I slutten av juni 2004 leverte fire stortingsrepresentanter fra Fremskrittspartiet inn et forslag til det norske Storting med tiltak som skulle bidra til å fremme integrering av innvandrere i Norge.

Et av forslagene var forbud mot plagg som kunne virke stigmatiserende, som inviterte til diskriminering eller hindret etniske og religiøse minoritetsgrupperingers inkludering i det norske samfunnet. I forslagsteksten ble hijab nevnt konkret.

To måneder tidligere hadde Dansk Folkeparti (DF) fremmet et forslag i det danske Folketinget der de skriver: ”Forslagstillerne er af den opfattelse, at der ikke skal være tilladt at bære kulturbestemt hovedbeklædning, hvis man er offentlig ansat og har kontakt med borgerne.”

Hva er problemet?

– Forslaget fra Frp var del av en pakke med tiltak som skulle bidra til å fremme innvandreres integrasjon i Norge.

– Deres fokus var på innvandreres plikt til å integrere seg i det norske samfunnet, og på hvordan bruk av blant annet hijab sto i veien for innvandrerkvinners integrasjon.

– DF derimot satte den såkalte etnisk danske befolkningen i fokus, og vektla deres rett til et sekulært offentlig rom, forteller Desiré Hopen Standal.

Hun har i sin masteroppgave i statsvitenskap analysert forslagene og debatten som fulgte etter dem.

Debatten viste tydelig at det ikke finnes noen enighet om hvilken plass hijab skal ha i en normativ diskusjon.

Det er ikke enighet om hva som er årsaken til at muslimske kvinner bruker hijab, hva deres motivasjon er – og hva hijaben symboliserer.

Religionsfrihet

– Ingen av partiene mener et forbud mot hijab representerer et brudd på religionsfriheten, men de kommer ikke med noen drøftelser eller betraktninger rundt dette.

– FrP vil forby religiøse hodeplagg, men fokuserer ikke på religion i forslaget. DF på sin side vil forby kulturbestemte hodeplagg, men fokuserer nesten utelukkende på religion, og da konkret på islam, sier Hopen Standal.

Likestilling

Hensyn til likestilling står som regel sentralt i argumentasjonen for å lovregulere muslimske kvinners bruk av hodeplagg, eller heldekkende plagg som niqab og burka. Dette var også viktige argumenter for de to partiene.

– Frp er opptatt av å ”redde” undertrykte muslimske kvinner, og viser direkte til likestilling i sitt forslag, mens DF ikke tar opp dette eksplisitt i lovforslaget. Hensyn til likestilling var likevel en viktig del av argumentasjonen deres under debatten i Folketinget.

Hopen Standal påpeker at begge partiene ønsker å verne muslimske kvinner mot det de karakteriserer som undertrykkende skikker. Frp skriver for eksempel i sitt forslag at ”det norske samfunnet ikke kan tolerere at kvinner systematisk blir undertrykt, eller at barn blir fratatt retten til å bestemme over sin egen kropp”.

– Og det er disse argumentene som har størst gjennomslagskraft, ifølge Hopen Standal.

– De andre partiene kritiserer forslagene mest i forhold til religionsfrihet og integreringspolitikk. Når det gjelder likestillingsargumentasjonen møter Frp og DF mindre skepsis fra de andre politikerne.

Reell bekymring?

Hopen Standal setter likevel spørsmålstegn ved disse partienes feministiske engasjement i oppgaven sin.

Hun viser til sosiologen Anne Phillips som mener likestilling blir tatt inn i andre diskurser, som for eksempel en anti-innvandrings og anti-muslim diskurs.

– Philips mener likestillingsargumentasjonen i enkelte tilfeller ikke er basert på reelle bekymringer for kvinnene, men at den blir brukt for å oppnå andre ting.

– Mener du det er tilfelle med for eksempel Frps argumentasjon?

– Det kan se ut som om likestillingsargumentene her brukes for å understøtte deres argumentasjon om innvandreres plikt til å integrere seg i det norske samfunnet.

– For å svare mer konkret på spørsmålet må man likevel studere Frps generelle politikk i forhold til likestilling og integrering, og se hijabdiskusjonen i sammenheng med dette.

Askepott

Ifølge Hopen Standals analyse er objektifiseringen av muslimske kvinner tydelig hos begge partiene.

Hun mener muslimske kvinner blir framstilte som undertrykte objekter, og trekker en parallell til Berit Thorbjørnsrud, som beskriver hvordan muslimske kvinner blir sett på som undertrykte Askepott-figurer som må reddes av majoriteten.

Verken Frp eller DF åpner for at det å gå med hijab kan være basert på egne valg fra kvinnene selv.

– Men flere studier av muslimske kvinner konkluderer med at deres bruk av hijab er deres eget valg. Hvis kvinnene ikke oppfatter dette som tvang, så finnes ikke denne motsetningen.

– Det skapes et skille mellom oss og dem, der ”de” oppfattes som en undertrykt gruppe som må reddes av ”oss”. Dette konstruerer også oss som en gruppe der vi får rollen som de likestilte.

Alternativet

– Frp og DF lager en kategori som skal fylle alle muslimske kvinner, og ser ikke forskjellene internt i muslimske samfunn. Mangfoldet blir oversett, og bruk av hijab blir sett som et generelt problem, mener Hopen Standal.

– Selvfølgelig kan bruk av hijab være basert på tvang i noen tilfeller, men det gjelder ikke alle. Det handler om å behandle sakene for seg, å ta opp enkeltkonfliktene i den konteksten de oppstår.

– De sakene som har vært oppe i Norge til nå har for eksempel vært reist av kvinner som føler seg diskriminert fordi de ikke har fått bruke hijab, avslutter hun.

Lenke:

Desiré Hopen Standal: “Muslimske kvinner sitt medborgarskap i fleirkulturelle og fleirreligiøse samfunn. Ei analyse av partipolitiske representasjonar av bruk av hijab i Noreg og Danmark”, masteroppgave ved Institutt for statsvitenskap ved Universitetet i Oslo.