Norske melkegeiter har blitt gull verdt i Tanzania

Åtti norske geitekillinger dro til Tanzania med forskere for 30 år siden. Nå er de så mange at ingen kan telle dem.

Publisert
Jovita Joseph og Simforiani L. Mahenge er blant flere hundre småbønder i de grønne Ulugurufjellene i Tanzania som har tatt i bruk norske melkegeiter. Her tygger yndlingsgeita, ti år gamle Chama, fornøyd på maisblader. (Foto: Asle Rønning)
Jovita Joseph og Simforiani L. Mahenge er blant flere hundre småbønder i de grønne Ulugurufjellene i Tanzania som har tatt i bruk norske melkegeiter. Her tygger yndlingsgeita, ti år gamle Chama, fornøyd på maisblader. (Foto: Asle Rønning)

Ulugurufjellene i Tanzania er et grønt paradis. De frodige fjellskråningene går opp i mer enn 2600 meters høyde. Nå i regntida får fjellene daglig påfyll av nedbør, takket være den generøse monsunvinden som kommer inn fra Indiahavet.

Når den fuktige lufta presses opp av fjellene dannes skyer. Kortvarige regnskurer avløses av strålende sol. Jorda er fruktbar og overalt er det grønt.

Det er i landsbyene her oppe i skyene i det østafrikanske landet at norske geiter har funnet seg vel til rette, takket være et norsk-tanzaniansk forskningsprosjekt.

Målet har vært å utnytte de norske geitenes gode evne til å produsere melk til å styrke småbøndenes økonomi og matsikkerhet.

- Mange fordeler

Simforiani L. Mahenge og kona Jovita Joseph var tidlig ute med å holde norske geiter. De har nå to små geitefjøs fulle av godlynte, men egenrådige norske melkegeiter med hvitt ragg.

- Vi har fått mange fordeler av de norske geitene, forteller Simforiani til forskning.no.

Lokale geiter kunne på det meste gi en halvliter melk per dag. De norske geitene gir det mangedobbelte, opp til fire liter.

[gallery:1]

I tillegg til geitene har familien åkerlapper med tomat, blomkål, mais og bønner.

Mens inntektene fra åkeren varierer, er det geitene som sørger for stabil inntekt hele året.

Simforiani forteller om god pris for melka, at de får godt betalt for geitekillingene og at dyra gir verdifull gjødsel som øker avlingen fra åkeren.

Sikret utdanning

Inntektene har i stor grad bidratt til å betale for skolegang til de seks barna. Eldstejenta er ferdig på skolen og arbeider i Morogoro, som er den nærmeste byen. De andre går fortsatt på skole.

- Geitene har hjulpet familien vår svært mye, sier Jovita Joseph.

I tillegg til pengene bidro de også til god ernæring hos barna mens de var små.

- Barna drakk mye melk. De vokste bra og hadde god helse, sier hun.

De norske geitene holder til hos bønder i Ulugurufjellene i den østlige delen av Tanzania. (Foto: (Kart: Google Maps/tilpasset forskning.no/Per Byhring))
De norske geitene holder til hos bønder i Ulugurufjellene i den østlige delen av Tanzania. (Foto: (Kart: Google Maps/tilpasset forskning.no/Per Byhring))

Feilernæring er et betydelig problem i Tanzania, der mat laget av maismel er en vesentlig del av kosten. Det fyller opp i magen, men ikke alltid gir nok næring.

En FN-rapport basert på tall fra perioden 2000-2010 oppgir at 16 prosent av barna under fem år var undervektige. Hele 42 prosent var lavere enn de skulle ha vært i forhold til alderen.

Melk kan bidra til å gi mer protein i kosten og også viktige vitaminer.

Langvarig samarbeid

På et kontor på Universitetet for miljø og biovitenskap (UMB) sitter husdyrprofessor Lars Olav Eik. Kontoret er prydet av norske og afrikanske kubjeller, en spelsaufell på stolen og tanzanianske tekstiler på veggene.

Som nyutdannet landbrukskandidat fra daværende Norges landbrukshøgskole fulgte han i 1983 de aller første geitekillingene til Tanzania, og fortsatt koordinerer han prosjektet fra norsk side.

Melkegeitene hos Tanzanias fjellbønder er et resultat av et langvarig samarbeid mellom to universiteter, UMB i Norge og Sokoine University of Agriculture (SUA) i Morogoro i Tanzania.

Prosjektet har i flere omganger fått bistandsmidler fra NORAD.

Fattigmanns ku

Professor Lars Olav Eik ved UMB. (Foto: Asle Rønning)
Professor Lars Olav Eik ved UMB. (Foto: Asle Rønning)

Bakgrunnen var et ønske å bidra til økt melkeproduksjon i det tanzanianske landbruket. Geita, kjent som fattigmannens ku, var et naturlig sted å starte. Det er dyrt å skaffe seg og holde ei melkeku. Geiter derimot, kan de fleste ha råd til.

Tanzania hadde og har fortsatt millioner av geiter, men landet manglet tradisjoner for intensiv melkeproduksjon fra geit. Det trengtes nytt blod.

- Vi fant ut at vi skulle sende geitekillinger fra Norge, sier Eik.

”Vi” inkluderer i denne sammenhengen initiativtagerne professorene Martin Luther Kyomo fra Tanzania og Asmund Ekern og Ola Syrstad fra Norge.

