Enhver epidemi har uskyldige syndebukker.
I middelalderen ble jøder anklaget for å være skyld i svartedauden.
Muslimske pilegrimer og immigranter har blitt mistenkt for å spre kolera.
I 1919 fikk et dødbringende influensavirus navnet «spanskesyken», selv om den slett ikke kom fra Spania, og i forbindelse med ebolautbruddet i 2014 spredte det seg i noen land frykt for folk med afrikansk avstamming, skriver BBC.
Og slik kan man fortsette: Epidemier fører til fremmedfrykt og rasisme, skriver den kanadiske samfunnsforskeren Korey Pasch i en artikkel på The Conversation, og det kan det være en evolusjonær grunn til:
Mennesker som er redde for å bli smittet, er også ubevisst mer redde for folk som ser annerledes ut. Det kan skyldes at det i menneskets forhistorie har vært en fordel å holde avstand fra mulige smittekilder, mener forskere.
I dag gir det imidlertid ingen mening. Det er «en feilslutning som oppstår i det moderne, multikulturelle samfunn», sier en av forskerne.
Politiker anklager muslimer
Likevel har koronapandemien allerede fått sine syndebukker.
Særlig asiater har vært utsatt, ifølge Wikipedias lange liste over episoder med koronautløst fremmedfrykt og rasisme. Også i Danmark har asiater blitt ropt etter, truet med bank og fått sure blikk, skriver den danske avisa Politiken.
Noen – blant andre USAs president Donald Trump – har helt bensin på bålet ved å omtale det nye koronaviruset som «det kinesiske viruset», ifølge CNN.
Latinamerikanske migranter i USA kan være enda mer utsatt enn folk med asiatisk bakgrunn, indikerer en studie som fortsatt ikke er publisert i et vitenskapelig tidsskrift.
I Danmark har en folkevalgt politiker rettet skytset mot muslimer:
«Da korona kom til Europa, kunne man på sosiale medier lese at muslimer mente det var Allahs straff til oss – de vantro [...], da disse menneskene ferdes iblant oss, rammes vi andre av denne uansvarligheten», skriver Pernille Vermund, som er formann for partiet Nye Borgerlige, på Facebook.
Fremmedfrykt er konsekvens av epidemier
Fremmedfrykt, fordommer mot og i noen tilfeller forfølgelse av religiøse og etniske minoriteter, blir ofte forsterket og legitimert under epidemier og pandemier, sier historiker Niels Brimnes, som blant annet forsker på legevitenskapens historie og kolonialisme.
– Opp gjennom historien har epidemier forsterket motsetningene mellom religioner, etnisiteter og kulturer, fordi man har knyttet sykdom til bestemte kulturelle atferdsmønstre, sier Brimnes.
– Fremmedfrykt, enten i form av rasisme eller frykt for folk med en annen religion, er nok en av de mest klassiske kulturelle konsekvensene av store epidemier, fortsetter han.
Epidemiframkalt fremmedfrykt oppstår ikke ut av det blå, men bygger på fordommer og i noen tilfeller rasistiske ideer som allerede eksisterer, mener han.
– Det er ikke nødvendigvis slik at en epidemi i seg selv fører til spenning mellom etnisiteter, nasjoner eller religioner. Historisk ser man at sykdomsutbrudd forsterker spenninger som er til stede i samfunnet fra før, sier Brimnes.
Pest førte til raseskille
Sykdomsutbrudd har historisk ført til at raseskille og systematisk forfølgelse har blitt legitimert, forteller han.
I en artikkel på Videnskab.dk beskriver Niels Brimnes blant annet hvordan et pestutbrudd bidro til utviklingen av Sør-Afrikas apartheidregime, som i over fire tiår innebar at svarte og hvite sørafrikanere systematisk ble holdt atskilt.
Apartheidstyret ble innført i 1948, men allerede i 1901, da pesten rammet Cape Town, ble svarte afrikanere tvangsfjernet fra byen fordi man mente at de var smittespredere.
– Tvangsfjerningen kunne ikke begrunnes med konkrete medisinske argumenter, men derimot med et rasistisk verdensbilde. I 1902 vedtok man «Native Reserve Location Act» som gjorde den midlertidige tvangsfjerningen permanent, skriver han.
Erfaringene med raseskille under pestutbruddet i Cape Town fungerte senere som en brekkstang for innføringen av apartheid, påpeker Brimnes.
Jøder ble forfulgt i Europa
Rasistiske ideer fantes i Cape Town allerede før pesten brøt ut:
De hvite makthaverne hadde allerede planer å skille hvite, «fargede» (asiater) og svarte, skriver Brimnes.
Pestutbruddet forsterket de rasistiske ideene, argumenterer han.
En lignende tendens finnes i historiske kilder om middelalderens pestutbrudd i Europa. Under svartedauden, som pesten ble kalt, var jødene utsatt. Som i Sør-Afrika var det ikke pesten som i seg selv skapte jødehatet.
