Omsorg eller jobb? Arbeidsinnvandring eller kulturutveksling? Utnytting eller gjensidig utbytte?

Au pair-ordningen reiser kompliserte spørsmål knyttet til arbeid, migrasjon og kjønn.

– Det er lett å tråkke noen på tærne når man berører spørsmål som likestilling, omsorg og betalt arbeid i hjemmet. Det gjør debatten om hvorvidt au pair-ordningen fungerer etter hensikten vanskelig, ifølge Fafo-forsker Cecilie Øien.

På oppdrag fra Utlendingsdirektoratet (UDI) har hun evaluert au pair-ordningen slik den fungerer i Norge i dag. Opprinnelig ble ordningen definert som en form for kulturutveksling, der ungdommen skal lære norsk språk og kultur i en norsk familie.

Hos familien får au pairene kost, losji og litt lommepenger mot at de utfører barnepass og lettere husarbeid maks 30 timer per uke.

Ikke bare ofre

De siste årene har det vært mye debatt om au pair-institusjonen. Kritikere har blant annet hevdet at norske familier utnytter au pairene som billig arbeidskraft, og at kulturutvekslingsaspektet har forsvunnet ettersom au pairene i stadig større grad er og blir betraktet som profesjonelle hushjelper og barnepiker.

Andre har påpekt den såkalte «care drain»-effekten: Utenlandske kvinner som passer barn i Norge og andre vestlige land forlater ofte sine egne barn i hjemlandet.

Cecilie Øien mener det er all grunn til å se kritisk på au pair-ordningen, ikke minst ut fra et kjønnsperspektiv. Samtidig advarer hun mot entydig å forstå au pairene som ofre.

– Enkelte misbrukte au pairers lidelseshistorier får gjerne stor plass i nyhetsbildet. Og ja, det finnes mange fæle historier, sier Øien.

Hun har for eksempel snakket med au pairer som har jobbet langt over de regelfestede 30 timene, som ikke har fått kontrakt og som har følt at vertsfamilien har regelrett utnyttet at de har vært i en sårbar situasjon med hensyn til oppholdstillatelse.

– Samtidig er det et faktum at mange au pairer har stor glede og utbytte av ordningen, sier Øien.

Hun opplever at det er vanskelig å få formidlet kompleksiteten i au pairenes erfaringer.

– Når det snakkes om migrasjon, blir det lett slik at alle er enten ofre eller kriminelle. Men så enkelt er det selvsagt ikke, sier Øien.

Kulturutveksling eller jobb?

Øien har intervjuet en rekke au pairer, arbeidsgivere og andre som har befatning med au pairinstitusjonen, som formidlingsbyråer, politi og UDI.

Øien fant at au pairene og arbeidsgiverne ofte hadde motstridende forventninger til hva de skulle få ut av samarbeidet.

– Der mange au pairer forestiller seg at de skal bli et slags familiemedlem og komme til Norge for å lære kultur, ønsker arbeidsgiverne seg først og fremst en hushjelp og/eller barnepike som kan gi dem større fleksibilitet i hverdagen, sier forskeren.

En mannlig vert svarer slik når Øien spør hva han tenker om at au pair-ordningen er definert som kulturell utveksling:

«Nei, det er tåpelig. Det er ikke kulturell utveksling i det hele tatt. Det er selvfølgelig en mulighet til å leve i et annet land, men i virkeligheten er det en jobb som innebærer barnepass og noe annet ansvar.»

Der noen au pairer blir skuffet når de oppdager at vertsfamilien forventer en hushjelp, tenker andre faktisk på samme måte som denne vertsfaren, ifølge Øien.

De kommer til Norge for å tjene penger og kanskje gjøre det mulig å bosette seg her, ikke for å ta et «friår».

Dette gjelder særlig au pairer fra Filippinene, som var den suverent største nasjonalitetsgruppa blant au pairer i Norge i 2008. Av 2860 au pairer totalt i 2008, kom 2090 fra Filippinene.

– Det har skjedd en profesjonalisering. Delvis handler det om au pairenes motivasjon. Men vel så viktig er det at vertsfamiliene i Norge faktisk etterspør «proffe» au pairer, framfor unge jenter som kommer rett fra barndomshjemmet og ikke har erfaring verken med barn eller husarbeid.