Der norske geiter er avlet fram gjennom generasjoner for maksimal produksjon av melk, er de tanzanianske geitene tilpasset å greie seg gjennom tørkeperioder. Om de får god tilgang på mat øker ikke melkeproduksjonen.

I stedet legger de på seg fett. I landsbyer i Tanzania kan man da også noen ganger se geiter så feite som griser, uvant for norske øyne.

Første flight

Forskerne valgte norske geiter med hvitt ragg fordi det skulle reflektere bort mer av sola. Samtidig skulle geitene ha mørk hud under ragget for å unngå å bli solbrent. Så var det bare å håpe at det skulle gå bra.

Elitha Fabian har hatt norske geiter siden 1988, året da melkegeitprosjektet kom til landsbyen. Nå har hun 15 geiter. Her får hun hjelp fra barnebarnet Gaitan Daniel Kulinyangwa til å passe dem. (Foto: Asle Rønning)
Elitha Fabian har hatt norske geiter siden 1988, året da melkegeitprosjektet kom til landsbyen. Nå har hun 15 geiter. Her får hun hjelp fra barnebarnet Gaitan Daniel Kulinyangwa til å passe dem. (Foto: Asle Rønning)

De første norske geitekillingene ble sendt med fly. Dyra satt tre og tre i kasser som egentlig var beregnet på hunder. De kom fram i god behold og fikk et nytt hjem på Sokoine-universitetet. Eik flyttet med.

- Jeg passet de geitene i to og et halvt år, forteller han.

De to første åra kom det til sammen 85 norske geiter. De fikk raskt egne avkom. Men geitene produserte mindre melk enn forventet og det var unormalt høy dødelighet blant killingene. Kanskje var klimaet for uvant for dem?

Opp i fjellet

Det tanzanianske landbruksuniversitetet ligger på 500 meters høyde. I 1988 tok forskerne kontakt med bønder i regionen Mgeta i Ulugurufjellene der klimaet er mer ”norsk” på grunn av høyden over havet. Landsbyene ligger på mellom 1100 og 1750 meter.

Det viste seg å være et godt valg.

De første geitene har for lengst blitt avløst av nye generasjoner, og delvis krysset med lokale geiter. Antall bønder som deltar øker år for år. Mer enn tusen bønder i Ulugurufjellene alene har nå norske geiter i besetningen.

Men de norske geitene har allerede spredd seg videre, langt utover rammene for forskernes prosjekt.

Bønder i andre deler av Tanzania har fattet interesse og det har utviklet seg et marked for salg av norske geitekillinger som forskerne ikke vet omfanget av.

Det kan nå være så mange som 300 000 geiter med norske aner i Tanzania, men ingen kjenner lenger det nøyaktige tallet.

Roser bøndene

George Msalya ved Sokoine University of Agriculture (Foto: Asle Rønning)
George Msalya ved Sokoine University of Agriculture (Foto: Asle Rønning)

George Msalya har doktorgrad i genetikk og foreleser om husdyrhold for studentene ved Sokoine University of Agriculture (SUA).

Han er også dypt engasjert i det norsk-tanzanianske geiteprosjektet, og slår fast at har vært en stor suksess og mye mer vellykket enn noen kunne regne med fra starten.

Msalya mener at de tanzanianske bøndene har en stor del av æren.

- Resultatene viser at bøndene som har vært med i prosjektet er flinke, sier han.

Samtidig oppstår nye problemer. Hvordan holde orden på stamtavler og genetikk mens det blir stadig flere nye geiter?

- Vi har oppdaget at det oppstår nye problemer i områdene som ikke er støttet av forskerne. Blant annet er innavl et problem, sier Msalya.

Et mål er nå å styrke avlen ved å etablere en større besetning med norske geiter hos en idealistisk drevet forsøksgård i Tanzania.

Må behandles varsomt

Norske geiter er mindre hardføre enn de tanzanianske og er mer utsatt for sykdom. De er også mer kresne i matveien.

Der de lokale geitene ofte spiser det de kommer over, står de norske geitene i fjøs og blir fôret. I sum er det en helt annen driftsform som må læres.

I Tanzania er det frodig selv 1500 meter over havet. (Foto: Asle Rønning)
I Tanzania er det frodig selv 1500 meter over havet. (Foto: Asle Rønning)

I en kommentar gjengitt i en masteroppgave om prosjektet sammenlignet en melkebonde og vittig sjel i en av landsbyene de norske melkegeitene med en mzungu - som betyr hvit mann eller kvinne.

”Å holde melkegeiter er litt som om å passe på en mzungu, du må ta veldig godt vare på dem. Men jeg liker det fordi det gjør det mulig for meg å sende barna mine til skolen.”

- Livet går framover

I Ulugurufjellene er neste regnskur sjelden langt unna. Omhyllet av fuktighet ligger de norske geitene i fjøsene sine.

De har byttet ut skrinne setervanger og steinete fjellurer med grønne omgivelser preget av bratte terrasser med bananer, kaffe og mais. Det ser ikke ut som hjemlengsel er noe problem.

I ly for regnet sier melkebonde Simforiani Mahenge at livet på småbruket er hardt arbeid. Men det går når hele familien samarbeider, og det har blitt bedre å være småbonde.

- Livet går framover, slår han fast.

George Msalya fra Sokoine University of Agriculture sier at arbeidet med å hjelpe småbøndene er svært meningsfylt.

- Vi ser at bøndene liker å arbeide med de norske geitene, og vi er veldig glade for dette, sier han.