kvinnene i mitt utvalg som kommer fra de mest kjønnstradisjonelle familiene, og har fått tydelige kjønnstradisjonelle forventinger hele veien, har de aspirasjoner om noe annet. Familielivet er ikke nok som kilde til et meningsfylt liv for dem, forteller Marjan Nadim, forsker ved Institutt for samfunnsforskning ved Universitetet i Oslo.

Nadim har skrevet doktorgrad om etterkommere etter pakistanske innvandrere og deres holdninger til barneomsorg og kvinners arbeid.

Innvandrerkvinner fra Pakistan har skilt seg ut ved å ha lavere arbeidsdeltakelse enn både norske kvinner og andre grupper av innvandrerkvinner. Nadim trodde avhandlingen kom til å handle om det vanskelige valget om å fortsette i arbeid etter å ha fått barn.

Men at kvinner skulle jobbe selv om de hadde små barn, ble tatt for gitt av kvinnene hun intervjuet. Dilemmaet var heller hvordan de skulle få til en god kombinasjon av jobb og familieliv.

‒ Det lignet mer på det som beskrives i forskning på norske familier, sier Nadim.

Som en av kvinnene sier:

«Mamma var husmor og var alltid der da vi kom hjem. Men jeg vil både jobbe og være der for familien. Så det er et slags konstant puslespill, eller en utfordring, psykologisk. Er du en god nok mor eller ikke?»

Ikke som sin mor

Nadim har intervjuet 14 kvinner og fem av mennene deres. Kvinnene er i 30-årene, de har barn under skolealder, og de jobber. Noen av dem bare noen timer i uka, andre i høye posisjoner som krever overtidsarbeid.

De er de eldste kvinnene i denne unge generasjonen med etterkommere, og de første som går gjennom familielivsfasen i landet foreldrene valgte å flytte til.

Nadim kaller de 14 kvinnene for pionerer.

‒ Mange av dem har høyere utdanning, og de har alle tilknytning til arbeid. De har valgt noe annet enn sine mødre, og de har et helt annet syn på arbeid og barneoppdragelse enn sine foreldre, sier Nadim.

‒ Den store offentlige bekymringen for at denne gruppa skal reprodusere foreldrenes mønster, med lav arbeidsdeltakelse og kjønnsstereotype holdninger, er sterkt overdrevet, legger hun til.

Påvirkes av oppvekst i Norge

Forskning på integrasjon har vært altfor opptatt av hvor innvandrerne kommer fra, mener Nadim.

Det er minst like viktig å se på hva innvandrerne integreres i.

I et stort europeisk prosjekt som fulgte barn av blant annet tyrkiske innvandrere i åtte land, var forskjellene mellom gruppene av etterkommere enorme. Felles bakgrunn som barn av tyrkiske innvandrere var mindre viktig enn effekten av utdanningssystemet i landet de vokste opp i.

Ifølge Nadim har den norske konteksten hatt mye å si for utviklingen i generasjonen etterkommere som hun har intervjuet.

‒ Mine funn viser at i et samfunn som det norske, der institusjoner og kultur tydelig støtter småbarnsmødre i arbeid, vil kvinner med innvandrerbakgrunn bruke muligheten til å kombinere det å jobbe og være mor.

Best med barnehage

Norsk familiepolitikk og tilgangen på barnehager og utdanning er viktig. Minst like viktig er den kulturelle forståelsen av disse tilbudene.

‒ Du har ikke bare tilgang til en barnehageplass du har råd til, men også forståelsen av at barnehage er god omsorg for barn, sier Nadim.

Alle kvinnene hun har intervjuet har barna sine i barnehagen, og argumenterer mot mødrene sine, som gjerne mener at døtrene heller burde være hjemme med barna.

Barnehage er bra, insisterer den yngre generasjonen, som selv ikke gikk i barnehage. Men de syns det er litt tidlig å sende fra seg en ettåring.

‒ Flere snakket om en 3-års regel i det pakistanske miljøet, at barnehage før den alderen er for tidlig. Men de mente ikke nødvendigvis det selv.

Noen sendte barna i barnehagen ved ettårs alder, mens andre fikk hjelp av moren sin til å passe barna en stund til.

Felles mobilitetsprosjekt

Arbeidets status i Norge er også viktig, mener Nadim. Å jobbe anses nødvendig for å ha et meningsfullt liv, for både kvinner og menn.

‒ Sammenlignet med andre land er også husmoridentiteten sett på som mindre verdifull. Det er viktig å ha med seg, sier Nadim.