– De filippinske jentene har ord på seg for å være dyktige i jobben, diskrete og behagelige og er populære blant norske familier, sier Øien.

Arbeid eller omsorg?

Idet au pair-virksomhet plutselig blir definert som arbeid, blir det hele mer komplisert, ifølge Øien. Her spiller kjønn en rolle, tror hun.

– Oppgavene som utføres er jo tradisjonelt ubetalt kvinnearbeid, knyttet til omsorg og intime relasjoner. Å fristille hjemmearbeidet fra kjærlighet og familie og samtidig sette en pris på slikt arbeid er provoserende for mange.

Helt bort fra tradisjonelle ideer om husarbeid går man dog ikke. De aller fleste familiene vil helst ha en kvinnelig au pair, ifølge formidlingsbyråene. Mannlige au pairer sliter med å finne en vertsfamilie.

– Det forteller jo at norske familier er nokså kjønnskonservative; de synes kvinner passer best til husarbeid og barnepass, kommenterer Øien.

Løsning på husarbeidkrangel

Og mye tyder på at det først og fremst er norske kvinner au pairene avlaster. Flere av Øiens informanter forteller at au pairen løser et likestillingsproblem i familien.

– Når husarbeidet blir satt bort, slipper ektefellene å krangle om arbeidsfordelingen, forteller Øien.

Flere har kritisert at norske par løser sine likestillingsproblemer med å legge arbeidsbyrden på relativt dårlig betalte kvinner fra fattige land. Øiens informanter problematiserte i liten grad au pair-ordningen langs disse linjene.

Flere var tvert imot provosert over at det å betale for å slippe husarbeid ikke skal være legitimt.

– Dette er nok et sårt tema for mange. I Norge er det en veldig sterk moral på at man skal «vaske dritten sin sjøl». Mange føler nok at det å ha au pair er noe som er vanskelig å forsvare, sier Øien.

En av informantene sier det slik:

«I vårt nettverk er vi de eneste som har au pair. Jeg tør nesten ikke å fortelle folk at vi har au pair på grunn av det som står i avisa.»

– Må defineres som arbeid

Tross problematiske sider mener Øien at au pairordningen bør videreføres, men med delvis store endringer.

– Det er i dag få muligheter for unge tredjelandsborgere som ikke kan få arbeidstillatelse som faglært/spesialist til å kunne jobbe og bo i Norge for en kort periode.

– Jeg har blant annet foreslått å plassere au pair-ordningen innenfor et bredere ungdomsmobilitetsprogram. Dette ville gitt denne gruppen migranter flere muligheter og byråkratiet rundt tillatelsene mindre.

– Etterspørselen viser at det er et behov for mer avlastning i mange norske hjem. Vi må anerkjenne dette behovet og det faktum at betalt hjelp i hjemmet faktisk spiller en rolle i norsk likestillingspolitikk. Og diskutere disse spørsmålene uten å demonisere private løsninger, slik jeg opplever at man ofte gjør i den offentlige debatten, sier Øien.

Når det gjelder au pair-ordningen konkret, anbefaler Øien på grunnlag av sin evaluering at arbeidet au pairene gjør blir redefinert som arbeid. Dette vil utløse flere rettigheter for au pairene, samtidig som man tar konsekvensen av at bruken av ordningen har endret seg.

Øien er også opptatt av språket i de offentlige papirene knyttet til au pairer må endres.

– Bort med begreper som «vertsmor», «vertsfar» og «lommepenger», ord som bidrar til å kamuflere at vi har å gjøre med et arbeidsforhold, sier forskeren.

Å definere au pairene som arbeidstakere er ikke uproblematisk i forhold til norsk innvandringspolitikk, følge Øien.

– Så langt har offisiell politikk forsøkt å hindre såkalt ufaglært arbeidsinnvandring, men de aller fleste hushjelper – inkludert au pairene – er jo ufaglærte.

– Det blir spennende å se hvilket standpunkt myndigheter og for eksempel LO inntar på sikt i dette spørsmålet, sier Øien.