– Jøder hadde allerede vært syndebukker i kristen sammenheng i århundrer. Da pesten brøt ut på 1300-tallet, hentet man fram den kjente fienden, sier Torben K. Nielsen, som er førsteamanuensis ved Aalborg Universitets Institut for Politik og Samfund.
Nielsen har skrevet et kapittel om svartedauden i boken «50 begivenheder – højdepunkter i verdenshistorien».
Frykt for sykdom forsterker fremmedfrykt
Folk leter etter syndebukker under økonomiske kriser, og forskning tyder på at rasisme er mer utbredt i samfunn med stor sosial ulikhet.
Men en helt spesiell menneskelig mekanisme trår antagelig i kraft under epidemier: Det er etter hvert solid dokumentasjon for at frykten for å bli smittet henger tett sammen med skepsis overfor folk som er annerledes:
Jo mer redd man er for smitte, desto mer skeptisk er man overfor innvandring, viser forskning, blant annet fra Aarhus Universitet.
– Det en opplagt risiko for økt fremmedfrykt under koronapandemien, sier Lene Aarøe, som er førsteamanuensis ved Aarhus Universitets institutt for statsvitenskap.
Atferdsmessig immunsystem reagerer
Aarøe har gjennomført flere forsøk som bekrefter sammenhengen mellom angst for smitte og innvandrerskepsis. Resultatene er blant annet publisert i det vitenskapelige tidsskriftet American Political Science Review.
En ubevisst og sannsynligvis medfødt mekanisme gjør at mennesker som er redde for bakterier og virus, ubevisst holder seg på avstand av andre som er veldig annerledes enn dem selv, fordi de oppfatter dem som smittebærere, forklarer hun.
I forskningslitteraturen blir mekanismen forklart med en teori om at mennesket har et såkalt «atferdsmessig immunsystem».
Det er en evolusjonær levning fra livet på savannen, da tilværelsen var en evig kamp for overlevelse. På savannen sørget det for at mennesker holdt avstand til mulige smittekilder.
I dag har noen mennesker fortsatt et veldig aktivt atferdsmessig immunsystem, som får dem til ubevisst å ta avstand fra folk som ser annerledes ut.
– Det atferdsmessige immunsystemet opererer ut fra et forsiktighetsprinsipp og feiltolker alt som på overflaten avviker fra det vi kjenner, som en potensiell smittekilde. Det kan være harmløse føflekker, fysiske handicap eller andre hudfarger, sier Lene Aarøe.
– Det fremmedartede trigger det atferdsmessige immunsystemet, utdyper hun, og forteller om forsøk som viser at dansker som er veldig redde for bakterier og virus, er mer skeptiske overfor innvandrere fra Midtøsten enn fra Øst-Europa.
Ubeskyttede er mest skeptiske
Forskere har ikke undersøkt om pandemier kan sette i gang det atferdsmessige immunsystemet, men Aarøe mener det er sannsynlig.
– Jeg mener helt klart at forskningen vår på det atferdsmessige immunsystemet kan bidra til å forklare dette mønsteret, sier hun.
Et av de forsøkene hun har gjennomført, indikerer at frykten for smitte – og dermed skepsisen overfor innvandrere – er større hos folk med et veldig aktivt atferdsmessig immunsystem i situasjoner der de føler at de mangler beskyttelse mot smitte.
– Vi ba forsøksdeltakere om å forestille seg at de arbeidet ved et sykehus og skulle tørke opp oppkast fra gulvet. For halvparten stoppet forsøket der. Den andre halvparten ble bedt om å forestille seg at de vasket hendene grundig etter at de hadde tørket opp, sier Aarøe:
«Blant de deltakerne som ikke opplevde å være beskyttet mot smitte, fordi de ikke hadde forestilt seg at de hadde vasket hendene, var sammenhengen mellom frykt for smitte og innvandrerskepsis helt klart sterkest.»
– Feilslutning i et multikulturelt samfunn
Akkurat nå, som vi verken har en vaksine eller noen behandling mot koronavirus, føler mange seg ubeskyttet, poengterer Aarøe.
– Man kan forestille seg at det smitter av på holdningen til innvandrere som ser annerledes ut eller oppfører seg annerledes – særlig hvis man har et sensitivt atferdsmessig immunsystem.
Aarøe understreker at det atferdsmessige immunsystemet arbeider irrasjonelt, og at det er en feilslutning å ta avstand til folk som ser annerledes ut.
Virus og bakterier har ikke noen forkjærlighet for folk med en bestemt hudfarge eller religion, så det gir ingen mening å ta avstand fra dem.
– Det er en feilslutning som oppstår i det moderne, multikulturelle samfunn, sier Lene Aarøe.
– Når Trump og andre politikere aktivt kobler viruset med bestemte nasjonaliteter og befolkningsgrupper, appellerer de til denne dyptliggende psykologien i oss som er disponert for feilslutninger, avslutter Aarøe.
© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no. Les originalsaken på videnskab.dk her.
