Mange norskopplæringssentre har deltakere som trenger tilrettelegging på grunn av hørselsproblematikk. Det viser en kartlegging Kompetanse Norge gjennomførte i 2016.

Samtidig blir slike utfordringer i flere tilfeller oppdaget sent, og en fjerdedel av opplæringssentrene som svarte på undersøkelsen mener at de ikke klarer å tilrettelegge opplæringen godt nok for denne gruppen. Manglende kartlegging og tilrettelegging fører til at deltakerne lærer mindre norsk.

Dobbel utfordring, mindre undervisning

Døve deltakere i norskopplæringen kan ha mange ekstrautfordringer. De har blant annet en dobbel utfordring fordi de må lære to nye språk samtidig – både norsk tegnspråk og norsk. Noen deltakere har vokst opp uten å lære et tegnspråk i hjemlandet, og har dermed ikke et morsmål.

Hørselshemmede deltakere får ikke alltid nok tid i opplæringen til at de får tilstrekkelig læringsutbytte. En leder ved et opplæringssenter vi intervjuet påpeker paradokset ved at deltakere som har ekstra utfordringer får mindre undervisning i uka:

I gjennomsnitt (går de) kanskje to dager i uken her, åtte timer i uken, i motsetning til de hørende, som får 20 timer i uken. Så det er en utfordring for oss at de får så få timer fordi de må være i små grupper, og de må virkelig være i små grupper for å fungere og å lære noe. (...) De går her i årevis. Fordi de får så få timer (i uken).

Varierende tilrettelegging

Kommunen skal ta utgangspunkt i den enkeltes behov og tilpasse opplæringen til deltakere som har utfordringer på grunn av helsa. Hørselshemmede deltakere i norskopplæringen har ingen særlige rettigheter til tilrettelegging utover dette.

Mens en fjerdedel av opplæringssentrene mener at de hørselshemmede deltakerne ikke får god nok tilrettelegging, er det like mange som sier at de i stor grad klarer å tilrettelegge opplæringen godt nok. Denne variasjonen kan bety at hørselshemmede innvandre får ulikt tilbud avhengig av hvor de bor.

Krevende å fange opp hørselsproblematikk

I kartleggingen ble det avdekket at hørselsproblematikk kan være vanskelig å fange opp. Det kan skyldes manglende utredning og screening av hørselshemning blant deltakerne. Videre kan kulturelle forhold spille inn. I noen tilfeller er hørselstap et tema det ikke snakkes om blant deltakerne, mens det i andre tilfeller er et tabubelagt tema som fører til motvilje mot å bruke høreapparat.

Behov for tidlig kartlegging

Det er en utfordring når hørselsproblematikk oppdages sent i opplæringsløpet. Når deltakerne sitter i klasserommet uten å høre godt nok, mister de mye verdifull tid. De bruker opp retten til norskopplæring og introduksjonsprogram uten å lære det de skal.

Det finnes en egen tilskuddsordning for kommunene ved bosetting av personer med alvorlige kjente funksjonshemninger. Men hvis hørselshemningene oppdages for sent, rekker ikke kommunen å søke om tilskuddet, og får dermed dårligere muligheter til å finansiere tilrettelegging av opplæringen.

Store kostnader

Når hørselshemmede innvandrere ikke får muligheten til å lære seg norsk godt nok på grunn av manglende kartlegging og tilrettelegging kan det ha det store kostnader. Det gjelder for den enkelte innvandreren, som kan ha vansker med å komme i arbeid og skaffe seg et sosialt nettverk. I tillegg vil det ha kostnader for samfunnet dersom yrkesdeltakelsen blir lavere.