Kvinnene tok avstand fra husmorrollen, og sa de ikke skjønte hvordan mødrene hadde klart å bare være hjemme.

Mødrene på sin side maste ofte om at kvinnene burde være mer hjemme. Samtidig gjorde de det mulig for kvinnene å jobbe, ved å passe barn og hjelpe til med det praktiske.

‒ Denne tvetydigheten skyldes nok at foreldrene ser hvilke muligheter kvinnene har. De har vært opptatt av at døtrene skal ta utdanning, det har vært et felles prosjekt om familiens sosiale mobilitet og status. De ser at det er i arbeidslivet man får uttelling for den utdanningen, sier Nadim.

Mannen fortsatt hovedforsørger

Men samtidig som kvinnenes arbeid var en selvfølge, varierte oppfatningene av hva arbeidet betydde.

‒ Tanken om at forsørgelse er mannens ansvar sto sterkt. Mange støttet kvinners arbeid på måter som ikke truer menns posisjon som hovedforsørger, sier Nadim.

Dette handlet som regel om å skyve økonomiske motiver for arbeidet i bakgrunnen, og heller fokusere på at arbeidet var selvrealiserende og noe som ga indre belønning.

I tilfeller der kvinnens inntekt var økonomisk nødvendig, kunne det omtales som et nødvendig onde at hun måtte bidra til familiens økonomi.

Fire av kvinnene utfordret tydelig ideen om mannen som hovedforsørger, og anså seg selv som likeverdige medforsørgere.

‒ Disse kvinnene insisterte imidlertid samtidig på arbeidet ikke bare var en økonomisk nødvendighet, men at de hadde rett til å arbeide, og at arbeidet har verdi utover de økonomiske belønningene, forteller Nadim.

Alt annet enn undertrykket

I møte med pakistanske ektemenn var den norske likestillingsideologien en del av kvinnenes identitet. Da var det han som ikke skjønner hvordan man gjør det i Norge.

Samtidig er kvinnene klar over at det norske samfunnet oppfatter dem som potensielt undertrykte og kuede kvinner.

‒ De presenterer seg selv som kvinner som har kontroll over sine liv og sine beslutninger. Det er ikke mannen og ikke foreldrene som bestemmer. Litt sånn «jeg ville tilbake på jobb og da bare gjorde jeg det», forteller Nadim. 

‒ Den insisteringen handler ikke bare om at de faktisk bestemmer selv, men også om at de hele tiden blir konfrontert med et bilde av seg selv som kvinner som ikke har kontroll over sine liv, sier Nadim.

Aksept fra mennene

Ni av kvinnene hadde giftet seg med menn som kom fra foreldrenes hjemland.

‒ Det er en sterkt offentlig frykt for hva dette kan føre til, sier Nadim.

Kvinnene beskriver også at mennene kom med forventninger om arbeid, barnepass og familieliv som kunne føre til konflikt og diskusjon.

‒ Men kvinner som har vokst opp i Norge, og gifter seg med menn fra Pakistan, står i en sterk forhandlingsposisjon. Han har ikke noe nettverk, er nyankommen og kan ikke språket. Migrasjonsstatus trumfer betydningen av kjønn, sier Nadim.

Fordi det tar tid før mennene kommer seg i arbeid, blir dessuten kvinnens inntekt viktig.

‒ Det er mer som pusher kvinnene mot arbeid enn fra arbeid i disse ekteskapene.

Annen forskning har vist at slike ektemenn opplever situasjonen som svært vanskelig, men mennene Nadim intervjuet hadde vært en stund i Norge.

‒ Det ser ut som de har funnet ut av det, det har gått seg til på et vis. Det har i hvert fall ikke noe utslag på kvinnenes arbeidsdeltakelse.

Også de norsk-pakistanske kvinnene var bekymret for hva slags menn de ville få fra Pakistan. Bekymringen var ikke nødvendigvis berettiget.

‒ En av kvinnene giftet seg med en som var høyere utdannet enn henne, hun hadde bare videregående. Hans familie var opptatt av at hun skulle få seg en bedre utdanning før paret skaffet barn, forteller Nadim.

‒ Forventningene hun hadde til ektemannen ble gjort til skamme, det var helt motsatt av det hun hadde sett for seg.

Referanse: 

Marjan Nadim. Forerunners for change: Work and motherhood among second generation immigrants in Norway. Universitetet i Oslo. 2014. Sammendrag